Annonse
IS: Terrororganisasjonen paraderer i Raqqa i sine velmaktsdager i 2014. IS har hundretusenvis av ofre etter grusomme forfølgelser av uskyldige mennesker. Det bør vi huske når det nå ivres for å hente IS-kvinnene hjem. Foto: Reuters

Når barna blir billetten hjem

Noen hevder vi nå er vitne til en slags "IS-humanisme", at vi forstår og syns synd på de som deltok i denne blodtørstige, religiøse terrororganisasjonen.

Det er få som ville nektet barna å reise hjem til Norge fra flyktningeleiren i Syria. Men en av dem som motsatte seg det, var barnas mor. På direkte spørsmål fra NRKs reporter som oppsøkte familien i al-Hol leiren, svarte kvinnen nei til å la barna reise, selv om sønnen var alvorlig syk. Betingelsen for å si ja, var at hun selv fikk følge med på turen hjem.

Gutten var billetten. Det er de harde fakta i denne saken.

Politiets sikkerhetstjeneste tok ut siktelse mot kvinnen i fjor høst. Når hun lander i Norge vil hun, ifølge myndighetene, bli tiltalt etter straffelovens paragraf 136 a, for sin deltakelse i IS. En norsk domstol skal dømme henne, hva utfallet vil bli vet vi ikke. Men at straffen vil bli mildere enn om hun hadde møtt for retten i Syria, er høyst sannsynlig. I en internasjonal domstol kunne hun risikert å bli tiltalt for krigsforbrytelser. Det er flere grunner til at IS-kvinnene nå vil hjem.

En av denne morens venninner, som dro til Syria omtrent samtidig henne, skrev begeistret på Facebook om det fantastiske livet i IS-kalifatet. Om alle herlighetene som møtte dem da de ankom: fiks ferdige flotte hus med alt nødvendig inventar, som møbler, kjøkkenutstyr og TV. Og det beste med det hele: alt var gratis!

At det var noen som hadde bodd i husene før islamismens svar på Hollywoodfruer inntok dem, ble ikke nevnt. Heller ikke det at de tidligere eierne enten var drept eller drevet på flukt, plaget husokkupantene. Ingen vil bli overrasket om disse kvinnene nå hevder at dette var helt ukjent for dem. Det vil heller ikke komme som en overraskelse om en del godtroende sjeler her i landet tror dem på det. Strutsing kan tidvis være en norsk paradegren.

Det er knapt seks år siden IS for alvor ble kjent i Vesten, da «Jihad John» dukket opp på forsidene av avisene. Han ble et symbol på råskapen og galskapen, en britisk statsborger, opprinnelig fra Kuwait, som halshugget ofre for åpen scene, aller helst vestlige gisler, og spredte videoer av drapene til hele verden via internett.

Hvem er IS? For å sprite på hukommelsen kan det være nyttig å lese hva FN rapporterer, for eksempel. Brutaliteten er hinsides det vi er i stand til å tenke oss. Utviklingshemmede barn brukt som selvmordsbombere, barn som ble korsfestet eller begravd levende, barn som ble voldtatt, seksuelt mishandlet og solgt som sex-slaver.

Det finnes ingen grenser for disse folkene, det gjenspeiles også i terrororganisasjonens glansede magasin, voldspropaganda på nett og papir, i deres velmaktsdager. «Dabiq» het bladet til å begynne med, men så ble IS jaget ut av byen med samme navn. Det tok seg dårlig ut. «Rumiyah», ble det nye navnet. Det betyr Roma. For intet trofé kunne være større for kalifatets terrorister, enn erobring av kristendommens evige stad! Månedlig kom magasinet med befalinger fra høyeste hold: bloodshed, blodsutgytelse, var det eneste som gjaldt.

IS har hundretusenvis av ofre. Har de vår sympati?

Noen hevder vi nå er vitne til en slags “IS-humanisme”, at vi forstår og syns synd på de som deltok i denne blodtørstige, religiøse terrororganisasjonen.

For langsomt blekner minnene om nyhetsoverskriftene: offentlige halshugginger av tilfeldige ofre, kasting av homofile fra høye bygg, korsfesting av barn, eller de mange tusen jesidiene som ble lemlestet og drept av IS. Tusenvis er fortsatt savnet: menn, kvinner, barn.

Jesidienes groteske skjebne ble fortalt for en hel verden da modige Nadia Murad fikk Nobels fredspris i 2018.

Men jesidi-mødrene som overlevde krigshandlinger, grov mishandling, voldtekt og slavehandel hos IS, blir nok sittende i de kummerlige flyktningeleirene sammen med sine traumatiserte barn.

De har ingen myndigheter som kommer og henter dem hjem.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse