Annonse
SMITTETEST: En ny pandemi er med stor sannsynlighet også i fremtiden en av de største risikoene for det globale samfunnet, og nå ser vi, hver dag, hvor skoen trykker. Vi trenger ikke lenger lure på hvilke funksjoner som er samfunnskritiske. På bildet viser Maja Valberg frem utstyret som brukes til å teste mistenkte tilfeller av korona. (Foto: Anja A. T. Brekke)

Når koronaen slipper – hva da?

Ulikhetene har skutt fart i Norge de senere år, og de som har tapt mest er - paradoksalt nok - de som holder hjulene i gang når det trengs som mest.

Det er fortsatt mye usikkerhet rundt korona-krisen. I skrivende stund vet de av oss som er sendt hjem fortsatt ikke når vi skal tilbake på jobb, ungene vet ikke når det blir vanlig barnehage og skole og eldre vet ikke når de kan by naboen på kaffe igjen.

Noen vet imidlertid nøyaktig hva de skal gjøre disse dagene, hver dag, hver time; helsepersonell, renholdere, butikkmedarbeidere, sjåfører, matprodusenter og en hel rekke andre mennesker som jobber i kritiske samfunnsfunksjoner.  Vi andre leser resultatet av dagens skift i form av tabeller i avisen, vi handler resultatet av dagens tunge løft på butikken, vi nyter resultatene av dagens renovasjonsarbeid i form av en tom søppeldunk– ting fungerer, uke etter uke. Det er sikkert.

Det som på ingen måte er like sikkert, er hvorvidt vi som holdes oppe av andres innsats nå, i ettertid evner å se hva som skjedde, hvem som trådte til da det gjaldt som mest. Vi er redd for at de fleste av oss bare vil tilbake til det kjære og kjente, det som var, når koronaen slipper. Det er forståelig nok å ville ha de vanlige livene våre tilbake. Men når vi får det, må vi passe på ikke å glemme dem som nå er vår førstelinje – hvem de var og hva de gjorde. Da må vi ikke overlate dem til seg selv når de skal omsette sine vel utførte plikter i bedre betingelser, arbeidstidsbestemmelser, verdsettelse og lønn.

Vi må gjerne ønske oss livene våre tilbake, men de kommer ikke tilbake slik de var. Vi er helt nødt til å gjøre drastiske endringer i hele vår samfunnsstruktur som følge av denne krisen, og et av de viktigste grepene må da handle om å redefinere måten vi honorerer og krediterer arbeidsinnsats på. Ulikhetene har skutt fart i Norge de senere år, og de som har tapt mest er - paradoksalt nok - de som holder hjulene i gang når det trengs som mest.

Det er antakelig ingen grunn til å øke lønnsmassen i befolkningen, den må bare fordeles bedre. Radikalt mye bedre. Det krever kriseforståelse, og erkjennelse av hva som faktisk har skjedd og hva vi må gjøre annerledes og bedre. En ny pandemi er med stor sannsynlighet også i fremtiden en av de største risikoene for det globale samfunnet, og nå ser vi, hver dag, hvor skoen trykker. Vi trenger ikke lenger lure på hvilke funksjoner som er samfunnskritiske. Vi er som samfunn hel avhengige av at også noen i fremtiden påtar seg jobben med å fylle disse funksjonene. Da er applaus hyggelig – men ikke nok.

Vi ser med stor respekt på det ualminnelig gode politiske samarbeidet som oppstår under en slik krise, og støtter det fullt ut. Likevel, selv om vi fortsatt står midt i usikkerheten, er det ingen grunn til å vente med å klargjøre hvilke lønnspolitiske konsekvenser som må følge i krisens etterkant.

Det fins det sikkert også en enighet om, under krisen. Jobben blir å komme til enige etter krisen.

Styret i Forum Arbeiderlag:
Ragni Ramberg (leder), Viljar Hanssen (nestleder), Katinka Hofsøy, Stein Gunnar Bondevik, Tonje Tunstad, Sjur Melsås, Aleksandra Seljeseth, Thomas Birkeland og Marta Hofsøy.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse