Annonse
Filmskaper Guro Saniola Bjerk har fulgt en klasse gjennom grunnskolen.

Framsnakk-tyranniet

Men er det ikke på høy tid å slå opp øynene, se på virkeligheten med forstørrelsesglass. For realiteten er at grunnskoleelevene i Finnmark stiller svakere enn elever i resten av landet. Og elevene i Norge må være forberedt på at deres konkurrenter kommer fra hele verden, og søker på de samme jobbene.

- Vi må snakke hverandre opp og fram, sa Fylkesmannen i Finnmark, for en tid tilbake. Fylkesmannen er ambassadør for fylket, og har godt betalt for å snakke oss opp og fram. Så selv om Fylkesmannen gispet og uttrykte en viss forferdelse over filmsnutten jeg nylig hadde vist, så var løsningen å dekke over og snakke om det som er bra. Alt annet må vi skjule for omverdenen. 

Vi har blitt litt slik, alle sammen. For hva gjør vi i sosiale medier? Vi legger ut glansbilder, fra dagene vi går toppturer, velkledd og pent sminket, fra vi baker boller (til dugnad selvfølgelig) eller får svær fisk. Vi viser fram den vakre siden av oss selv, gjerne med et filter eller tre, og vi forsterker farger på bildene av dagene våre, av landet vårt. For hvem gidder å lese om alt det elendige? Det triste? Det skulle tatt seg ut at vi satt oss ned og brukte tid, på å lese om de grå dagene?

Innovasjon Norge inviterte meg i oppstarten som filmarbeider, til å holde et innlegg og jeg spurte hva de ønsket jeg skulle snakke om. Det ville være fint om jeg snakket om hvor bra det var å komme hjem etter endt utdannelse, og hvor fantastisk det var å kunne være Finnmarking og jobbe med film, her nord hvor vi har fantastiske historier. Akkurat på den tiden slet jeg med å få internett hjem (det var i følge Varanger Kraft fullt på linjene!) og jeg hadde opplevd at den fine ordningen “Bedriftspakke over natt”, fra Bergen til Tana tok 11 døgn - men kosta det samme. Så hva snakket jeg om, når jeg endelig fikk litt taletid? Jeg snakket om magien her nord, om nordlys og midnattsol og åpne dører, om det eksotiske med å se en garage bli tatt av stormen. Det er jo eksotisk, det!

I 10 år har jeg fulgt og filmet en klasse ved Seida skole, i Finnmark. Og jeg minnes godt noen dager i mellomtrinnet. Da jeg kom inn på lærerværelset etter å ha vært i klassen i tre timer, satt lærerne der med strikketøyet, ett hevet øyenbryn og spurte hvordan det gikk. Og jeg sa som sant var, at det gikk strålende. Elevene var gira, de jobbet godt og stemningen var god. Dagen etter fikk jeg det samme spørmsålet. Og jeg kunne fortelle at jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre, for elevene satt oppå bokhyllene, de lå under pultene, de fulgte ikke med og decibelnivået var i ferd med å sprenge trommehinnene mine. Jeg sa jeg ikke ante hvordan jeg skulle takle dette. Hvorpå lærerne nikket og smilte, og sa, ja, sånn har vi det hver dag, Guro. Du kan ikke gjøre noe med det heller.

For en lærer idag skal ikke snakke med STORE BOKSTAVER til - eller med elevene. De kan ikke lenger hive bråkmakerne ut på gangen, eller sende de til rektor - som før i tiden. Eller som enda lenger tilbake, plassere dem i skammekroken og gi de en raptus med linjalen. Og godt er det, kanskje?

I 2017 gikk ´01-erne ut av tiende. Og i vår viste vi den ferdige filmen “Våre håpefulle” til Utdanningsforbundets medlemmer i Trondheim. Det resulterte i stående applaus og mange spørsmål og kommentarer i etterkant. Noen gråt og spurte seg selv, og oss; Hva er det egentlig vi holder på med? Andre reiste seg opp og uttrykte at de ikke opplevde at det var slik, på deres skole. De snakket skolen og klassen sin opp og fram, de kjente seg ikke igjen. Visst er det forskjeller, fra klasse til klasse, skole til skole, og bygd og by. Men kan en lærer stå rett opp og ned å si, ja, slik er det? Hvis de kjenner seg igjen, og er den maktesløse læreren i dette systemet, så gjør vel ikke læreren jobben sin?

Kunnskapen smuldrer under beina våre. En stor gruppe ungdommer må flytte hjemmefra for å ta videregående skole, og stadig flere vil komme til å slite som borteboere og kanskje droppe ut. Dropouts koster samfunnet voldsomt mange penger pr. år, men det snakker vi ikke om. For da er vi negative. Vi snakker heller om det som er positivt, som for eksempel mindre administrasjon, mindre byråkrati og kortere behandlingstid. For det går nok bra til slutt, sier de. Og så slenger de ut; Du ser nu, det ble jo folk av oss også. 

Det er sant. Det blir jo folk av oss. På tross av hvor dårlige skolene er. Men er det ikke på høy tid å slå opp øynene, se på virkeligheten med forstørrelsesglass. For realiteten er at grunnskoleelevene i Finnmark stiller svakere enn elever i resten av landet. Og elevene i Norge må være forberedt på at deres konkurrenter kommer fra hele verden, og søker på de samme jobbene. Er det ikke på høy tid å ta skolen på alvor, og snakke om hva som kan forbedres? Deretter handle, for vi trenger en langtidsplan for hvordan vi i Norge faktisk kan få de beste skolene i verden. Og det får vi ikke, med å lukke øynene igjen for det som er vanskelig. Eller negativt. Vi har ikke råd til å la en hel generasjon gå til spille, på grunn av vår egen dumhet. Det er barna som er framtiden. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse