Annonse
ANGREPET: - Vask munnen og hendene med klorin. Be så om unnskyldning og gå i skammekroken, skriver artikkelforfatteren om angrepet på Sylvi Listhaug fra en fylkestingspolitiker i Finnmark.

Når skrevet bestemmer

Vi skal ikke la det som befinner seg mellom beina, bestemme hvor langt vi er villige til å gå i ondsinnethet og sjikane.

Vi ønsker ikke noen drept i hekseprosesser. Vi har hatt nok sjikane og stikking for å få kvinner til å holde munn.

Så skulle vi altså oppleve det igjen. ”Lurer på om det er mulig å få gjeninnført anlegget for heksebrenning på kort varsel i Vardø” og ”Jeg er helt sikker på at jeg synes hun er en heks.”

Dette er uttalelser på Nrk om integreringsminister Sylvi Listhaug, fra en mannlig fylkestingspolitiker i Finnmark som mener hun har vært for hard i asylpolitikken.

Er ikke dette bare humoristisk da? Nok en sur, halvgammel kjerring som reagerer bare fordi kvinner er nevnt nedsettende? Vel. La oss tenke det motsatte. Det kunne vært Per Sandberg, Jonas Gahr Støre eller Børge Brende. ”Kan vi gjeninnføre galge, og henge Støre? Kanskje kasterere han? Uten rettergang, alle vet jo han er en djevel.”

”Nei, det med galge var nu ikke meninga, men jeg mener fortsatt han er en djevel.” Slik ville da kanskje samtalen hørtes ut. Man kan ikke engang forestille seg noen karakterisere og ønske noe slikt over en mannlig politiker i Norge – og hva er det da som gjør at det er greit å betegne kvinner på den måten?

Heksebrenningen i Finnmark er ikke småhumoristiske historier, det er grusomme fakta om hvordan i hovedsak kvinner, ble angitt, utsatt for skrekkelige overgrep og drept uten noen reell rettergang eller holdbar bevisføring.

Det var voldsomme henrettelser,  gjort av det offentlige Norge. Mest kvinner, de var så enkle å bli kvitt den gangen. Bare si de er heks, og vi dreper dem.  Så, hva forsøker her politikeren å si? Han ønsker jo ikke å drepe henne, håper jeg. Bare få henne til å være stille.

Ja, jeg blir provosert. Jeg har levd i 48 år, og i hele mitt voksne liv har jeg hatt egne virksomheter, ledende stillinger og etter hvert blitt politiker, deltatt litt i samfunnsdebatten.  Det har vært helt fint – men, som kvinne er jeg, selv i likestillingens vugge som jo Norge er, vant til å oppleve litt av hvert. Alt vi ikke engang nevner lenger.

Små stikk, ignorering, nedvurdering, usynliggjøring eller til slutt sjikane  – for å få oss til å tie. Vi påpeker det ikke så ofte lengre. Hvem orker vel å høre på det gnålet mer. Ikke engang jeg selv. Det har heller aldri vært et poeng for meg å ta opp dette i tide og utide, jeg er ikke noe utpreget opptatt av kjønn, men heller av fag og sak.

Så, kan vi ikke spøke med det? Joda, det kan vi, og det gjør vi. Å få sopelime i gave, eller bli henvist til å ta seg en tur på den, er det sikkert flere enn jeg som både har blitt anmodet om, og har ledd hjertelig av.

Men, vi ønsker ikke noen drept i hekseprosesser. Vi har hatt nok sjikane og stikking for å få kvinner til å holde munn. Vi skal ikke la det som befinner seg mellom beina, bestemme hvor langt vi er villige til å gå i ondsinnethet og sjikane.

Til de som har behov for å karakterisere en minister på denne måten, vil jeg bare si: vask munnen og hendene med klorin. Be så om unnskyldning og gå i skammekroken. Og bli der lenge.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse