ILLUSTRASJONSFOTO

Når pappa skuffer mest

Det knuser et mammahjerte å se sitt barn undre på om far og besteforeldre har glemt henne.

Kanskje de later som om de vet at hun har det travelt med sommerjobb, kjæreste og venner. Det har hun ikke hatt, men det vet de ikke

Nå er ventetiden snart over. Om en uke er det klart til skolestart, etter en sommer med mye varme og glede. Forventningene var høye, om late dager med bad og soling, turer og latter sammen med venner og familie. Det meste ble innfridd, med rekordvarme i tillegg.

Men det stikker, ikke bare av flere tusen mygg, knott og klegg. Kløen og svien er for lengst forsvunnet og glemt, men skuffelsen over at ikke pappaen og besteforeldrene tok kontakt som forventet iløpet av sommeren stikker mest. Det knuser et mammahjerte å se sitt barn undre på om de har glemt henne, om de ikke er glade i henne lenger, om de ikke tenker på henne, lurer på hva de sier der hjemme der de bor, til venner og slekt, som kanskje spør etter datter og barnebarn. Spør hvorfor ikke de har hatt besøk i sommer. 

Kanskje de later som om de vet at hun har det travelt med sommerjobb, kjæreste og venner. Det har hun ikke hatt, men det vet de ikke. Det er heller ikke lett å bortforklare hvorfor hun ikke har vært der i sommer, for det blir det som oftest gjort, for å ikke vise sin sårbarhet overfor verden som ellers er lykkelige med sine korte og lange sommerturer til foreldre og besteforeldre. Da lukker man seg inne og er bare trist.

Ventetiden for sommerens kontakt er heldigvis snart over, men nå venter neste ventetid. Små glimt av lys i tunellen kommer heldigvis, det er bare litt over fire lange måneder til jul. Da kan kanskje et julekort eller en gave dukke opp i postkassa. Og bursdag er et nytt lite lysglimt. Så kommer neste års store sommerforventning igjen.

Jeg ber og håper av hele mitt hjerte at det ikke tar så lang tid. Jeg får ikke lov å ringe eller sende sms for å pushe på. Det skal komme fra deres egne hjerter, og det er ikke et barns ansvar å ta kontakt sier jenta. Det har hun sagt siden hun var seks år. 

Sist gang da det tok lang tid før noen tok kontakt med henne, tok det tre lange og smertefulle år. Da klarte ikke jeg lenger å holde mitt løfte om å ikke pushe på dem. Mitt hjerte blør for min datter og jeg undrer på om jeg klarer å la være denne gangen. 

 

En mamma

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse