Annonse
Therese Johaug, selve ikonet på norsk vellykkethet. Ikke bare er hun drivende og kanskje også irriterende(?) god på langrennskiene sine, hun er pen også. Et yndet foto og intervjuobjekt. Men også det optimale mobbeobjekt for noen, dessverre. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB scanpix

Når folkedomstolen er "ferdigsnakka"

Personlig har jeg aldri hørt om en idrettsutøver som doper seg ved å smøre inn leppene. Har du?

Man kan neppe smøre munnsår med kremen Trofodermin og forvente fet formstigning umiddelbart. Heller ikke på sikt. Det vil i så fall være en revolusjonerende ny dopingmetode.

Down to basic, som det heter, er det dette denne saken dreier seg om: å smøre munnsåret sitt med salve. Likevel overgår både de som skulle være eksperter og de som bare innbiller seg at de er det, hverandre i å trekke Johaug-saken opp til uante høyder. Det menes, påstås og spekuleres, og mens konspirasjonsteoriene florerer på nettet, felles det dommer: klart hun er skyldig!

Folkedomstolen har talt, og som om ikke det er nok, man klistrer på de egenproduserte dommene det som er blitt det nye “demokratibegrepet” i nettdebattene her til lands, nemlig ordet  “ferdigsnakka”! Så mye gir man for en ung, folkekjær idrettsutøver som er kommet i sitt livs krise, sannsynligvis helt uforskyldt.

Kanskje de nådeløse dommerne der ute kunne roe seg en smule? For vi vet per nå egentlig ganske lite om sakens detaljer. Det vi vet, er at Therese Johaug og de andre på kvinnelandslaget testes jevnlig for doping. Hun har (selvsagt) aldri avlagt positiv prøve før. Nå får vi vite at det er funnet små, jeg gjentar, små mengder av stoffet clostebol, i urinprøven hennes. Det tyder så langt på at årsaken er salven hun smurte på de blodige leppene.

- Skyldig, skyldig, skyldig, skriker også mobben i Sverige. Uten å skjele det minst til hva som er saken, selvfølgelig, for her har man endelig funnet det optimale mobbeofferet. Therese Johaug, selve ikonet på norsk vellykkethet. Ikke bare er hun drivende og irriterende god på langrennsskiene sine, hun er pen også. Og temperamentsfull, både i med og motgang. Et yndet foto- og intervjuobjekt. Det virker som om det for noen er en ren nytelse å kunne rive henne ned av pallen. Banke henne ned i søla. Endelig.

To års utestengelse, fabulerer mobben, eller fire år? Snakker vi her om bitter ondskapsfullhet, usminka misunnelse, eller kanskje en kombinasjon?

 Og alt på basis av det eneste vi faktisk vet så langt: at Therese Johaug har smurt noen skikkelig stygge munnsår med en salve hun fikk av landslagslegen, en salve som viste seg å inneholde et stoff som brukes av kroppsbyggere til å bygge muskler.

Hvorfor skulle en toppidrettsutøver som Johaug, hvis hun virkelig hadde til hensikt å dope seg, bruke et avleggs stoff som clostebol, kjent fra DDR-periodens storhetstid innen idretten, hvor skjeggete damer med abnorme muskler tok oppsiktsvekkende mange medaljer? Det er en absurd tanke.

Til syvende og sist, sier folkedommerne om skyldspørsmålet, til syvende og sist er det den enkelte utøver som har ansvaret for hva man putter i, eller i dette tilfellet på, kroppen. Men så enkelt er det ikke. Johaug og andre landslagsutøvere i langrenn er faktisk kontraktforpliktet til å følge landslagslegens råd. Det var legen som kom med denne salven. Therese Johaug spurte om den var ok å bruke i forhold til doping, og fikk ja til svar. Hun stolte på ham, og det tror jeg ærlig talt at alle kritikerne og forståsegpåerne der ute også hadde gjort om de hadde hatt behov for å behandle åpne, blodige sår i ansiktet.

Skulle man følge paragraf-elskerne, vil Johaug-saken bli et rigid regelrytteri inn i den totale meningsløshet.

Da vil det ikke lenger være mulig for en toppidrettsutøver å ha et sosialt liv. Da må han eller hun stå ved kjøkkenbenken når de er invitert på vennemiddag, for å påse at ingen har forbudte stoffer i maten. Eller kanskje stille med egen matpakke? For ikke å snakke om noe så hyggelig som å spise på kafe eller restaurant. Man må leve et liv i konstant årvåkenhet og mistenksomhet.

Og da skjønner jeg at Marit Bjørgen spør seg selv om idrettskarrieren er verdt alt dette. Et liv hvor man må vokte seg for alt mulig, hva man spiser og drikker, eller, som i dette tilfellet, smører seg med.  

Hva er doping? For de fleste av oss innebærer det aktivt og bevisst inntak av prestasjonsfremmende stoffer.

Er Johaug-saken et eksempel på det?

Man kan neppe smøre munnsår med kremen Trofodermin og forvente fet formstigning umiddelbart. Heller ikke på sikt. Det vil i så fall være en revolusjonerende ny dopingmetode. Og det vil gå med uhorvelig mye smørning.

 

    

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse