Tromsø kommunestyre - slik det så ut da det tok fatt på inneværende periode. Foto: Tromsø kommune

Når politikken abdiserer

Når systemet i praksis abdiserer ved at de politiske partiene ikke sørger for bredere rekruttering til kommunestyret, gjør man ikke det som er mulig for å få til de beste løsningene.

Til høsten er det valg til landets kommunestyrer.  I Tromsø skal det igjen velges 43 representanter som er lite representative for dem de skal representere.  Dagens flertallskonstellasjon bestående av Arbeiderpartiet, SV og Rødt har denne perioden til sammen 23 av de 43 medlemmene av kommunestyret.  Bare 4 av de 23 er ansatt i privat næringsliv.  2 av disse 4 jobber i Tromsø sentrum, henholdsvis i konsulentbransjen og i utelivsbransjen, én har ei administrativ stilling i Breivika og den fjerde har sitt virke på sjøen. 

Når vi ser bort fra kommunestyregruppen til Frp, som kun har representanter med jobb i privat næringsliv, er bildet langt på vei det samme for de øvrige partiene.  Kommunestyret består i hovedsak av studenter, karrierepolitikere og folk ansatt i offentlig sektor og i diverse organisasjoner.  Langt på vei er Tromsø kommunestyre blitt en møteplass for relativt likesinnede på tvers av partigrenser.  Det representerer i svært liten grad et tverrsnitt av innbyggerne i Tromsø.  Partiene er ikke opptatt av at det er de «fremste blant likemenn» som skal velges.  Alle skal ikke med.  Når man ser på hvordan partiene har valgt å nominere foran valget til høsten, er det ingenting som tyder på at representasjonen i det nye kommunestyret vil avvike noe særlig fra dagens. 

Vi har sett det i bompengespørsmålet i Tromsø.  Vi opplevde det i saken der flertallet i kommunestyret i Tromsø valgte å si nei til utvikling av oppdrettsnæringen i Tromsø basert på dagens tilgjengelige teknologi.  Politikerne treffer avgjørelser de ikke ser konsekvensene av.  Man baserer seg helt og holdent på tanker som er tenkt av andre, gjerne langt unna, når man uten videre kopierer deres løsninger.  Man har kun overfladisk kunnskap om livene til svært mange av dem som berøres av de avgjørelsene som tas.  Slik må det bli når kompetanse, bakgrunn og erfaring ikke vektlegges mer når partiene nominerer sine kandidater. 

For meg er det åpenbart at en oppegående tjueåring i de fleste sammenhenger ikke vil ha den samme muligheten til å se helhetlige sammenhenger som en oppegående femtiåring, at en håndverker vil ha annet fokus enn en som jobber i NAV og at en som jobber på Langnes vil se annerledes på en del saker som er viktig for byutvikling enn en som jobber i Tromsø sentrum.  Likevel ender partiene opp med å rekruttere smalt til sine valglister og la ungdommene ta lederrollen.  Resultatet på kort sikt er at man risikerer å fatte unødvendig mange avgjørelser som er lite heldige, som ikke finner gjenklang i befolkningen og som ikke er basert på kunnskap og fakta.  Hvis stadig flere over tid ikke identifiserer seg med de folkevalgte fordi de anses for å representere en begrenset elite, vil nødvendigvis tilliten til systemet forvitre.

Et saksfelt som etter mitt syn lider spesielt mye av den skjeve rekrutteringen til politikken i Tromsø er «Byutvikling».  Frem til årtusenskiftet var det alltid noen godt voksne mannlige medlemmer som var særlig opptatt av dette feltet.  I dag er det så å si ingen som er det.  Når vi ser bort fra engasjement rundt byggehøyde og enkeltstående prosjekter er det i dag tilnærmet null engasjement rundt «Byutvikling» i Tromsø kommunestyre.  Likevel er det «Byutvikling-, miljø- og transportkomitéen» kommunestyrerepresentantene synes at det er gjevest å være medlem i.  Ingen av medlemmene har over tid engasjert seg i byutviklingsspørsmål i det offentlige rom.  Ingen har skrevet flammende avisinnlegg der de fronter tanker som vil være viktig eller avgjørende for byen i et langsiktig perspektiv.  Ingen mener noe med mindre det har et dominerende miljøaspekt.  Når man mener noe, dreier det seg som regel om at man har synspunkter der utbyggingssaker er fremmet for politisk behandling av administrasjonen med påfølgende proteststorm fra naboer.

Alle Tromsø sentrums begrensninger er blitt svært tydelige de siste ti årene.  Sentrum er i hovedsak egnet til å dekke behov knyttet til turisme, uteliv og rekreasjon.  Det meste av handelen foregår nå på Langnes.  En politikerstand dominert av akademikere ansatt i offentlig sektor, bosatt i området Workinnmarka/ Sentrum Sør og med arbeidsplass i Tromsø sentrum synes å tro at bare vi nå klarer å hanskes med privatbilismen, får etablert flere sykkelstier, bygget flere sykehjem og tilrettelagt for flere boliger mest mulig sentralt, er byen veldig godt rigget for framtiden.  Resten går av seg selv.

Noen av oss har levd så lenge at vi husker historien om Brødrene Dal og professor Drøvels hemmelighet som ble sendt på NRK for snart førti år siden.  I serien ble vi gjort kjent med at det utenfor Oslo den gang fortsatt fantes uutforskede områder der intet menneske hadde satt sin fot.  Bortsett fra professor Drøvel da.  Her i Tromsø finnes det utrolig nok ennå i 2019 fortsatt uoppdaget land.  For politikerne.  Det dreier seg om området nord for den firefelts veien som er under bygging på østsiden av Tromsøya.  Her har intet medlem av dagens kommunestyre satt sin fot.  Den som drister seg til å forlate sivilisasjonen i Breivika og kjøre i retning av Hamna, vil bli overrasket over det veldig store antallet nyttekjøretøyer på denne strekningen.  Hvordan kan egentlig det ha seg?  En kjapp sjekk viser at over 150 private bedrifter har sine lokaler i Ringvegen, Håndverkervegen og Skattørvegen.  Dette er bedrifter som genererer veldig mye biltrafikk.  Kommunestyret tror at de lange bilkøene nord for Breivika alene skyldes matpakkekjørere som i stedet kan sykle eller ta buss, men slik er det altså ikke.

Mye i Tromsø kunne vært annerledes og (enda) bedre om de politiske partiene hadde anstrengt seg mer for å rekruttere bredere til kommunestyret.  Et kjennetegn for private bedrifter som lykkes er at de er flinke til å tenke nytt når de rekrutterer nye folk.  Hvorfor er det ikke slik i politikken?

Jeg vil nevne et veldig aktuelt eksempel på hvordan det kan gå med et politikerkorps som går på tomgang.  Jeg tenker på «Kommunedelplan for byutviklingsområde Stakkevollvegen (Midtbyen)» som ble lagt ut til offentlig ettersyn/ høring i desember og som skal behandles politisk senere i vinter.  Dette er et område som kan være avgjørende for at Tromsø skal ha mulighet til å ta ut sitt potensiale de nærmeste femti til hundre år.   Dette er det eneste området sentralt på Tromsøya som ikke allerede er båndlagt.  Likevel er det nå gått flere uker uten at noen politikere har uttalt seg offentlig om saken.  Politikerne synes å nøye seg med å sikre at man får på plass en internvei mellom alle boligblokkene som grunneieren ønsker å fylle området med.  Det har åpenbart ikke slått noen av dem at vi kanskje bør vurdere å anlegge en helt ny bydel med ordinært gatenett på eiendommene eid av Odd Berg Gruppen, Bjørn Eiendom og Esso.  Når vi alle ser Tromsø sentrums begrensninger, er det ikke da åpenbart at det blir feil å ikke løfte blikket og la være å betrakte dette området som hvilket som helst annet areal i byen?  Kan det ikke tenkes at fremtidens bysentrum for annet enn kos og rekreasjon med fordel kan utvikles rundt Bjørnstrand?

Jeg vil tro at minst et par tusen mennesker har sin arbeidsplass i de private bedriftene på Skattøra.  Virksomhetene der er veldig «bilintensive» og genererer svært mye trafikk.  Kunne ikke mange av disse virksomhetene i stedet med fordel ligget nær tunnelnettet på Bjørnstrand?  Kunne ikke områdene på oversiden av Ringvegen Skattøra i fremtiden heller øremerkes til boligbygging?  Hadde det ikke vært en fordel miljømessig om alle småbedriftene lå nærmere kundene sine i stedet for perifert nord på Tromsøya?  Er det ikke verdt å tenke litt rundt dette?

Jeg synes eksemplet Bjørnstrand dessverre passer godt inn i bildet jeg tegnet i et avisinnlegg i sommer om byen som ikke ønsker å være by.

For det er symptomatisk for Tromsø at kommunestyret ikke ser næringslivet på Skattøra, de virksomhetene som i praksis sørger for at Tromsø fungerer 365 dager i året.

Når systemet i praksis abdiserer ved at de politiske partiene ikke sørger for bredere rekruttering til kommunestyret, gjør man ikke det som er mulig for å få til de beste løsningene.  Siden rekrutteringen til kommunestyret langt på vei gjenspeiler det akademiske miljøet på rådhuset i bakgrunn og interesser, og partiene ikke gjør mer for å få til bredere representasjon, kan man stille spørsmål ved hensikten med å ha et kommunestyre med 43 medlemmer når man kunne ha nøyd seg med å oppfylle minimumskravet på 35.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse