Annonse
Russlands utenriksminister Sergej Lavrov og Norges utenriksminister Ine Eriksen Søreide med pressekonferanse unjder frigjøringsjubileet i Kirkenes i oktober 2019, drøyt tre måneder før Lavrovs omtalte note til sin norske kollega. (Foto: Barentssekretariatet)

Naboskap eller konfrontasjon i nord?

Norge har med russiske øyne drevet en utfordrende militær opptrappingsvirksomhet i nordområdene de siste årene.

Jeg har i flere artikler de siste årene, og særlig etter utenriksminster Sergej Lavrovs note til den norske utenriksministeren Ida Eriksen Søreide 7. februar 2020, kritisert avtalen mellom Norge og Den Russiske Føderasjon om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet. Avtalen ble undertegnet i Murmansk 15. september 2010.

Jeg har også pekt på at dette var en hastverksavtale - og på de uheldige konsekvenser avtalen som ble undertegnet av daværende president Dimitrij Medvedev og Jens Stoltenberg også fikk for russiske næringsinteresser, fiske, kullgruvedrift, turisme og forskning på Spitsbergen.

Med russiske øyne kunne delelinjekompromisset i beste fall opfattes som en utstrakt diplomatisk hånd overfor et naboland. Dersom dette var hensikten, er denne høflige gesten ikke imøtekommet.

Istedet for å skape grunnlag for bedre samarbeid og naboskap, har Norge de siste årene inntatt rollen som vestlig spydspiss overfor Russland. Den russiske holdningen kommer klart til uttrykk i Lavrovs note.

Den ble umiddelbart besvart på statssekretærnivå i en nedlatende og avvisende tone.  Statssekretæren foreholdt at de russiske synspunkter er velkjente for Norge. Underforstått noten verdiger egentlig ikke noe svar. Norge er under ingen omstendighet innstilt på bilaterale drøftelser om norsk suverenitet.

Det var heller aldri vært hensikten med den russiske noten. Den stiller ikke spørsmål ved norsk suverenitet på Spitsbergen, men ved norsk praksis og folkerettslig fortolkning av Paris-avtalen om Spitsbergen av 1920.

Spitsbergen-avtalen, som både Norge og Russland sammen med et titalls andre land har undertegnet, er enestående i sitt slag. Den fastslår norsk overhøyhet samtidig som den den begrenser norsk suverenitet ved øygruppens demilitære status. Dette blir særskilt understreket i avtalen.

Spitsbergen-avtalen gir dessuten traktatpartnerne likerett til å drive økonomisk virksomhet, innbefattet fiskerier. Likehandling og ikke suverenitetsprinsippet er kjernepunktet i Lavrovs note.

Norsk praksis de siste årene stiller alvorlige spørsmål ved hvordan Norge praktiserer likebehandlingsprinsippet, og Russland er ikke alene om dette. Andre traktatpartnere som Spania og Island har uttrykt tilsvarende betenkeligheter.

Norge og Russland som statsrettslig etterfølger av Sovjetunionen har som de eneste land drevet gruvedrift på Spitsbergen siden Parisavtalen ble undertegnet i 1920. De første tilløp til turisme skjedde da seilskip ankret opp i russiske Barentsburg. Russiske fiskere har tradisjonelt drevet fiske i farvannene rundt Spitsbergen.

Mye har forandret seg på 100 år. Natur- og miljøvernhensyn er for alvor satt på dagsordenen de siste par tiår. Forskning og turisme er i rivende utvikling. Hva galt er det i at de traktatpartnere som er mest berørt av denne utviklingen møtes og snakker sammen.

Norske myndigheter har de siste årene lagt seg til en nærmest panisk redsel for åpen og god dialog med Russland. Denne utviklingen har vært særlig iøynefallende etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991.

Norge har, etter at den kalde krigen formelt ble avsluttet, anvendt den rene salamitaktikk overfor Russland. De som på russisk side næret illusjoner om at enighet om delelinjeavtalen ville føre til et bedre klima, er blitt sørgelig skuffet.

En liten pølsebit etterfølges av en ny salamiskive. Det er grunn til å spørre om Norge, oppmuntret av sine NATO-partnere, har som sitt langsiktige mål å skvise Russland ut fra Spitsbergen for godt? Er det dette som ligger bak motviljen til å snakke sammen? Mange i Russland, også jeg som regner meg som en trofast og god norgesvenn, stiller spørsmål ved Norges reelle hensikter.

Opprettelsen av en 200 mils fiskevernsone omkring arkipelaget Spitsbergen, representerer en kunstig nyskapning uten folkerettslig hjemmel, Fiskevernsonen kan sees som et første utfordrende skritt.

I snart 50 år har jeg vært direkte med i forhandlinger med norske politikere, diplomater og fiskerieksperter om å finne gode gjensidige løsninger på bevaring og forvaltning av felles fiskeressurser i Barentshavet og tilstøtende havområder.

Denne dialogen har vært preget av gjensidig vilje til å finne fram till løsninger som har tjent norske, russiske og andre lands fiskeri interesser. Alle parter har vist vilje til å lytte og forstå hverandres synspunkter og interesser. Etableringen av norske trålfrie soner, 200 mils økonomiske soner og den midlertidige ordningen om fiskerioppsyn i tilstøtende havområdene i Barentshavet, i den såkalte «grå sonen» er konkrete resultater av dette konstruktive samarbeidet.

Russiske og norske fiskere har til felles mange tiårs hevd for fiske og fangst i havområdene rundt Spitsbergen. 200 mil fiskevernsonen, som Norge ensidig opprettet, hviler som understreket på et mangelfullt folkerettslig grunnlag og er åpenbart i strid Spitsbergenavtalen.  

Når norske kystvaktsskip tar beslag i russiske fiskeres fangster, tauer dem inn til Tromsø og bøtlegger ufra norsk jurisdiskjon, blir dette oppfattet som en provokasjon hvor Norge tar seg ensidig til rette.

Gruvedrift har i hundre år vært den viktigste næringsvei på Spitsbergen for Norge og Sovjetunionen-Russland. I mangel på veiforbindelser ingikk 5 sovjetiske helikoptre som viktig del av gruvedriften. Ingen stilte spørsmål ved når og hvor helikoptrene fløy.

Med naturvern som begrunnelse, tillegger Norge seg en vetorett til å stanse helikopterflyvninger som er nødvendig for å drive gruve- og næringsdrift. Dette er uten lovhjemmel og klart i strid med Paris-traktatens regler.

Norsk alenegang demonstreres på ny ved at Arktikugel, det største gruveselskapet på Spitsbergen, ikke blir verdiget til å delta i den høringsrunden som det norske Miljøverndepartementet har invitert alle andre berørte parter til.

Er dette Norge mener godt naboskap og samarbeid?

Norske myndigheter har også sagt nei til diskutere hvorvidt turisme og forskningsvirksomhet skal inntas som endel av en revidert Spitsbergen-traktat. Verden har forandret seg på hundre år. Hvorfor da spille fornærmet når Russland ønsker å ta opp slike konkrete spørsmål som har med anvendelsen av Spitsbergenavtalen og lite med suverenitet å gjøre.

Hva frykter norske myndigheter? I Rusland blir det publisert mange artikler og reist spørsmål knyttet til Spitsbergen. Ligger det militærstrategisk vurderinger på lur? Russiske eksperter spør om formålet ved a legge hindringer er å åpne for NATO-nærvær som Norge nylig demonstrerte på Hopen.

Nedlatende svar på forståelige diplomatiske noter, bidrar heller ikke til en større gjensidige forståelse. Norge har med russiske øyne drevet en utfordrende militær opptrappingsvirksomhet i nordområdene de siste årene.

Skal uviljen til å diskutere viktige spørsmål i tilknytning til praksis og fortolkning av Spitsberegn-traktaten sees i denne sammenheng?

Jeg har i en rekke artikler og i en bok, oversatt til norsk, også kritisert president Medvedevs beslutning om å inngå en overenskomst mellom Kongeriket Norge og Den Russiske Føderasjon om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet av 15. september 2010.

Denne avtalen kostet russiske fiskere dyrt og er ikke i samsvar med nasjonale russiske interesser.

Da avtalen ble inngått sto utbyggingen av det største påviste gassfelt i verden, Stockmannfeltet som befinner seg på den russiske kontinentalsøkkelen i Barentshavet, sentralt. Norske selskaper som Statoil og Norsk Hydro sto i kø for å komme med. Oljeprisen lå da på over 100 dollar fatet.

Norge kunne tilby Russland kapital og utprøvd olje- og gassteknologi for de arktiske områdene. Jeg vet ikke hva som skjedde på kammerset. Det kan ikke utelukkes at daværende statsminister Jens Stoltenberg og utenriksinster Jonas Gahr Støre underhånden fristet med slike muligheter for å påskynde undertegnelsen av delelinjeavtalen av 2010.

Resultatet ble uansett en dårlig og lite balansert delelinjeavtale for Russland som taler russiske myndigheter til liten ære.

Dersom delelinjekompromisset fra russisk side var ment som en utstrakt politisk og diplomatisk hånd, gest var dette i beste fall en alvorlig feilvurdering.

Stoltenberg er i dag generalsekretær i NATO. Som spydspiss og talsmann for amerikanske interesser har han gjort sitt beste for å isolere Russland, bidratt til en farlig og lite forutsigelig rustningsspiral og økt spenning i nordområdene.

Russland vil måtte tenke seg godt om før en ny hånd strekkes ut. Dette forsøket innbyr ikke til gjentagelse.

Moskva-Murmansk 13. april 2020.

Vjatsjeslav Zilanov

Tidligere sovjetisk visefiskeriminister,
Nestformannn i den russiske statlige fiskerikomité,
eks-guvernør i Murmansk.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse