Annonse
MOBBING: Mølladalen skole i Bærum der 13-åringen som døde nyttårsaften, gikk. I likhet med mange barn og unge, ble hun i en årrekke mobbet. FOTO: NTBscanpix

Når vi svikter de svakeste

Når mange barn og unge i årevis utsettes for mobbing uten å få hjelp, er det ikke den enkeltes problem. Da snakker vi om et samfunnsproblem, og et system som svikter.

Vi trenger noe mer, noe nytt, noen som kan jobbe med forebygging, hindre at det verste skjer. Noen ... som har den nødvendige makt til å se til at de som har sviktet stilles til ansvar. For hvis ingen stilles til ansvar, vil fortsatt tusenvis av barneliv ødelegges.

I dag gikk mange tusen barn til skolen og gruet seg til skoledagen. Du hørte riktig, mange tusen.

Tallet er hentet fra ulike skole- og elevundersøkelser og graden av alvor varierer. Men selv i de alvorligste tilfellene snakker vi om tusener.

Vi bor i et land der vi stort sett tror at myndigheter og rettsvesen kan ordne opp når urett og overgrep skjer. De siste dagene har denne troen, sikkert ikke for første gang, fått et skudd for baugen.

For hvorfor må vi nok en gang få presentert en historie med en så tragisk utgang som den fikk for 13-åringen i Valdres?

Jenta hadde som kjent en lang forhistorie med mobbing, som det var varslet om gjentatte ganger. Hva konklusjonen blir i den konkrete saken vet vi ennå ikke, men i grove trekk kunne den vært blåkopi av en rekke andre saker vi kjenner til.

Leder for barnevoldsutvalget, Ann-Kristin Olsen, mener saken er aktuell for det nye utvalget å gå inn i for å avdekke systemsvikt.

Utvalget, som ble oppnevnt i fjor, skal gjennomgå alvorlige saker der barn og unge har vært utsatt for vold. Seksuelle overgrep og omsorgssvikt.

Hensikten er å avdekke mulig svikt i det offentliges håndtering for å forebygge slike saker i framtida.

Det gjør hun helt rett i å mene. Møteinnkallingene burde vært sendt ut allerede.

Det er 45 år siden svenske Dan Olweus som en av første i verden begynte å forske seriøst på mobbing, et arbeid som senere også førte til en konkret plan mot mobbing.

Senere har vi fått handlingsplaner mot mobbing opp og i mente.

Hvorfor føles det likevel som om vi står på stedet hvil?

Historiene som når mediene, er bare toppen av isfjellet.

Selv kjenner jeg personlig til (altfor) mange svært ille historier. Historier til å gråte av. Historier det er blitt varslet om, men der fortvilte foreldre føler at de ikke når fram, også i kommuner og på skoler med handlingsplaner.

Kanskje er noe av forklaringa å finne i at mobbinga har tatt nye veier. I slutten av november kom en rapport utarbeidet av Redd Barna, Salto Stovner og Feltteam Alna i Oslo, i forbindelse med at de arbeidet med et prosjekt om forebygging av kriminalitet på nett.

Den viser at det er vanskelig å fange opp det som skjer i lukkede fora på nett.

Skadelig sjargong og hets får utvikle seg uten sosial kontroll, og anonymitet, falske profiler og identitetstyveri gjør det uklart hvem som er avsender. Det kan, ifølge rapporten, føre til at mobbing normaliseres.

Særlig jenter imellom vet vi også at det skjer mye taus mobbing.

Det finnes med andre ord sikkert mange forklaringer på at man ikke får bukt med mobbinga.

Men det er likevel ikke en unnskyldning, all den tid vi vet at tusenvis av barn og unge utsettes for mobbing.

Det er egentlig utrolig at vi i saker som gjelder barn, gang på gang, opplever at man ikke klarer å ha så åpne kommunikasjonslinjer mellom de ulike etatene at informasjonen kan flyte relativt fritt, til beste for dem det gjelder.

Førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Elisabeth Gording Stang, en av forskerne bak en NOVA-undersøkelse om praktisering av taushetsplikten, mener at nettopp taushetsplikten er et hinder for samarbeid.

Ikke fordi man bryter taushetsplikten, men fordi ansatte innen barnevern, helsevesen og skole ikke vet når de kan gjøre unntak fra den.

Til NRK sier hun at det er fortvilende at hver gang det skjer en stor tragedie der et barn dør eller har vært utsatt for alvorlig vold, får vi den samme debatten: hvem visste hva, hvorfor ble det ikke fulgt opp, hvorfor samarbeider ikke ulike instanser.

For de av oss som ønsker å se det, er det klart at vi her snakker om systemsvikt.

For som Gording Stang konstaterer; regelverket oppfattes som så komplisert og vanskelig at det hindrer samarbeid.

Desto mer oppsiktsvekkende er det at tre år etter at undersøkelsen var ferdig, er det ifølge Gording Stang fortsatt uklart om det kommer lovendringer på området snart, tross at fire departementer var opptatt av at undersøkelsen skulle gjennomføres.

Barnevoldsutvalget er et godt tiltak. Men det er et utvalg som trer i kraft når det verste har skjedd.

Vi trenger noe mer, noe nytt, noen som kan jobbe med forebygging, hindre at det verste skjer.

Noen som er uavhengig og som har den nødvendige makt til å se til at de som har sviktet stilles til ansvar.

For hvis ingen stilles til ansvar, vil fortsatt tusenvis av barneliv ødelegges.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse