Annonse
Sverre Diesen har, på samme måte som Otto Ruge bidratt til et miniforsvar uten volum til å ivareta vårt nasjonale forsvarsbehov, skriver Øystein Steiro. (Foto: Forsvaret / ukjent)

Når fagmilitære opptrer som politikere

Det er ikke Diesens oppgave å opptre som faglig alibi for politikere som ønsker å saldere vår langsiktige sikkerhet til fordel for kortsiktige og mer velgervennlige oppgaver ved å si at «ethvert forsvarsbudsjett er stort nok». Når fagmilitære opptrer som politikere

Sverre Diesen skriver i DN 6.8. at «Man kan trekke to slutninger fra dagens norske forsvarsdebatt: Alle partier vil styrke Forsvaret, men ingen regjering er villig til å bruke vesentlig mer penger enn i dag. Skal Forsvaret styrkes, må det derfor skje ved at vi får mer forsvarsevne ut av de pengene vi har.»

Det kan ved første øyekast fortone seg som en logisk og fornuftig slutning. Norske politikere er ikke særlig villige til å bruke penger på Forsvaret. Og uansett må vi jo selvsagt alltid sørge for å få mest mulig forsvarsevne ut av forsvarsbudsjettet. Men det er en besynderlig hake ved Diesens uttalelse. Som fagmilitær og tidligere forsvarssjef er det Diesens oppgave å fortelle politikerne hvilket forsvar vi har behov for. Det er ikke Diesens oppgave å opptre som faglig alibi for politikere som ønsker å saldere vår langsiktige sikkerhet til fordel for kortsiktige og mer velgervennlige oppgaver ved å si at «ethvert forsvarsbudsjett er stort nok» slik han sa da han var forsvarssjef og slik han åpenbart fortsatt agiterer for nå som seniorrådgiver i FFI. Det vitner om manglende forståelse av rollen som fagmilitær rådgiver.

Det var det samme daværende kaptein i Generalstaben Otto Ruge sa i 1925. Etter Ruges oppfatning hadde det ingen hensikt å presentere regjeringen for det som militært sett var behovet, når en likevel ikke kunne få det. De militære myndigheter måtte gjøre det beste ut av det politikerne var villig til å gi, mente Ruge. Kommanderende general som karakteriserte Ruges forslag som ”løst sammensatte småavdelinger av tvilsom karakter” og som et ”folkebedrag” ble tilsidesatt av Mowinckel-regjeringen i 1930. Ruge ble derimot forfremmet og fikk ansvaret for å utarbeide Forsvarsordningen av 1933. Vi vet alle hvordan det gikk 9. april 1940.

Parallellene mellom den tidlige Ruge og Sverre Diesen er mange. Ruge var arkitekten bak og bygget sin karriere på de katastrofale Forsvarsordningene av 1927 og 1933 som bidro til en sanering av hæren som la landet åpent for en liten tysk invasjonsstyrke på 8.860 mann som i løpet av 2-3 dager besatte alle strategiske knutepunkt langs kysten bortsett fra Narvik. Diesen, som av mang regnes som hovedarkitekten bak Forsvarsreform 2000, har på samme måte som Ruge bidratt til et miniforsvar uten volum til å ivareta vårt nasjonale forsvarsbehov. Det har resultert i et forsvar bestående av «løst sammensatte småavdelinger» egnet som styrkebidrag i mislykkede allierte kriger i Midtøsten, men uegnet til å forsvare landet. Det «folkebedraget» av et forsvar vi har endt opp med denne gang er et forsvar som ikke kan stå på egne ben, men som fullstendig avhengig av NATO og amerikanske sikkerhetsgarantier. 

Diesen skriver videre at det «er svært uøkonomisk å drive et så lite forsvar som det norske» fordi forsvar er blitt så dyrt.  Tja, forsvar har jo alltid vært dyrt og aldri noe overskuddsforetagende. Og det er jo nødvendigvis slik at jo mindre forsvar, jo høyere enhetskostnader og jo lavere skalafordeler. Det er ikke noe nytt. Spørsmålet er, og har alltid vært, om hvilket volum og hvilken innretning forsvaret bør ha og hvordan det bør prioriteres i forhold til andre samfunnsoppgaver.

Og det er heller ikke slik Diesen kategorisk påstår at vi bare har to alternativ, et sterkt utvidet flernasjonalt forsvarssamarbeid hvor vi, enten går sammen om å dele grunnkostnadene med våre samarbeidspartnere eller foretar en arbeidsdeling hvor vi har noen våpensystemer og våre samarbeidspartnere har andre i bytte mot gjensidige sikkerhetsgarantier.

I virkelighetens politiske mulighetsrom vil det i regelen være hybride løsning og kompromisser som gjelder og som ivaretar nasjonens interesser best. Historien har gjentatte ganger vist oss at allianser er nyttige, særlig for små og utsatte land som Norge, men også skjøre og noe vi ikke kan sette hele vår lit til. Når det kommer til stykket, vil enhver ansvarlig regjering sette eget lands interesser fremst. Derfor må vi ta oss råd til å holde oss med tilstrekkelige nasjonale kapasiteter som vi har råderett og herredømme over selv og som utgjør en troverdig nasjonal forsvarsterskel, og som samtidig senker terskelen for at våre allierte om nødvendig skal komme oss til unnsetning.

Ellers bør vi selvsagt som et lite land arbeide for å utvide forsvarssamarbeidet med våre allierte i størst mulig grad. Et ytterligere utvidet flernasjonalt forsvarssamarbeid i Norden og/eller i EU- regi er bare å ønske velkommen i tillegg til NATO, men aldri, i alle fall ikke i overskuelig framtid, kan det utgjøre noe alternativ til de amerikanske sikkerhetsgarantiene vi har gjennom NATO.

Så kan vi til sist i alle fall være enig med Diesen i at det er synd at debatten om forsvarspolitikken, til tross for dens viktighet, er omtrent fraværende. At Diesen gir lissepasninger til uansvarlige politikere ved å hevde at «ethvert forsvarsbudsjett er stort nok» og at vi er henvist til å gjøre mest mulig ut av de pengene vi får, bidrar imidlertid ikke akkurat til å styrke debattviljen.

  

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse