Annonse
Helse Nords taushet om universitetssykehusfunksjonene og fremtiden for avansert behandling i nord er særdeles bekymringsfullt, skriver UiT-professorene Kjell Arne Røvik og Jan Abel Olsen. Foto: UNN

Når Helse Nord «glemmer» Universitetssykehuset

Selv om Helse Nord skulle legge opp til en nedskalering av spesialisthelsetjenestene i Nord-Norge, er det Helseministerens ansvar å sørge for at så ikke skjer, og at folk nordpå har et likeverdig tilbud av avanserte helsetjenester i landsdelen som befolkningen ellers i landet har.

Landets fire regionale helseforetak er av Helse- og omsorgsdepartementet pålagt å utarbeide og vedta strategiske utviklingsplaner for perioden frem til midten av 2030-årene. Dette er et viktig planarbeid som vil ha betydelige konsekvenser, bl.a. for hvordan nasjonale føringer skal komme til uttrykk i de enkelte helseregionene og bli gjennomført lokalt.

Helse Nords utkast til strategisk utviklingsplan frem til 2035 har nettopp vært ute på høring. Det mest iøynefallende ved denne planen er at Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) – den faglige bunnplanken i den nordnorske befolkningens helsetilbud – knapt er nevnt. Påfallende blir det når man ser at andre helseregioner i sine strategiske utviklingsplaner, er svært opptatt av sine universitetssykehus og av betingelsene for å utvikle spesialisthelsetjenester av høyest mulig kvalitet.

Så hvorfor er man i Helse Nord-ledelsen tilsynelatende så lite opptatt av at den nordnorske befolkning skal ha tilgang på like gode spesialisthelsetjenester i landsdelen som folk i øvrige regioner?  Det er nemlig nettopp dette som signaliseres når den strategiske utviklingsplanen frem til 2035 er taus om temaet.

Det er fire mulige forklaringer på tausheten:

Et arbeidsuhell. Den første og usannsynlige forklaringen er at utelatelsen av UNN i den strategiske utviklingsplanen er et rent arbeidsuhell – en utilsiktet glipp. En variant av denne ble nylig satt frem av Helse Nord-direktør Kristian Fanghol i et intervju i NRK-Troms da han ble konfrontert med kritikken. Hans svar var at UNN «selvsagt er viktig» for Helse Nord og at «dette vil bli rettet opp» i neste utgave av den strategiske planen. Men utelatelsen av UNN i et 100 siders dokument som man har jobbet med over lang tid var neppe et arbeidsuhell.

De tre neste er imidlertid de sannsynlige forklaringene:

Desentraliseringslinjen. Et gjennomgående trekk i strategiplanen er at det skal satses på desentralisering av helsetilbud i regionen. For helsetjenester som er relativt lite spesialiserte, dvs at de tilbys til store pasientgrupper, er desentralisering en god ting. Problemet er tilgangen på de mer spesialiserte tjenester, der medisinsk teknologi er i stadig utvikling og behovet for høyspesialisert kompetanse i stabile fagmiljø er påtrengende. Dessverre er spørsmål om tilgang på høyspesialisert helsepersonell og nødvendige ressurser for å opprettholde region og universitetssykehus-funksjonene knapt nevnt med et ord. Den andre særs alvorlige svakheten er at mens planen primært er opptatt av å sikre tilgjengelige og likeverdige tilbud internt i landsdelen, er den helt taus om utfordringene med å sikre at landsdelens befolkning får tilbud som er likeverdige med det som befolkningen i resten av landet får. Hvordan skal man for eksempel frem mot 2035 sikre at en kreftpasient fra Mosjøen får like god behandling ved Universitetssykehuset i Tromsø som en kreftpasient i Kristiansund får tilbud om ved St. Olavs i Trondheim? Den øredøvende tausheten i dette spørsmålet er påfallende og illevarslende. Tausheten kan vanskelig tolkes på annen måte enn at Helse Nord – ledelsen er villig til å gi opp ambisjonen om et likeverdig tilbud av høyspesialiserte tjenester for befolkningen i Nord-Norge sammenliknet med resten av landet. På 1960-tallet var det aller meste av landets spesialisthelsetilbud konsentrert i hovedstaden. Mens Nord-Norge har ca. 10 prosent av landets befolkning, var det bare om lag 5 prosent herfra som ble behandlet av spesialisthelsetjenesten. Denne underbehandlingen var en viktig årsak til myndighetenes krafttak for å få etablert region – og senere universitetssykehuset i Tromsø. Drøyt 40 år med universitetssykehus-funksjoner i landsdelen har gitt betydelige resultater. Behandlingsgraden for nordlendinger med avanserte helsetjenester er nå omtrent på linje med resten av landet. Men dette er meget skjøre sammenhenger. En strategisk utviklingsplan for perioden frem til 2035 som ikke er opptatt av å utvikle og forbedre universitetssykehus-funksjonene kan lett føre til et tydelig pendelslag tilbake mot et kvalitativt dårligere helsetilbud for den nordnorske befolkningen. Det er ingen trussel, men et høyst realistisk scenario.

Nordlandssykehusets ambisjoner. Det er godt kjent – om enn ikke offisielt uttalt – at Nordlandssykehuset har ambisjoner om å bli en så universitetssykehus-lignende institusjon som mulig. Det er også kjent at mange i Helse-Nord-administrasjonen har bakgrunn nettopp fra Nordlandssykehuset. I Helse-Nord-administrasjonen er man selvfølgelig klar over at forholdet mellom Nordlandssykehusets ambisjoner opp mot UNNs interesser har et stort konfliktpotensial. Følgelig, når strategiplanen er rimelig taus om UNNs rolle i helseregionen, så avspeiler det med stor sannsynlighet, at Helse-Nord-administrasjonen også vil unngå å utløse nye konflikter. Å heie fram UNN i en strategiplan fra Helse Nord – for eksempel ved å signalisere en tydelig ambisjon om at UNN ressursmessig skal settes i stand til å gi folk i landsdelen tilbud om avansert behandling som er likeverdig med det som folk i øvrige deler av landet har – ville med stor sannsynlighet blitt tatt dårlig imot blant Nordlandssykehusets støttespillere i Bodø.

UNN som mastodont. En tredje viktig grunn til at strategiplanen knapt nevner – enn si uttrykker bekymring for - Universitetssykehuset, er utbredte forestillinger om at UNN er en mastodont i helseregionen, en institusjon som allerede har fått mer en nok, og som godt kan klare seg med mindre. Det slike forestillinger selvsagt ikke korrigerer for, er det faktum at UNN er et særdeles lite universitetssykehus, ja faktisk et av verdens minste. På flere områder der det i dag tilbys avansert behandling vil man for eksempel ikke tåle reduksjon i pasientgrunnlaget dersom tilbudene skal opprettholdes. Det er godt dokumentert at ‘øvelse gjør mester’, dvs det er en klar sammenheng mellom behandlingsvolum og kvalitet. PCI-saken er imidlertid et av flere utvetydige eksempler på at Helse Nord ikke har tilstrekkelig forståelse for UNNs utfordringer i å opprettholde bærekraftige fagmiljø. 

Prioritering

Vi finner også grunn til å lese planen i lys av de overordnede politisk vedtatte prioriteringskriterier for norsk helsetjeneste. Det første og avgjørende kriteriet dreier seg om pasienters nytte, eller effekt, av behandling; desto større helseforbedring et tiltak gir, desto høyere prioritet. Dette kriteriet samsvarer også med den brede faglige oppmerksomhet det siste tiåret på å utvikle såkalte pasientrapporterte utfallsmål og andre kvalitetsindikatorer. 

Vi mener det er avgjørende å minne om at hensikten med å bruke ressurser på helsetjenester nettopp er å forbedre pasientenes helse. Dessverre ser vi eksempler på at dette første prioriteringskriteriet settes til side, når spørsmål om geografisk spredning av tjenestetilbudet kommer på dagsorden. For eksempel var det ingen dokumentasjon for at etablering av et PCI senter i Bodø var i samsvar med dette ‘nytte-kriteriet’. I et land med sterke politiske talerør for periferien, blir det desto viktigere å minne om at sykehus-sektoren ikke er et distriktspolitisk virkemiddel. Helse Nord har et viktig faglig ansvar å prioritere ressursbruken ut fra hva som er dokumentert å skape forbedringer i pasienters helse, og ikke hvilke forestillinger folk måtte ha om ‘opplevd trygghet’. 

Helse Nords taushet om universitetssykehusfunksjonene og fremtiden for avansert behandling i nord er særdeles bekymringsfullt – først og fremst for den nordnorske befolkningen som har krav på et høykompetent og høyt spesialisert helsetilbud av like god kvalitet som det som befolkningen i øvrige deler av landet har.  At Helse Nord nå i praksis synes å ha lagt vekk denne ambisjonen for den nordnorske befolkningen bør derfor kalle på nasjonal politisk oppmerksomhet. Ikke minst kaller det på helseministerens oppmerksomhet og innsats for å hindre at Helse Nords plan blir til helsepolitisk praksis i nord. Selv om Helse Nord skulle legge opp til en nedskalering av spesialisthelsetjenestene i Nord-Norge, er det Helseministerens ansvar å sørge for at så ikke skjer, og at folk nordpå har et likeverdig tilbud av avanserte helsetjenester i landsdelen som befolkningen ellers i landet har.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse