Annonse
Solide forskningsmiljøer og en robust helsetjeneste er viktig for den enkelte pasient, men også for nasjonal sikkerhet. Når Norge nå skal bekjempe den kanskje største trusselen på mange årtier, er det ikke soldater som er i frontlinjen, men snarere helsepersonell. Bildet viser Maja Valberg som viser frem utstyret som brukes til å teste mistenkte tilfeller av korona i Tromsø. (Foto: Anja A. T. Brekke)

Når helsepolitikk blir sikkerhetspolitikk

En skjør helsetjeneste er ikke bare en trussel mot den enkelte pasient, men mot hele samfunnets sikkerhet.

I et Norge i omstilling, hvor vi skal bevege oss fra en oljefinansiert økonomi til et større mangfold, er det et politisk mål å satse på nettopp livsvitenskap.

Det var en av disse skarpe, vakre høstmorgenene – med glassklar luft og blikkstille sjø. Jeg hadde vært på Sommarøy med hele teamet mitt for et par intensive kursdager, og før vi vendte tilbake til hovedstaden la vi inn noen timer i Tromsø. Jeg var den eneste nordlendingen i reisefølget, og på vei til byen måtte jeg finne meg i ett og annet stopp i veikanten for å dokumentere omgivelser som utvilsomt kan sies å være noe mer storslagne enn hva vi er vant med på kontoret langs t-banelinjen på Brynseng.

Kanskje enda mer imponerende enn landskapet – i alle fall for en som også er født og oppvokst i arktiske postkort-omgivelser, var den blomstrende kreativiteten og bunnsolide kunnskapen vi ble møtt med på Norinnova i Breivika. For oss i Roche er det viktig å treffe slike miljøer. Vi er verdens største bioteknologi-selskap og vet at innovasjon bedre løftes frem i partnerskap enn alenegang. Norinnova kommersialiserer forskning, utvikler oppstartsbedrifter og skaper vekst i eksisterende næringsliv. De er blant Nord-Norges største kompetansemiljøer på feltet.

Ekspertene vi snakket med her ble selve personifiseringen av hvor mye spennende, fremtidsrettet og meningsfullt som skjer innen bioteknologi og livsvitenskap i landsdelen, også på to områder som vi er svært opptatte av, nemlig legemidler og persontilpasset medisin.

For øyeblikket jobber forskere over hele verden dag og natt med å forsøke å utvikle en vaksine mot koronaviruset. Det er et kappløp, og lite tyder på at vi er på oppløpssiden. «De mest optimistiske anslagene for en vaksine er ett og et halvt år» uttalte Folkehelseinstituttets direktør Camilla Stoltenberg overfor NRK tidligere denne uken. Imens er samfunnet i stor grad stengt ned gjennom de mest inngripende tiltakene Norge har sett i fredstid.

Ved sykehus både i Norge og andre land forsøker helsepersonell på best mulig vis å behandle covid-19-pasientene med de metoder de har tilgjengelige. En medisin som direkte kan bøte på selve sykdommen finnes ennå ikke, og det er satt i gang en rekke globale studier med medikamenter som kan ha mulig effekt – også fra vår portefølje.

Regjeringer og helsepolitikere forsøker å ta ulike grep for å «flate ut kurven» og forsinke spredningen av viruset, slik at sykehusene ikke skal bli overbelastet. Offentlig inngripen som for bare få uker siden ville fremstått nærmest utenkelig, begynner nå å bli en del av hverdagen.

Helsetjenesten vår, ja – hele velferdssamfunnet er satt på en gigantisk prøve. Koronaviruset utgjør nemlig en trussel langs flere akser. For det første rammer viruset enkeltmennesker og familier. Folk blir syke, enkelte dør. Det store antallet pasienter som trenger intensivbehandling utfordrer sykehusenes kapasitet. For det andre medfører de omfattende smitteverntiltakene en voldsom belastning på både næringsliv og privatøkonomi, med stengte virksomheter, rekordhøy ledighet og uro i finansmarkedene. Til tross for kompenserende løsninger og krisepakker ventes en konkursbølge. For det tredje er viruset, eller snarere måten det håndteres på, en potensiell trussel mot samfunnets stabilitet og orden. En situasjon hvor velferdsstaten ikke lenger klarer å ivareta den enkelte, hvor det sosiale sikkerhetsnettet forvitrer og hvor tiltakene som er innført mister legitimitet – vil være opprivende.

Jeg tror ikke vi havner der. Norge har vært tidlig ute med å forebygge, og folk ser ut til å slutte opp om den store nasjonale dugnaden som nå pågår.

Like fullt er det en kjensgjerning at vi er milevis fra en normaltilstand. Dersom Norge først skulle rammes av en alvorlig trussel utenfra, er det nok mange som hadde sett for seg at det ville være soldater i kamuflasjetøy som skulle utgjøre frontlinjen av vår respons. Det som derimot har skjedd, er at det nå er leger, sykepleiere og andre kolleger i hvitt som er i fremste rekke «for alt vi har og alt vi er». Å si at vi er i krig er nok å trekke det langt, men hvis trusselen ikke tas på alvor, er det mye som tyder på at følgene kan bli dramatiske.

I fjor vår la regjeringen frem stortingsmeldingen om helsenæringen, hvor det slås et slag for forskning og utvikling, sterke teknologimiljøer og et enda bedre samarbeid mellom offentlige og private aktører innen helse. I et Norge i omstilling, hvor vi skal bevege oss fra en oljefinansiert økonomi til et større mangfold, er det et politisk mål å satse på nettopp livsvitenskap. Helseminister Bent Høie har flere ganger beskrevet den såkalte kinderegg-effekten hvis vi lykkes: flere arbeidsplasser, inntekter til staten og bedre helse i befolkningen.

I den situasjonen vi står i nå, ser vi imidlertid at en robust helsetjeneste og sterke forskningsmiljøer i sektoren kan ha fjerde verdi, nemlig nasjonal sikkerhet. Evnen til å møte større helsekriser, enten de skyldes pandemier eller fiendtlige angrep, henger sammen med både kapasitet og kompetanse.

Når det er sagt, ser vi imidlertid også nå at land med sterke livsvitenskapmiljøer er hardt rammet. Men enkelte av disse landene er også blant dem som leverer de mest innovative løsningene både for testing for viruset, vaksine og ikke minst potensiell behandling.

Det er derfor jeg heier på miljøer som det vi fikk besøke i Tromsø i fjor høst. Ekspertene på Norinnova, fagfolkene på Universitetet og alle de gode kreftene de samarbeider med, er med på å løfte banebrytende forskning ut i verden – og skape verdier for både lokalsamfunnet og landet. De bidrar til forståelse for betydningen av møysommelig akademisk arbeid, og hvordan iherdig innsats over mange år avler løsninger hele samfunn kan vokse på, dersom de gjøres tilgjengelige.

I kampen mot koronaviruset er kunnskap vårt fremste våpen. Kunnskap om hvordan en epidemi utvikler seg, hvordan vi best kan forebygge og begrense skade – og hvordan vi kan få utviklet en vaksine.

En sterk og kompetent helsetjeneste kommer ikke bare den enkelte pasient til gode. Det er viktig for hele landets sikkerhet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse