Annonse
Det er nødvendig at det fort tas høyde for helt uunngåelige tiltak, om jorden fortsatt skal være bolig for mennesker. En revitalisering av lokal matproduksjon kan bli livgivende for mange bygdesamfunn, skriver Arnt Ryvold. Bildet viser grønnsakhagen på Holt i Tromsø. (Foto: Yngve Olsen)

Når klima blir konge - og kongen befaler

En samfunnsomveltning helt inn i vår hverdag virker helt nødvendig. Men den kan også gi oss glede i nye hverdager med nye livskvaliteter.

Vi lever i skyggenes dal, hvor få vet hva som skjer og hvem som slår. Men snart er overgangstiden over, da kongen bare befaler. Og kongen er klima. Den befalinga vil ramme alle, og især klimaskeptikerne.

Dette er noen tanker om en nær forestående nødvendighet, den som alt er varslet, og her skal handle om vår nye nordklode. Spørsmålet er – blir den en klimataper eller heller – en klimavinner? Presist vet ennå ingen, så disse tanker henter innhold fra den gamle barneleken: Kongen Befaler!

Vi som har bebodd vår nordklode i minst elleve tusen år, er også klimatisk blitt verdens Ultima Thule. Her manifesterte klimaforandringen seg aller først med svinnende is og stigende sørpe over Polhavet. Og snart vil Porten til Ishavet se at havet har tint seg åpent under Nordstjernen.

Bortsett fra polisen har selve været her nord ennå vært oss nokså nådig, og viser oss at ting tar tid, selv om point of no return ikke er langt unna, ennå ikke. Men mens forskerne som vet, forutsier aksellererende klimaendringer, har vår politiske intelligensia trøstet seg på TV, i langsom kino, med sine «ennå ikke». Samt deres skitneste renhetscredo, vår alles «reneste olje i verden» – vår største forurenser! Fordi verden bør trenge nettopp dette, vårt verste griseri!

Men i vårt nye 2020 og i dialog med klimaforverringa, bør vi ha et bra politisk balletak på dem et helt halv-annet år, fram til september 2021 (den klimafrist de har for å slippe å dø i sin selvskapte syndflod). For selv har vi kunnet se de mange regn-, storm- og flomkatastrofer samt intense branninfernoer world-wide. Og endelig brukte Erna Solberg statsministerens nyttårstale til å snakke mest om klima-utfordringene, men som det angivelig ikke haster ordentlig å få gjort noe med før 2030. Så hva nå i 2020? Her er noen kan-scenarier mens vi venter på Kongens Befaling.

Økonomisk er nok havet viktigst for vår store fiskerinasjon. Med havoppvarminga har vi alt sett at kommersielle arter flytter seg nordover, som makrellen de siste år. Og torsken vil ha samme fluktmønster fra et varmegradig ubehag. Skrekken er at denne vår største og viktigste kommersielle art ikke bare flytter seg nordover, men kan ende opp utenfor vår rekkevidde, inn i russisk sone. Fiskerinasjonen Norge, slutte å fiske? Kanskje kan det kompenseres noe teknologisk, ved at både torsk og laks odles i landbaserte anlegg hvor man regulerer vanntenperaturen optimalt for hver enkelt art?    

Men også vi, når det blir krevet, må forberede oss på tunge tider da det kreves ny innstilling for stor omstilling. En samfunnsomveltning helt inn i vår hverdag virker helt nødvendig. Men den kan også gi oss glede i nye hverdager med nye livskvaliteter. Og tenk for en bonus: Gjør vi det riktig, redder vi kloden, tenk for en glede! Og kanskje attpåtil ha skaffet oss et levelig liv med nye perspektiver på nytilværelsens kvaliteter.

Hard innsats trenges, men nå for et saktere liv i tilværelsens nærhet, vel verdt et skippertak. La oss begynne med seks timers arbeidsdag. Da får vi to timer bonustid til nødvendig omstilling til lavutslipps-samfunnet – det mest mulig kortreiste og minst mulig langreist eksotiske.

Vi kan starte med maten, en av klimaverstingene, med vår egen bevisstløshet som skyldig. Legger vi opp til og om til lavutslippsernæring, får vi kortreist kosthold. Tenk da på våre nære og rike natur-ressurser. Fisk og skalldyr, tang og tare, bær og sopp, røtter, blader og skudd, på trær og allskens spiselige vekster, nært tilgjengelige. Vi må gjenvinne vår tapte kunnskap om alt spiselig i naturen.

Et visst rykk tilbake til start må altså påregnes for å reorientere oss for kortreist og energi-nøytralt kosthold. Det krever at vi slutter å te oss som overforbrukere i konflikt med klodens overlevelse. Men klimavennlig kjøtt kan vi holde oss med, fra sau og lam og geit på naturlig inn- og utmarksbeite i skog og li. Fast heimefisk blir forhåpentlig fortsatt enkelt å skaffe, nå som også Tromskysten er blitt et krabbefelt for kongekrabbe på sørtur. Og teinefiske kan gi kortreist familiemiddag på nattstått bruk.

Alt for 11.000 år sia hadde våre forfedre på Tønsnes all den mat de trengte, uten en eneste butikk, men med rikelig selvforsyning og byttehandel. Og bare 50 år tilbake stod ennå sjølberging sentralt i kystens fiskerbondesamfunn. Dengang arbeid for penger kun var sesongsyssel for nyanskaffelser. Men nå kan fiske, sanking og jakt igjen bli kostholds-sysleri, med klimanyttig byttehandel, reko-ringer for kortreist mat, og ny logistikk og teknologiske duppeditter som gjør mangt mer effektivt og enkelt. Og glem ikke all ubrukt jord som ligger brakk i høymuggelbygdene etter samme fiskerbondesamfunn.

Nei, vi må ikke bli småbrukseiere alle sammen, men noen har tilgang til det, og mange kan samfunnet hjelpe med å etablere seg. Det bør ikke mangle på interesserte dyrkere. Om bare Siv Jensen og Sylvi Listhaug trer litt tilbake, så kan vi invitere klimaflyktninger hit for å dyrke vår ubrukte jord. Ikke for ku, okse og gris, men for kortreiste grønnsaker med svalende smak av vår kjølige sommer. Dyrkingsjord er noe mange innvandrere har solid erfaring fra. Og hardfør grønnsakdyrking kan de lære av våre agronomer. Mens regjering og storting bidrar med støtte til etablering av små og store drivhus rundtomkring. Penger bør det være nok av, om vi bare dropper de vedtatte firefelts motorveier. Kortreist mat trenger ikke langveis motorvei, men likevel komme fort nok fram. Og distriktsbilismen kan sikres ved intensiv hurtigladersatsing for el-bil som forøvrig bygdefolk til hverdags kan lade fra egen husvegg for enhver pendleravstand. Og slik kan grisgrendte strøk med truende befolkningsutvikling bli viktige klimavinnere.

Hvor mye av dette som vil vise seg nødvendig for at vi skal overleve på en levelig planet, vites ennå ikke. Men det er nødvendig at det fort tas høyde for helt uunngåelige tiltak, om jorden fortsatt skal være bolig for mennesker. En revitalisering av lokal matproduksjon vil uansett være nyttig og kan bli livgivende for bygdesamfunn som uten slike tiltak er dømt til å presse oss alle inn i høyblokk i forvokste og punktvise byer, med gjengrodde landskap mellom seg som lett antennelige strøk for uutholdelige branninferno. Uansett må det nå tenkes nytt og fort. Hvis ikke gjenstår bare salmen ved kapitalismens slutt, den kapitalismen vi utropte til klodens seierherre ved Berlinmurens fall i 1989.

Godt nytt år ! Skjebnens ironi tar visst aldri slutt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse