Artikkelforfatter Eliana Lakis bidrar med humanitær innsats på Lesbos for to uker siden.

Når mennene flykter, betaler de etterlatte kvinnene prisen.

Jeg reiste derfor til Lesvos i Hellas. Både for å bistå hjelpeorganisasjonene i den humanitære katastrofen som pågår, og for å med selvsyn oppleve, registrere, forstå.

Mens verdens flyktninger samlet sett består av like mange kvinner og menn, er Europas flyktningkrise preget av unge menn. FN fastslår at av de over 500.000 flyktninger som foreløpig er ankommet Europa over Middelhavet hittil i år 69 % menn, 18 % barn og 13 % kvinner.

Det finnes ingen forskning som viser konsekvensene av en så høy utvandring av menn fra politisk ustabile områder, men man kan være trygg på at konsekvensene for kvinnene som blir igjen er enorme. Som i alle andre land i verden, betaler kvinnene den høyeste prisen i krisetider. Slik er det i Irak. I Kurdistan. I Pakistan. I Palestina. I Syria, og i Afghanistan. 

Kvinnene forblir ikke i de krigsherjede landene fordi de er tilfredse med situasjonen. De blir fordi de ikke har noen mulighet å reise. Kvinner betraktes ikke som likeverdige individer. I følge islamske lover og tradisjoner som dominerer disse områdene kan ikke kvinner reise alene.

Selv om de er over 18 år og har rett til pass, skal et mannlig familiemedlem følge med når en kvinne skal bestille eller få utstedt et, ellers vil hun utsettes for et sterkt sosialt press og sjikane. Kvinner har ikke rett til å forlate landet og reise til Europa for å få en bedre fremtid, det er religionens, kulturens og lovgivers ansvar. 

I dag bor det over 1 million kvinner som enslige forsørgere i bare Irak. Dette er den mest sårbare gruppen fordi regionen er fattig, voldelig, krigsherjet og ustabil. Den dypt patriarkalske kulturen i regionen tilsier dernest at kvinner er forhindret i å arbeide utenfor hjemmet.

Mangel på sosiale strukturer sørger derfor for at kvinnene er avhengig av familie for å overleve. De blir etterlatt alene. Enten blir de drept, voldtatt eller må gifte seg med en langt eldre mann for å kunne forsørge seg og sine barn. Massemigrasjonen av menn som i dag pågår sørger for at hundretusenvis av kvinner og barn rammes. 

Hvor og hvem er mennene? Jeg reiste derfor til Lesvos i Hellas. Både for å bistå hjelpeorganisasjonene i den humanitære katastrofen som pågår, og for å med selvsyn oppleve, registrere, forstå. Åtte dager på Lesvos ga meg mange og sterke inntrykk.

Jeg spurte en ung mann som kom på land etter å ha krysset Middelhavet i en liten gummibåt om hvor mora til ungene var. Han smilte, brukte fingrene som pistol og svarte; skutt. Som om det ikke betød noe for ham. Mange av mennene bekreftet å være tidligere IS-soldater. 

På Hariri International Airport i mitt gamle hjemland Libanon er 70 % av de reisende syrere og irakere på vei til Istanbul, Izmir eller Ankara. Dette er ikke registrerte flyktninger, men menn eller familier med en viss økonomi på vei til Europa. Registrerte flyktninger i Libanon, blant annet tidligere syriske IS-krigere som ikke kan passere sikkerhetssjekker på flyplasser, smugles fra den lille øya Jazirat El Araneb med fiskebåter til Tyrkia. 

Libanon lider, et lite land med en skjør fred og truet økonomi, på størrelsen med Aust Agder, presset sammen mellom Middelhavet og krigsherjede Syria og en befolkning nesten like stor som i Norge, har 1,3 millioner registrerte og 500.000 uregistrerte flyktninger.

Veien til Tyrkia og et mulig bedre liv i Vesten går ofte gjennom Libanon. Borgerkrigen i Syria er en katalysator for en gigantisk menneskevandring fra Nord-Afrika, Midtøsten, Den Arabiske Halvøy og Afghanistan. Mot Vest-Europa.

Libanon har ingen mulighet til å huse så store flykningmengder over tid og landets økonomi er i ferd med å kollapse. Teltleirene med midlertidige løsninger er fylt med desillusjonerte syrere. Situasjonen representerer ikke bare en humanitær katastrofe med enorme søppelberg, smittefare, rotter og sykdom. Den skaper også en politisk ustabilitet lokalt, flyktningene jobber svart og for lav lønn som igjen skaper nye konflikter. 

Flyktningstrømmen gjennom Europa skyldes at vi har vært med på å politisk destabilisere enorme og befolkningsrike områder i vår egen bakgård. Vi har bidratt til å skape kaos. Som rike land tiltrekker vi flyktningstrømmene til vår del av verden. Folkevandringen gjennom Europa strekker seg til helt nord og den iskalde tundraen i Finnmark.

Utenfor Scandic Hotell i Kirkenes sitter det i dag unge arabisktalende menn og røyker mens de snakker i telefonen med familiemedlemmer i Tyskland eller Tyrkia. Kapasiteten på transittmottakene er sprengt. Mottaksapparatet har måttet ta i bruk hotell i både Kirkenes og nabobygda Neiden for å avhjelpe situasjonen. Situasjonen vil bli kaotisk. Også i Nord-Norge. 

Hva kan vi gjøre? Bistandsbudsjettet for 2016 er foreslått til 33,6 mrd. kroner. Norge ga tidligere bistand til 116 land. Det ble bestemt å endre på dette, og konsentrere innsatsen om færre land hvor behovet og mulighetene for resultater er størst, i tråd med anbefalinger fra OECD hvor man fremhever tre områder hvor vi kan gjøre forbedringer:

Vi oppnår mer dersom vi konsentrerer innsatsen, det bør stilles større krav til resultater og privat næringsliv og handel bør vektlegges sterkere. Vi skal ikke være naive. Vi må øke innsatsen i nærområdene til krigssonene, blant annet i Libanon. Vi må unngå langvarig opphold i transittmottak og ordinære mottak. Vi må ha tilstrekkelige ressurser, kompetanse og vilje for reell inkludering og introduksjon for å lykkes med integreringen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse