Annonse
Ordfører Bernth R. Sjursen på tur med hurtigbåt ut i distriktet i Måsøy kommune. (Foto: Privat)

Tenk om franske vinbønder sendte druene til Kina...

Når jeg reiser rundt i Finnmark, så kjenner jeg meg ikke igjen i de flotte talene. Det er jo her liv leves og verdier skapes.

Se for deg at franske vinbønder hentet inn charterfly med drueplukkere, som pakket druene i kasser for å sende dem til Kina. Der presses druene, produseres og fylles på flasker, og hentes hjem igjen til franske restauranter. Det skulle tatt seg ut.

Jeg kan tolke Kommunal- og moderniseringsministeren på to måter når han sier at saken om sammenslåing av fylkene bør få ro, slik at befolkningen får det tilbudet man fortjener. Hvilket tilbud synes han vi fortjener? En nedskalering av budsjetter, eller at kommunene og fylkeskommunen får muligheten til å tilby det samme tjenestetilbudet som resten av landet?

Når innbyggerhoder skal telles, så kommer vi alltid dårlig ut. Penger til asfalt etter antall kilometer vei hadde nok vært til vår fordel – men heller ikke der klarer man å få regnestykket til å passe. Regjeringen har brukt enorme summer på å slå sammen Troms og Finnmark med tvang, men glemte fullstendig at det også koster penger å drive fylkene.

Nikolai Astrup, jeg gjør deg oppmerksom på at dette ikke er et brev til deg, men det er noen tanker om regjeringens politikk for oss som bor i det dere kaller distrikt.

Som ordfører i en kystkommune føler jeg av og til avmakt over regjeringens kjepphøye uttalelser om sammenslåing, effektivisering, bedre tjenester, ulønnsomme flyruter, overføringer av ansvar og desentralisering av tjenester. Selv om jeg føler avmakt, så knekker du meg ikke. Jeg er vant til å gå i motvind og snøstorm i åtte av årets måneder – og har gjentatt det i over 50 år.

Jeg vet at også hos oss skinner sola innimellom, selv om vi da kanskje er mest opptatt med å forberede oss til neste storm. Det er slik jeg føler det – nesten hver gang noen fra regjeringen dukker opp i nyhetsbildet. I noen dager kan vi ha ro, men så kommer det et utspill om hvor vanskelig det er for de små distriktskommunen, hvor mye fylkes- og kommunepolitikere klager, og ikke minst – at vi ikke forstår. Vi forstår visstnok ikke vårt eget beste.

Ikke mas, la det bli ro. Nå er fylkene sammenslått, nå nytter det ikke å mase, nå må det bli ro. Å bli snakket til som et barn gjør meg opprørt, hoderystende, uklok, og kanskje til og med forbannet.

Regjeringen kommer med flotte taler, som ofte inneholder en og annen belærende setning. Så utrolig høye er de på seg selv at man nesten ikke tror det man hører.

Ikke tro at jeg bøyer meg ikke i støvet for deres velvalgte ord og formulerte setninger, om de små lokalsamfunnene i landet. Jeg krummer heller nakken for å ta imot en ny ordstorm fra bedrevitere med silketørkle i blazerlomma.

Når jeg reiser rundt i Finnmark, så kjenner jeg meg ikke igjen i de flotte talene. Det er jo her liv leves og verdier skapes (eller hentes ut). Her er så mange mennesker som ikke klarer å forstå at regjeringen ikke forstår. Ikke fordi de er ukloke og masete, men fordi man bor og lever her – ytterst i det ytterste Norge.

Jeg skulle hatt dere på kaffebesøk på kaia i Havøysund for å få fortelle et og annet om næringsliv og ressurser i Finnmark. Ikke om olje, gass og vindkraft. Nei, jeg skulle tatt dere med til de gamle fiskerne, de som til tider har vært glad for at de kom seg til land – med livet i behold.

Dere skulle fått høre om hva kysten har betydd for Norge. Dere skulle fått lære litt om fiskens vei til matbordet. Fra det stormende Barentshavet, via hullete eller kanskje kolonnekjørte fylkesveier i Finnmark, gjennom Finland og Sverige nedover Europa. Kanskje blir den pakket i ny emballasje og returnert til frysedisken i en butikk nær deg, eller at den blir servert hos en familie i Frankrike. Det blir nok ikke silketørkle i blazerlomma av å jobbe et par måneder i året på sjarken, eller drive fiskemottak fra januar til juni. Her må vi høste og foredle ressursene, hele veien fra hav og fjord til bord – hele året.

Vi står midt oppi ei arbeidskrise, med ledighetstall som ikke engang et mareritt ville funnet på – i Norge! På mange av arbeidsplassene holdes hjulene i gang av utenlandske sesongarbeidere, som verken kan pendle ut eller inn i landet. Jeg vil ikke si noe galt om sesongarbeidere, men det handler om verdien av det vi skaper – om kulturen vår.

Se for deg at franske vinbønder hentet inn charterfly med drueplukkere, som pakket druene i kasser for å sende dem til Kina. Der presses druene, produseres og fylles på flasker, og hentes hjem igjen til franske restauranter. Det skulle tatt seg ut. Hvorfor? Jo, fordi det er helt uhørt. Det er tradisjon i Frankrike å høste druer og produsere vin hjemme, og så eksportere. I Norge er det tradisjon å høste av ressursene utenfor stuedøra – og helst produsere i andre land.

Denne uka var jeg på besøk på en av øyene i kommunen vår. Der snakket jeg med en kar med treukers-skjegg, med høye sjøstøvler og lua på snei.

Han finner ikke fisk i havet, men han står han av. Han har vokst opp i sjøsprøyten i fjæra, og han har alltid klart seg. Han vet ikke om hurtigbåten får endret rutetabellen, eller om den blir erstattet av en mindre båt.

Han vet ikke om alle fiskerettighetene havner hos de med kapital. Han vet ikke om det er mulig å leve i distriktene i fremtiden.

Han vet ikke om vi noen ganger får bygget den fiskerihavna som lå inne på NTP, og som plutselig skulle gjennomføres av fylkene – uten penger.

Han vet ikke om fylkesveien noen ganger kommer til å bli vedlikeholdt.

Men, han forstår! Han forstår at vi er blitt et fattig land. Fattig på høsting og egenproduksjon våre egne ressurser. Fattig på arbeidsfolk, fattig på tjenester, fattig på vedlikehold, fattig på støtte og tro på framtiden fra de sentrale strøk i fedrelandet.
Når pengemakta skal rå, så trampes det på de små.

Som ordfører vil jeg dele noen tanker med regjeringen. Ordene koster ikke mange penger, men har stor verdi for meg.

Norge kan ikke bare bestå av overfinansierte flotte byer og fattige nedsnakkede distrikt. By og land må leve hand i hand. Vi må se hverandre, og verdsette ulikhetene. De ulike tiltrekker og utfyller hverandre.

Jeg håper vi en gang i fremtiden kan forstå hverandre, og sette pris på verdiene uten å måtte veksle pengene i regjeringskorridorene. Vi må skape muligheter, bygge næringsaktiviteter, og vedlikeholde landet. Vi må utnytte verdiressursene der de er – der det er naturlig. Fisken, oljen, vindkraft, vannkraft, mineraler, reindrift, jordbruk, tang og tare, osv. Vi kan ikke fortsette å utarme distriktene for å bygge og fylle opp byene – da blir det langt å reise for å høste inn ressursene.

Som ordfører har jeg stor tro på finnmarkingene, og jeg ber regjeringen bruke både tid og ressurser til å se mulighetene her oppe. Jeg viser dere gjerne veien til de plassene «der ingen i regjeringen skulle tru at nokon kunne bu».

  • Kommentarfeltet på Nordnorsk debatt er stengt inntil videre grunnet tekniske problemer som medfører at det ikke er mulig for oss å moderere innlegg i tråd med vær Varsom Plakatens regelverk. Vår tekniske leverandør arbeider med å løse saken. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse