Annonse
Nord-Norges rikeste mann er laksegründer Inge Harald Berg (midt i bildet) som eier og driver Nordlaks til anslått verdi på 12 milliarder kroner. På bildet er statsminister Erna Solberg, daværende fiskeriminister Elisabeth Aspaker Hadsel og daværend Hadsel.ordfører Kjell Børge Freiberg (Frp) på besøk hos Nordlaks på Stokmarknes i 2014. Foto: Marte Christensen / NTB scanpix

Når pengebingen er full nok

​​​​​​​Same procedure as last year: Når skattelistene legges fram står laksemilliardærene alltid på toppen av seierspallen, tett som lusa på laksen.

Det er alltid synd å måtte rive ned illusjoner, men dessverre er laksemilliardærer akkurat som andre milliardærer.

Hvis det er noen som virkelig har vunnet gull de siste årene, er det de som har klart å slå kloa i en urørt norsk fjord. Men etter minst sju fete år i oppdrettsbransjen har til og med Høyre-regjeringen blitt tvunget til å vurdere om profittmarginene i merdene er litt i overkant. Et utvalg ledet av professor Karen Helene Ulltveit-Moe har nå konkludert med at lakseselskapene har råd til å bidra mer til statskassa. Flertallet i utvalget foreslår en grunnrenteskatt. På samme måte som oljebransjen og vannkraftverkene skattelegges utover det vanlige, bør også oppdrettsnæringen betale for å høste direkte av felles naturressurser.

Mindretallet, blant annet LOs representant, mener derimot at oppdrettsbransjen ikke tåler mer skatt, at vi må la dem være i fred så de kan skape arbeidsplasser. Finansminister Siv Jensen lo antakelig så hun satte laksen i halsen da hun fikk høre LOs standpunkt. Her er det bare å la ministeren legge ansiktet i alvorlige folder og bestemt slå fast at det er avgjørende å lytte til vanlige arbeidsfolk i en så viktig sak. Det blir neppe lakseskatt med denne regjeringen.

Andre LO-folk har presisert at det slett ikke er milliardærene som skal beskytte, bare selskapene. Å skille mellom de to er en komplisert øvelse så lenge mange av oppdrettsselskapene eies og kontrolleres av gründere og deres nære familier. Nord-Norges rikeste mann (det er alltid en mann) er laksegründer Inge Harald Berg som eier og driver Nordlaks på Stokmarknes. Nordlaks og Berg er to sider av samme sak. Skattbar inntekt var 25 millioner i år, men anslått verdi av hans heleide selskap er nå 12 milliarder.

Professor Ulltveit-Moe mener at fellesskapet må få en større del av den kaka som laksegründerne har vunnet i lotto. Inge Harald og de andre har helt sikkert jobbet lange kvelder, men først og fremst har de vært på rett sted til rett tid, og fått fri tilgang til en fjord.

Men dette handler ikke bare om å sørge for fellesskapets kakestykke, det handler også om å begrense konsentrasjonen av privat rikdom. Geir Ove Ystmark, administrerende direktør i Sjømat Norge, sier at «vi må tåle at det finnes milliardærer også utenfor Bygdøy». Ystmark mener tydeligvis at milliardærer i distriktene, det er hyggelige folk som kjører gammel Toyota, tar ansvar for samfunnsutviklingen og er uberørt av millionene som fosser inn på konto. Det er alltid synd å måtte rive ned illusjoner, men dessverre er laksemilliardærer akkurat som andre milliardærer. I alle fall er laksemilliardær-arvinger akkurat som andre arvinger. Kjendispressen har allerede i flere år servert oss bilder av unge laksearvinger i fine biler og dyre dresser. Rikdom går i arv og forskjellene øker, da hjelper det lite at laksefar går rundt i kjeledress og ser folkelig ut.

Det er det samme gamle problemet: Politisk demokrati er ikke mulig uten økonomisk demokrati. Vårt demokratiske system fungerer dårligere så lenge noen få er steinrike og de fleste ikke er det. De rike kjøper innflytelse, ikke fordi de er spesielt ondskapsfulle, men fordi de har muligheten. Er det noen som tviler på logikken, er det bare å se til demokratiets og rikdommens høyborg, USA. Trump ville selvfølgelig aldri blitt president om han ikke var rik, det skjønner alle, også Trump selv. Og det faktum at han har hatt suksess som forretningsmann betyr ikke at han er spesielt godt egnet til å styre landet. Det skjønner også de fleste - bortsett fra Trump selv.

Siste nytt fra den politisk dysfunksjonelle supermakten er for øvrig at Mike Bloomberg, tidligere borgermester og New Yorks rikeste mann, sterkt vurderer å stille som presidentkandidat mot Trump. Hans fremste fortrinn er at han er enda mye rikere enn dagens president. Og selv om Kjell-Inge Røkke ikke har forsøkt å bli statsminister her hjemme ennå, så er det få som ikke skjønner at milliardærene vet å bruke sine økonomiske muskler for å få det som de vil, enten det er Rimi-Hagen som gir millioner til Fremskrittspartiets valgkamp eller Christian Ringnes som gavmildt donérer en kunstpark til hovedstaden - så lenge han selv får bestemme kunsten.

I tillegg til at milliardærene veksler rikdom inn i makt, har vi også det andre gamle problemet; at verden er full av fattige som trenger pengene mer enn både Trump og norske laksemillliardærer. Vi behøver ikke engang snakke om umoralen i at noen får lov til å bli så kvalmende rike, fordi vi vet at store økonomiske ulikheter reduserer både sosialt samhold og politisk stabilitet. Milliardærene - både de med og uten laks - kan fortsette å late som, men de er faktisk ikke i samme båt som oss andre lenger.

Den belgiske økonomen og filosofen Ingrid Robeyns kaller det Limitarianisme: På samme måte som FN opererer med en fattigdomsgrense, må vi få på plass en maksgrense for rikdom, en grense for når folk har nok penger til å leve et godt liv. Alt man eier over en slik grense, må staten overta og omfordele, mener Robeyns. Det at noen få kan bade i en overfylt pengebinge vil alltid redusere andres mulighet til frihet og lykke. Å holde seg med milliardærer, både på Bygdøy og andre steder, er rett og slett ineffektiv bruk av ressurser. Som ordtaket sier: Det er bedre med en milliard glade laks enn én glad laksemilliardær.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse