Vi kan godt opprettholde medlemskapet i NATO og håpe på stormaktsstøtte om vi skulle trenge det. Men vi bør også øke det militære samarbeidet med våre naboland Sverige og Finland, skriver Vidar Eng. Bildet viser kronprins Haakon på besøkt hos svenske styrker under NATO-øvelsen Trident Juncture i fjor. Foto: Ole-Sverre Haugli, Forsvaret

Nasjonal sikkerhet som bankinnskudd

Det er en merkelig regjering vi har som satser så mye på at akkurat president Trump skal ile til vår unnsetning i en krisetid.

Norges sikkerhetspolitiske stilling er blitt mer utsatt. Forholdet mellom Norges naboland Russland og Vesten, som vi tilhører, er dårligere enn på lenge og nærmer seg kald-krigs-tilstander. Det er ikke sånn at Russland generelt er truende og ekspansjonistisk overfor sine naboland, men når Russland føler seg truet, kan landet slå hardt til militært. Det har vi i de senere år sett både i Georgia og i Øst-Ukraina. Norges blå regjering synes å ha bare to dårlige svar på utviklingen. Det ene er å ønske USAs tropper velkommen fast stasjonert på norsk jord, først på Værnes, nå også i Indre Troms. Med dette håper regjeringen at USAs støtte vil være en realitet dersom Russland skulle true Norge. Og kanskje det. Men det kan også tenkes andre muligheter. En ting er at Russland vil oppfatte seg mer truet på grunn av det økte amerikanske nærværet på norsk jord, slik at trusselen mot Norge øker. Under den kalde krigen førte Norge en balansert sikkerhetspolitikk med to elementer, avskrekking og beroligelse. Avskrekking med et sterkt norsk forsvar i nord koblet til en NATO-garanti. Beroligelse med selvpålagte restriksjoner, både nei til baser fra andre NATO-land og nei til utenlandske styrker på øvelse i Finnmark. Nå er beroligelsespolitikken avskaffet og den blå regjeringen satser ensidig på USA-styrker, bl.a. fordi Norges eget forsvar er for svakt i nord. Dette kan øke spenningen i forhold til Russland, samtidig som USA i en krisesituasjon likevel kan komme til å stikke av og trekke sine soldater ut av Norge dersom de trenger troppene et annet sted, eller dersom USA ganske enkelt ikke vil ofre soldater i Norge.

Det andre svaret fra regjeringen er å oppfatte sikkerhetspolitikk som noe nærmest som en bank som Norge kan sette innskudd i. Tanken er at hvis Norge støtter USA i alle mulige konflikter, så vil USA huske dette og stå i gjeld til Norge dersom Norge blir utsatt for trusler. Da Norge ble med i krigene i Afghanistan og Libya, var dette en viktig motivasjon. Norges Afghanistan-engasjement ble for en tid tilbake oppsummert som nokså mislykket bortsett fra at Norge i Afghanistan støttet USA og fikk økt status der. Det man tydeligvis tror er at Norges nasjonale sikkerhet kan settes inn som et innskudd i en bank (støtte til USA i krig og konflikt) som så kan tas ut av banken (som militær støtte fra USA) dersom Norge selv kommer opp i problemer.

Alle land, dersom landet vurderer å gå til krig, gjør det bare dersom landet mener det er tjent med det der og da. Krig er så alvorlig at tidligere tiders forhold teller lite. Løfter og garantier har vært brutt av stormakter før i historien. Hvis Russland truer Norge militært, og hvis USA på samme tidspunkt er opptatt med konflikter både i Midt-Østen og i Øst-Asia, vil ikke takknemlighet overfor Norges støtte i tidligere konflikter bety noe som helst. Dette gjelder stormakter generelt, ikke bare USA. Men det gjelder selvsagt enda mer nå med den uberegnelige president Trump. Det er en merkelig regjering vi har som satser så mye på at akkurat president Trump skal ile til vår unnsetning i en krisetid. Jeg tror heller ikke vi får mindre støtte fra USA i framtiden om vi er kritiske til USAs politikk nå. USA vil støtte Norge hvis de er tjent med det. For å ta ett historisk eksempel: I 1935 bestemte Norge at grunnlinjen, som fiskerisonen ble målt fra, skulle trekkes i rette linjer mellom ytre landpunkter, øyer og skjær. Storbritannia protesterte mot dette fordi de ønsket å fiske nærmere norskekysten, og mente at grunnlinjen måtte følge formen på fastlandets kystlinje. Norge var altså i en alvorlig konflikt med den stormakten vi dengang sto nærmest. På tross av denne striden sendte britene tropper og krigsskip til støtte for Norge da vi ble angrepet i 1940, fordi det var i deres interesse å ha et britisk-vennlig og ikke et tysk-kontrollert Norge. Krisen mellom de to land i 1935 betydde ingen ting i 1940.

Så hva er alternativet? Etter min mening bør vi bruke mer på forsvaret, så vi bør øke fra nå 1,6% til til 2% av BNP. Ikke fordi dette er et krav fra NATO og USA, men fordi vi har et så stort landområde og havområde å overvåke og forsvare at det er nødvendig. Ingen stormakter hjelper et land som ikke prøver å forsvare seg selv. Vi kan godt opprettholde medlemskapet i NATO og håpe på stormaktsstøtte om vi skulle trenge det. Men vi bør også øke det militære samarbeidet med våre naboland Sverige og Finland, to land vi står svært nær på de fleste områder. Deres eventuelle militære støtte er selvsagt mye svakere enn USAs, men de deler samme landområde med oss og kan ikke stikke av i en krisesituasjon. De tre land har mer fellesinteresse enn det Norge noen gang kan ha med USA. Det er mer sannsynlig at Sverige og Finland vil støtte oss en krise, i alle fall hvis de tre land på forhånd koordinerer sitt forsvar mer enn i dag. Norge bør ikke satse alt på en usikker støtte fra USA. Vi trenger en mer realistisk og nasjonal sikkerhetspolitikk.  

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse