Annonse
VED GRENSEN: Patruljerende grensevaktsoldater ved Garnisonen i Sør-Varanger speider over mot Russland. Foto: Peder Torp Mathisen, Forsvaret

NATO – 70 år med kald og varm krig

Nye Troms skrev på lederplass nylig, at norske sikkerhetsinteresser blir best ivaretatt med lavspenning i nordområdene, og at et sterkt, nasjonalt forsvar av eget territorium, er den beste garantisten for det. Nye Troms meningsytring ble for mye for Forsvarsminister Bakke-Jensen, som straks er på pletten med et partsinnlegg (Nye Troms 5. april). Her gjentar  han NATOs frykt-retorikk og fiendebilde av Russland  som det ikke må reises tvil om. Nato-lojalitet oppfattes som naturlig og er fredens beste venn, og Russland er vår fiende, ifølge Bakke Jensen. 

Da Kåre Willoch på Høyres landsmøte meningsbar samme synspunkt som Nye Troms, lavspenning og defensiv militæraktivitet  i nærområdene mot Russland, og samtidig kritiserte USA/NATOs økonomiske politikk overfor Russland, var Forsvarsminister Bakke Jensen taus. Hvorfor ?. Svaret er enkelt. Nye Troms og Kåre Willoch stiller spørsmål ved Norsk selvstendighet i forsvars- og utenrikspolitikken, og den ureflektert bindinga til USA og NATO.  Men mens Kåre Willochs kunnskapsbaserte argumenter ble møtt med pinlig taushet, og et skuldertrekk i form av en kunnskapsløs kommentar fra Statsminister Erna Solberg, går Bakke Jensens i Nye Troms til rette med redaktøren for hans meningsytring og begrunnelse.  Her gjentar han NATOs fiendebilde. Russlands ledelse er upålitelig og har startet en voldsom opprustning, forkynner Bakke Jensen. Russland bryter avtaler, og truer NATOs førsteslagsvene. Derfor er det naturlig at USAs militære styrker øver på krig  sammen med oss, har sine våpenlagre på norsk jord, og lar atomubåter og strategiske bombefly fly  patruljer norsk luftrom og kyst i Russlands nærområder.  Norge har i forsvars- og utenrikspolitikken vist fredsvilje og storsinn ifølge Bakke Jensen, men viser ikke til noen konkrete tiltak. Han  betegner det som uansvarlig og  forkastelig av Nye Troms  å stille kritiske spørsmål til norsk forsvarspolitikk i nord.

At Norge ønsker et godt naboforhold til Russland samtidig som Nato-medlemskapet medføre en stadig sterkere binding til USAs strategiske krigføring i forsvars- og utenrikspolitikken, er en åpenbar motsetning. Denne motsetningen drøftes aldri, verken av Bakke Jensen  eller Storting og regjering som  tar det for gitt at Nato-doktrinen  - «en for alle, alle for en» med felles frykt-retorikk og fiendebilde ligger fast. Det som gjelder  er Nato/USA-lojalitet. 

Willoch er ikke den første høyrepolitiker som hevder at Norge er best tjent med lavspenning i nord og et godt naboskap til Russland, og at NATO-medlemskapet begrenser vår utenriks- og forsvarspolitiske selvstendighet.  Carl J. Hambro inntok allerede i 1949  ei kritisk holdning :  […] Vi har fått en ledelse  av vår utenrikspolitikk som ligger utenfor landets grenser… vi må møte opp med en mistenksom aktpågivenhet overfor våre allierte… Sitatet (Hambroparolen)  er henta fra Den Utvidete Utenriks- og Konstitusjonskomite året etter at Norge hadde slutta seg til NATO.[1]  Hambros skepsis var knyttet til risikoen for at Norge kunne bli systemfanga og følgelig krigsaktør sammen med stormaktene.

I løpet av NATOs 70-årige eksistens, har konfliktflatene  mot omverdenen stadig blitt utvidet og skjerpet. Norge som nato-medlem har sammen med USA/Nato  og gått til krig utenfor landets grenser mot land i andre verdensdeler.

Fra 1949, da Norge sluttet seg til Atlanterhavspakta, North Atlantic Treaty, (NAT), omfattet samarbeidet 12 land. Mandatet var geopolitiske kontroll over Nord-Atlanteren. Fienden var Sovjetunionen. I 1952 ble Hellas Tyrkia med i alliansen, og NAT ble til NATO. Norges stemte for øvrig mot å utvide NAT til også å omfatte Middelhavet og Midtøsten. Fra nå av kunne USAs strategiske bombe- og spionfly (U-2) nå mål over hele Sovjet/Russland. Fra 1999 åpnet USA/NATO også for krigsaksjoner utenfor medlemslandene. (out-of-area-doktrinen) mot land som aldri hadde truet NATOs herredømme verken i Nord-Atlanteren eller Middelhavet, eksempelvis Afghanistan, Irak og Libya.

Mens NATO med USA i spissen  i 70-årsperioden har ført en proaktiv og ekspansiv poltikk, har  Russland  ført en reaktiv. Warszava-pakten er nedlagt, Tyskland gjenforent, sovjetstyrkene er ute av Øst-Europa. Polen, Tsjekkia, Ungarn. Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia er blitt Nato-medlemmer. I dag har NATO 29 medlemsland.

Norges rolle i NATO, og om forholdet  til USA, beskrev forsvarsminister Ashton Carter slik da han gjesta Norge og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i 2017: […] Vi har ingen sterkere venn eller alliert enn Norge, Vi gjør så mye sammen, og de forente stater er så glad for å ha en venn som er så sterk og prinsippfast som Norge […]  (NTB/ NRK, 2017)  

At Norge ønsker et godt naboforhold til Russland samtidig som Nato-medlemskapet medføre en stadig tettere binding til USAs krigsstrategi, aktualiserer  Hambros advarsel om å bli systemfanget og derfor må:  […] møte opp med en mistenksom aktpågivenhet overfor våre allierte.

Lavspenningspolitikk i Russlands nærområder erstattes nå med en stadig tettere samarbeid med USA. Stormaktrivaliseringen har gjort Norge til et frontavsnitt i nord rettet mot Russland. Inntil 1999 praktiserte Norge en selvbestemt minimumsaktivitet tett opp mot Sovjet/Russland som konfliktdempende tiltak. Mens baseerklæringen innebar ingen fremmede styrker på norsk jord i fredstid, inviteres nå amerikanske land-, luft- og marinestyrker  permanent på norsk territorialt område. (Ståle Ulriksen, Sjøkrigsskolen, Aftenposten 15. april)   

Amerikanske styrker skal heretter være stasjonert/tilgjengelig i Norge i strid med baseerklæringen om at det ikke skal åpnes allierte baser i Norge i fredstid. Amerikanske atomvåpenbærende hangarskip med B-52 bombefly, ubåter og hærstyrker skal være tilgjengelig i Norges nærområder mot Russland. Det betyr at norske myndigheter som følge av stormaktrivaliseringen ikke lengere er i stand til å håndtere en sikkerhetspolitisk krise i nærområdene med egne  ressurser. Landet er nå i ferd med å bli  et amerikansk frontavsnitt mot Russland. Risikoen for varm krig er overhengende om noe går galt.

Norge og Russland har siden den første grenseavtalen ble undertegnet for snart 700 år siden, levd i fredelig sameksistens. Godt naboskap har herska, bare avbrutt av Tysklands erobringskrig 1942-1945. At et godt naboskap er mulig til tross for vårt ahistoriske  fiendebilde av Russland som ekspansiv og farlig, illustreres ved   sovjettroppenes tilbaketrekking etter frigjøringen av Øst-Finnmark i 1944-1945, etterkrigstidens samarbeidsavtaler knyttet til Svalbard, fiskeri, olje og grenselinjedelingen av Barentshavet. Og til sist, det betydelige, grenseoverskridende samarbeidet innenfor, handel og industri mellom Norge og Russland i Barentsregionen (Kirkenes ), viser at dialog og samkvem  framfor kapprustning og trusler  er en fredsbyggende  vei å gå i forhold til vår nabo i øst.  

Om 8 år kan Norge og Russland feire sjuhundreårsjubileum for bilateral, fredelig sameksistens. Fredelig sameksistens i så lang tid mellom to europeiske land er sjelden kost. I stedet for å svine-binde Norge til USA og NATOs selvoppfyllende  fiendebilde, kunne Bakke Jensen og regjeringa heller, med støtte i C. J. Hambro og Kåre Willoch, ta initiativ til ei felles markering  av  «PAX Barents» som brobyggende  tiltak i vår tid. Å væpne seg med økt amerikansk nærvær og krigsmateriell på norsk jord slik  regjeringens forslag til neste langtidsplan for forsvaret skisserer, er slett fredsarbeid.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

                                                                                                                      

 


[1] Eriksen K.E og Pharo H.Ø Kald krig og internasonalisering1949-1965 :37 Universitetsforlaget 1997

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse