Annonse
Natos hovedkvarter utenfor Brussel. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret

NATO 70 år til?

4. april i år feirer Norge at NATO er 70 år. Norges sittende regjering har sagt at vårt medlemskap i NATO vil være sentralt for norsk utenrikspolitikk, og at vi skal bruke internasjonale organisasjoner til å fremme fredsbevarende arbeid og nedrustning, samt hindre konflikter[i].

Da må man spørre: Bidrar NATO til fredsbevaring og nedrustning, eller er 70 år mer enn nok?

NATO ble dannet i 1949, mens mange land, inkludert Norge, stod som okkupasjonsstyrke og stabiliseringsstyrke i Tyskland. På den tiden var det stor bekymring både fra øst- og vestblokken om remilitarisering av Tyskland.  Det er blitt beskrevet at NATO ble dannet ”for å holde russerne ute, tyskerne nede og amerikanerne inne”[ii].

Sovjetunionens reaksjoner var blandet, men i 1951 og 1954 tok de opp at om NATO var en ren forsvarsallianse, ønsket de å bli med[iii]. NATO var imidlertid klar på at dette ikke var aktuelt[iv].

Etter at Vest-Tyskland ble med i NATO 9. mai 1955, ble Warszawapakten inngått 14. mai 1955[v] med begrunnelse om remilitarisering av Vest-Tyskland i forbindelse med innmeldelsen i NATO[vi].

Etter den kalde krigens slutt, etter at Warszawapakten ble formelt oppløst 1. juni 1991, vurderte NATO at det ikke lengre var en trussel om store angrep i Europa[vii].

Denne vurderingen ville gjort det naturlig å trekke ut atomvåpnene USA hadde plassert i medlemslandene som ikke selv hadde utviklet atomvåpen, nærmere bestemt Belgia, Nederland, Italia, Tyskland, Hellas og Tyrkia[viii].

Men NATO besluttet i 1999 å beholde atomvåpen som en del av styrken som skulle ”forhindre krig eller tvang mot stater”.

Behovet for atomvåpen i Europa gir kun mening i et kjernefysisk forkjøpsangrepsscenario, hvor USA under den kalde krigen vektla villighet til å angripe med atomvåpen uten selv å ha blitt angrepet med atomvåpen[ix].
Etter den kalde krigens slutt skulle man tenke at et slikt scenario skulle vært overflødig. I 1999 foreslo Tyskland at NATO skulle forplikte seg til å ikke angripe først med atomvåpen, men ble stemt ned bl.a. av USA, England og Frankrike[x].

Med andre ord er NATO villig til å gå til atomkrig uten å bli angrepet først, som bør få alle som er mot gjensidig utslettelse gjennom atomvåpen, til å steile.

Etter Warszawapaktens oppløsning tenkte mange at også NATO ville opphøre, og at USA ville trekke sine styrker ut av Europa[xi]. Russland så heller ikke NATO lenger som fiende, og tok så sent som i 2001 opp spørsmål om medlemskap i NATO, men dette ble avfeid[xii].

I stedet for at NATO ble oppløst, begynte organisasjonen med såkalte ”out of area”-operasjoner, hvor NATO gikk fra å trene i medlemslandene for å beskytte mot et hypotetisk angrep, til å angripe ikke-medlemsland.

Den første ”out of area”-operasjonen var sjøblokade og flyforbudssone i 1992 i tidligere Jugoslavia, og første kamphandling inntraff i 1994, mellom NATO og serbiske luftstyrker.

Det nye fokuset på ”out-of-area”-operasjoner presiseres i strategidokumentet fra 1999, hvor det også for første gang uttrykkes eksplisitt at NATO ble villig til å påta seg oppgaver som falt utenfor alliansens opprinnelige strategiske fokus, og delta i kamphandlinger utover forsvar av egne medlemsland etter artikkel 5 [xiii].

I dette strategidokumentet ble terrorhandlinger som ikke er utført av en stat (i alle fall etter USAs juridiske definisjoner[xiv]), tillagt økt betydning blant risikofaktorer som kunne utløse artikkel 5 (paragraf 24). Et slikt scenario inntraff med terrorangrepet den 11. september 2001 i USA.
”Krigen mot terror”, et konsept som ble satt til verden av den daværende US-amerikanske regjeringen, og som fikk full støtte av de andre NATO-medlemslandene, ble dominerende etter 2001. Det er flere aspekt ved denne doktrinen som vi bør sette spørsmålstegn ved:

For det første har NATO etter at krigen mot terror ble erklært i flere tilfeller angrepet stater, f.eks. Afghanistan og Somalia[xv] selv om trusselvurderingen handlet om nettopp organisasjoner som ikke er tilknyttet stater, noe som leder tankene til ”å rette baker for smed”.

For det andre synes det vanskelig å kalle en krig som ligger flere tusen kilometer bort fra territoriet til medlemslandene, for en forsvarskrig. Hverken Somalia, Libya eller Irak har vært en trussel mot noe NATO-land. Resultatet ble ikke fred og avspenning, men tvert imot mindre trygghet, flere terrorangrep og mindre stabilitet i regionene, som gir ett bredt grunnlag for å beskrive ”krigen mot terror” som en feilet strategi[xvi],[xvii].

Til sist var det USA, og ikke NATO som ledet krigføringen i Afghanistan fordi NATO-medlemsland ble sett på som mulig hindring både i kraft av militær og politisk kapasitet [xviii]. Det ble dermed USA som dikterte hvordan krigen ble ført.

Hvordan blir det i et tenkt scenario hvor et europeisk NATO-land blir angrepet? Ville det da også være USA som dikterer hva slags reaksjon som ville være adekvat? Det er ikke betryggende at en stat som ikke blir direkte berørt av konsekvensene, får bestemme hvilke militære midler som bringes til innsats. En mulig konsekvens, om det blir sett som krigshandling heller enn terrorhandling, kan være atombomber over NATO-lands territorier, slik USA under den kalde krigen vurderte å bombe Finnmark og Tromsø med atombomber fra fly om det skjedde en bakkestyrkeinvasjon[xix].

Siden 1991 har NATO utført 17 ”out-of-area”-operasjoner i 8 land[xx]. Sist i rekken er intervensjonen i Libya. Her ble det med FN-mandat opprettet en flyforbudssone, men mandatet tillot hverken invasjon av Libya eller angrep mot mål som ikke truet flyforbudet[xxi], [xxii]

Norges bidrag var ikke bygd på noen strategi annet enn å være med NATO, og norske piloter måtte selv velge ut mål, noe som rammet sivile[xxiii]. Resultat av operasjonen var en mye verre situasjon enn hva som var før intervensjonen, med fortsatt borgerkrig og omfattende menneskerettsbrudd som tortur og slavehandel[xxiv],[xxv].

Norge er slik gjennom NATO blitt dratt inn i kriger som har ført til varig destabilisering av land som Libya, Afghanistan, Irak, som igjen har ført til regionale kriser og fremvekst av terror[xxvi]: IS/Daesh, Al Qaida, Boko Haram er eksempler på dette, uten at disse krigene på noen måte kan sies å ha bidratt til trygghet eller fremmet menneskerettigheter i landene det ble intervenert i. For Norge er kun målet om ”alliansebygging ved å støtte USA og NATO[xxvii] i Afghanistan og ”at den internasjonale koalisjonen holder sammen” i Libya[xxviii] blitt nådd.

Også innad i Europa synes NATO å øke spenningen i stedet for å bidra til avspenning. Eksempler her er både situasjonen i Kosovo og Serbia, men også Norges grenser i nord, hvor NATO fremstiller Russland som økende trussel. Man kan argumentere for at dette tjener ulike aspekter av US-amerikanske utenrikspolitiske interesser, men de europeiske landene tjener neppe noe på det, særlig ikke Norge, som tross alt har Russland som nærmeste nabo.

Det er heller ikke noe som indikerer at Russland skulle være en militær trussel for Norge all den tid Russland og Norge har klart å bli enig gjennom diplomati på de områdene det lettest kunne blitt konflikt, nemlig fiskeriforvaltning[xxix] og havgrense[xxx].

I denne forbindelsen må man også spørre hvor Nord-Norge står i et scenario som NATO ser på som så realistisk at det er verdt å bruke flere milliarder kroner på å øve på[xxxi]:
Øvelsen Trident Juncture ble avholdt så langt sør som i Trøndelag, mens USA gjennomførte en egen bombeøvelse i indre Troms[xxxii]. Dette bringer tankene i retning av den kalde krigens øvelser for en flybombing med atomvåpen i Nord-Norge[xxxiii]. Er det slik et fremtidig forsvar av Nord-Norge vil se ut?

 


[ii]Lundestad, Geir, 1998. American-European Cooperation and Conflict: Past, Present and Future. I: Geir Lundestad (red.): No End to Alliance. Basingstoke: Macmillan Press Ltd, s. 245.

[xi]Mearsheimer, John J., 1990. Back to the Future: Instability in Europe after the Cold War. International Security, 15(1), s. 5-56, s. 52.

[xvii]Thrall, Trevor og Goepner, Erik, 2017. Step Back: Lessons for U.S. Foreign Policy from the Failed War on Terror. Policy Analysis No. 814. Washington, DC: CATO Institute.

[xviii]Gordon, Phillip, 2002. NATO and the War on Terrorism: A Changing Alliance. Artikkel. Washington DC: Brookings.

[xxvi]Hans Krech, 2011: The Growing Influence of Al-Qaeda on the African Continent. Africa Spectrum 2/2011, pp. 125-137.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse