BUDSJETTET SPRAKK: Etter byggingen av Tromstun skole hvor kommunen selv stod for byggeledelsen og kjøpte enkelttjenester fra ulike leverandører og budsjettet sprakk med 160 mill. kroner, var de fleste enig om at dette ikke var måten å gjøre det, skriver Windfeldt.

Når politikerne tar for mye tran

Forrige uke vedtok kommunestyret i Tromsø et nytt sett med regler for kommunens innkjøp av bygge- og anleggstjenester etter den såkalte Oslo-modellen. Her er det all grunn til å rope et kraftig varsku, skriver kronikkforfatteren.

Den nå vedtatte ordningen flytter oss ikke en eneste centimeter nærmere disse målene enn de løsningene bransjen allerede har blitt enige om

 Vedtaket kan få helt andre konsekvenser enn det forslagsstillerne har sett for seg. Vi trenger alle gode krefter i kampen mot sosial dumping og for en seriøs byggenæring, men dette tiltaket bommer på målet.

For de som ikke kjenne saken, handler dette om hvilke kriterier offentlige innkjøpere skal stille i sine kontrakter for større utbyggingsprosjekter som skoler, helsebygg osv. for å motvirke useriøse aktører, hindre sosial dumping, bidra til å stimulere til lærlingesatsinger osv. Dette er et svært viktig arbeid som hele bygge- og anleggsbransjen, myndigheter, arbeidstakerorganisasjoner, arbeidsgiverorganisasjoner tar veldig på alvor og jobber med kontinuerlig. Gjennom dette arbeidet har man derfor i fellesskap kommet fram til et regelsett som alle parter har sluttet seg til og som allerede er tatt i bruk i 180 kommuner. Dette skal på en god måte bidra til en sunn og seriøs næring, men vel så viktig er det at disse reglene lar seg praktisere.

Oslo kommune har valgt å lage sitt eget regelsett. Det er mye bra også i den såkalte Oslo-modellen, men når en nesten samlet bransje ikke ønsker denne løsningen er det fordi den er omtrent umulig å etterleve i praksis. For eksempel er bestemmelsen om maks ett ledd i underleverandørkjeden vanskelig eller umulig å gjennomføre i større prosjekter. Og prøver man å følge den, skaper det kontraktssituasjoner som rammer alt annet enn det man ønsker å oppnå. Videre er andre krav lite konkrete og til dels helt uforutsigbare. Hva betyr det for eksempel at arbeidene “i all hovedsak” skal utføres av fast ansatte i minst 80 % stilling? Og når man kombinerer slike bestemmelser med strenge sanksjoner som dagbøter, stansing, heving mv. er det grunn til bekymring for at man snarere kan skremme bort- enn å tiltrekke seg seriøse leverandører. Oslo-modellen skaper altså hverken et mer seriøsitet arbeidsliv eller bedre konkurranse enn de omforente løsninger vi allerede har.

Når EBA – Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg nå roper et kraftig varsku til det regelverket flertallet i kommunestyret har vedtatt, følger dette også kommuneadministrasjonens klare faglige anbefaling. Vi velger å si ifra på denne måten fordi vi ser at både kommunen og de lokale bedriftene vil kunne lide stort under den praksisen som nå er tenkt innført.

Den vedtatte modellen påfører kommunen betydelig økte kostnader til anskaffelse og gjennomføring av store byggeprosjekter, samt øker risikoen for å tråkke feil i forhold til anskaffelsesreglementet. Totalentreprenørenes prosjektrisiko øker og de lokale underleverandørenes muligheter til å kvalifisere seg for større oppdrag reduseres betraktelig. Det betyr at flere lokale bedrifter ikke vil få den jobben som de i dag er kvalifisert for og enda flere kontrakter kan gå til store, utenlandske bedrifter. Dette kan medføre at lokale arbeidsplasser kan forsvinne.

Og bare for å gjenta det; det er ingen uenighet om behovet for å sikre gode rammebetingelser for de seriøse aktørene eller så effektivt som mulig motvirke svart arbeid, kriminalitet eller sosial dumping. Problemet er bare at den nå vedtatte ordningen ikke flytter oss en eneste centimeter nærmere disse målene enn de løsningene bransjen allerede har blitt enige om, og allerede har jobbet med å implementere i fire år.

Vi blir derfor nødt å be forslagsstillerne fra Arbeiderpartiet, SV og Rødt forklare hvordan de tenker å løse de utfordringene som vedtaket medfører. Her er en noen av de åpenbare utfordringene:

Skal vi gå tilbake til delte entrepriser igjen?

Etter byggingen av Tromstun skole hvor kommunen selv stod for byggeledelsen og kjøpte enkelttjenester fra ulike leverandører og budsjettet sprakk med 160 mill. kroner, var de fleste enig om at dette ikke var måten å gjøre det på. Et svært rigid krav om at man kun kan få bruke ett ledd med underentreprenører tvinger fort frem slik løsninger igjen. Har kommunestyret snudd i forhold til den knallharde kritikken de kom med rundt byggeledelsen den gangen?

Hvor mange flere ansatte i kommunen?

For at det skal ha noen som helst verdi å innføre et svært strengt regelverk må det følges opp med kontroll. Det er en kjent sak at de berørte avdelingene i kommunene allerede sliter med knapphet på ressurser og kompetanse, og derfor benytter mye innleid konsulentbistand. Hvor mange ekstra årsverk tenker forslagsstillerne å tilføre for at sikre at hensikten med hele vedtaket blir ivaretatt og har kommunen råd til å ansette enda flere i administrasjonen?

Hvem tar ekstrakostnadene for økt prosjektrisiko?

Modellen påfører en totalentreprenør en betydelig økt økonomisk risiko, blant annet fordi mulighetene i valg av underleverandører blir betydelig smalere og det er krevende formalkrav i kontraktene som skal oppfylles. (Her må det ikke blandes inn diskusjon om anstendige lønnsnivå for det er ikke det dette handler om). Flere store og presserende utbyggingsprosjekter er allerede utsatt (bl.a. nytt Kroken sykehjem) fordi kommunen ikke har tilstrekkelig finansieringsevne. Hvilke andre prosjekter velger kommunestyret å legge på is eller skyve på hvis prisen på prosjektene økes betydelig?

Hva med de lokale underentreprenørene?

Når en totalentreprenør kun kan engasjere én underentreprenør f.eks. på elektrosiden, blir det betydelig mer krevende for de lokale aktørene å nå opp i konkurransen fordi så mye kapasitet må bindes opp i ett prosjekt. Ønsker vi en løsning som undergraver viktige markedsmuligheter for den lokale bygge- og anleggsnæringen?

Vi ønsker en bedre dialog med kommunen

Det som er bra i denne saken er at kommunestyret så tydelig sier ifra om at de også vil bidra i den kampen hele bygge- og anleggsbransjen kjemper hver dag. Det som er dumt er forslagsstillerne ikke har søkt noen form for dialog med oss i EBA eller noen av våre medlemsbedrifter som utfører minst 90% av alle de større utbyggingsprosjektene dette regelverket har relevans for. Det som gir håp er at det fortsatt ikke er for sent å snakke sammen. Fra EBA sin side stiller vi mer enn gjerne med både bedriftsledere og fageksperter som kjenner dette fagfeltet meget godt.

 

Stein Windfeldt er direktør i Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg (EBA) i Nord-Norge. EBA er NHOs bransjeorganisasjon for bygg- og anleggsentreprenører.

 

________________

Fakta om Oslomodellen

Standard kontraktsvilkår for Oslo kommunes anskaffelser av varer, tjenester og bygg og anlegg hvor hovedformålet er å sette Oslo kommune i front i kampen for et seriøst og anstendig arbeidsliv.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse