Annonse
Når Oddmund Enoksen argumenter med at reindriftens inntekter er blitt så lave at man ikke lengre behøver å ta hensyn til næringen ved utbygginger, er dette i såfall et varsko om at en hel urfolkskultur står i fare for å forsvinne. Dette krever statlig oppmerksomhet og handling i form av positive utviklingstiltak for å sikre reindriftskulturens overlevelse, skriver NRL-leder Ellinor Marita Jåma.

Når det blir en hobby å angripe samer og reindrift

Det hadde nok vært mange næringer som hadde vært å anse som hobbydrift, dersom man ene og alene hadde sett på inntektene.

I en kronikk i Nordlys den 25. november d.å. stiller Oddmund Enoksen i kjent stil spørsmål til hvorvidt reindriften på Kvaløya i Troms er en næring eller hobby, under henvisning til lavt slaktekvantum. Han stiller også spørsmål til reindriftens rettighetsgrunnlag på øya.

Reindriftens lange tilstedeværelse på Kvaløya er et uomtvistet spørsmål, og nedfelt i skriftlige kilder. Her kan det bl.a vises til kulturminneregistreringer og undersøkelser gjort av Tromsø Museum v/ konservator Dikka Storm, hvor det slås fast at den samiske bosetningen på Kvaløya kan spores flere hundre år tilbake i tid og at bosetting- og bruksområdet er knyttet til reindrift (Ottar:1999). Jeg vil derfor ikke bruke tid på gi svar til et spørsmål som allerede er godt dokumentert.  

Enoksen uttaler videre at det er en «utbredt misforståelse at det foreligger reinbeite i utmark». Dette må i beste fall bero på en mangelfull forståelse av bestemmelsen i reindriftslovens § 19, hvor det klart framgår at beiteretten både gjelder i fjellet og i annen utmarksstrekning, herunder også tidligere dyrket mark og slåtteng som ikke er i drift. Reindriften er godt forankret i sedvane og alder tids bruk, og hvor deres bruksområder er definert som det samiske reinbeiteområdet i henhold til reindriftsloven § 4. Dette bør for øvrig være kjent stoff for en advokat.

Enoksen bruker lav kjøttproduksjon som indikator på at reindriften på Kvaløya er hobbydrift, og at reindriften derfor må vike til fordel for mer innbringende næringer. Det hadde nok vært mange næringer som hadde vært å anse som hobbydrift, dersom man ene og alene hadde sett på inntektene. Reindriften er en av få næringer som i svært stor grad er prisgitt utenforliggende faktorer for å lykkes med en god kjøttproduksjon. Inngrep, forstyrrelser og ikke minst store rovviltbestander gjør at mange reinbeitedistrikter sliter med å opprettholde en produksjonsflokk.

Reindriftens verdiskapning handler ikke bare om kjøttproduksjon, men også om hvilke ringvirkninger næringen gir i et samfunnsøkonomisk perspektiv. I hht. Noruts rapport om verdiskapning i reindriften (2009:6) framgår det at en meget høy andel av reindriftens totale innkjøp i skjer regionalt i eget fylke. Videre framgår det også at mesteparten av vederlag for arbeid og egenkapital går til forbruk rettet mot lokale og regionale bedrifter, eksempelvis varehandel, reparasjoner av kjøretøy m.v. Dette gir en konsumeffekt som også genererer annen sysselsetting i fylker hvor det drives reindrift. De samme funnene er gjort i en undersøkelse gjennomført av Rein Data på oppdrag fra Innovasjon Norge (rapport av 15.05.2015). Her blir det også vist til at reindriften både bidrar til nye arbeidsplasser og opprettholder bosetting.  

Det samfunnsøkonomiske aspektet ved reindriften kan eksemplifiseres med forholdet mellom reindrift og gruvedrift, som er et tidsaktuelt tema. I løpet av et 10-årsperspektiv, kan reindriftens produksjon neppe generere inntekter på samme nivå som fra en lukrativ gruvedrift. Men dersom man gjør opp samme regnskap i et 100-års perspektiv, har reindriften bestått med sin verdiskapning, mens gruver har blitt etablert og deretter nedlagt, med irreversible naturødeleggelser som konsekvens. De kulturelle og økonomiske verdier som reindriften har generert over en så lang tidsperiode, kan ingen gruvedrift matche.

Reindriften er også en spesifikk samisk næring som utgjør én av få urfolksnæringer i Europa. Kulturaspektet utgjør dermed et ytterligere lodd på den samfunnsøkonomiske vektskålen. Når Enoksen argumenter med at reindriftens inntekter er blitt så lave at man ikke lengre behøver å ta hensyn til næringen ved utbygginger, er dette i såfall et varsko om at en hel urfolkskultur står i fare for å forsvinne. I tråd med dette har forskere slått fast at dersom nedbygging av beitearealer og tap til rovvilt fortsetter i samme tempo som i dag, vil reindriften være borte om 50 år. Dette krever statlig oppmerksomhet og handling i form av positive utviklingstiltak for å sikre reindriftskulturens overlevelse.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse