Annonse
Generalsekretær Jens Stoltenberg loste denne mangslungne og sprikende forsamlingen til igjen å erklære et samhold som de siste årene har blitt satt spørsmålstegn ved stadig oftere, skriver Oddvar Nygård. "Familiebildet" er tatt i forbindelse med markeringen av 70-årsjubileet. Foto: Nato

NATO – 70-åringen som ikke vil pensjonere seg

Kinas fremvekst som en global supermakt forrykker den langvarige ordenen i det internasjonale samfunn.

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg blir hyllet for jobben han gjør for å holde alliansen vital og fortsatt sterk. I sin tid som AUF-leder klarte han kunststykket å holde NATO-motstanden i Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon i sjakk. Men jobben hans i dag er av et helt annet kaliber. Som kjent var alle topplederne i de 29 medlemslandene nylig samlet i Watford utenfor London for å feire at NATO har fylt 70 år. Samt ha et kort møte om alliansens prioriterte oppgaver fremover. Og Stoltenberg loste denne mangslungne og sprikende forsamlingen til igjen å erklære et samhold som de siste årene har blitt satt spørsmålstegn ved stadig oftere. Ikke så rart, når bråkebøtter som presidentene Donald Trump, Tyrkias Recep Tayyip Erdogan og Frankrikes Emmanuel Macron kjører sine egne militære løp uten å konsultere sine alliansepartnere.

70-åringen ser altså fortsatt ut til å ta mål av seg til å være den største og mektigste sikkerhetspolitiske alliansen på kloden. Her er det ingen medlemsland som krever å få gå over i pensjonistenes rekker. Det er imidlertid fullt mulig at det som etter London-toppmøtet ble presentert som en felles enighet om NATOs strategiske plan fremover, allerede viser tegn til at forvirringens tid har meldt sin ankomst. I virkeligheten skjøv alliansepartnerne de fleste problemområdene foran seg.

Imidlertid var det ett viktig sikkerhetsaspekt som ble viet ny oppmerksomhet. Kina har ikke stått på NATOs dagsorden siden Korea-krigen på 1950-tallet. Men på møtet i London ble den nye, asiatiske supermakten – etter påtrykk fra Trump – på ny satt på NATOs fremtidige agenda. Ifølge Aftenposten uttrykte Stoltenberg i møte med norsk presse at han var veldig fornøyd med akkurat dette. «Kina har nå verdens nest største forsvarsbudsjett, og det må vi forholde oss til», sa Stoltenberg. Han unnlot imidlertid å snakke høyt om et annet aspekt som han nok var svært fornøyd med: At Trump oppførte seg sånn noenlunde sivilisert. Selv om den amerikanske presidenten på en pressekonferanse hevdet at han hadde forhindret tredje verdenskrig og beskrev Macron som «vemmelig», skjelte han ikke ut noen av de andre statslederne på selve møtet. Det er da noe.

Kina-vedtaket kan imidlertid føre til en økt hodepine for norsk utenrikspolitikk. Norge må som alltid sørge for å holde seg på godfot med landet som er selve bunnplanken i det militære forsvaret av Norge, nemlig USA. Samtidig må regjeringen hindre at vi igjen faller i unåde hos kineserne, og i tillegg lobbyere for at NATO har fokus på utviklingen i Russland. Her kan Norge fort havne i en krevende situasjon dersom vi ikke makter denne balansegangen i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Vi kan i et gitt scenario raskt pådra oss et betydelig krysspress.

Den internasjonale utviklingen er utfordrende. Kinas fremvekst som en global supermakt forrykker den langvarige ordenen i det internasjonale samfunn. Beijing føler ingen forpliktelse til å rette seg etter internasjonale avtaler eller demokratiske verdier og menneskerettigheter. Børge Brende, vår tidligere utenriksminister, nå president i World Economic Forum, skriver i et innlegg i DN følgende: «Vi står overfor en polarisert verden og lever i en tid preget av usikkerhet og forvirring. Handelskrigene gir svekket global vekst. (-) Det settes spørsmålstegn ved verdier som har ligget til grunn for den globale orden etter den annen verdenskrig».

Det kan tilføyes at vi stadig oftere har sett eksempler på den voksende tendensen til at land og nasjoner velger «sterke ledere». Trump er bare ett eksempel. Vladimir Putin er ikke bare enerådende leder i Russland. Han fremstår nå også som «den sterke mann» i Midt-Østen, med en betydelig innflytelse i nøkkelstater som Syria og Tyrkia. I Europa er det ikke stort bedre. Flere land, Ungarn og Polen for å nevne noen, har regimer som befinner seg i et delvis autoritært landskap med høyre-populistiske ledere i spissen.

Også i det liberale Europa er det enkelte som åpenbart drømmer om å bli «den store europeiske leder». Snart har Angela Merkel mønstret av i Tyskland og Boris Johnson har meldt Storbritannia ut av det europeiske fellesskapet. Da er han nok klar til å overta maktposisjonen som Europas fremste leder, mannen i Elyséepalasset, Emmanuel Macron.

Maktglade Macron har som kjent lite til overs for USA og har åpenbart heller ikke overdreven respekt for de andre 27 landene i alliansen. Det gikk jo tydelig frem av hans uttalelse om den «hjernedøde» forsvarsalliansen. Macrons egenrådige arroganse føyer seg inn i en politisk tradisjon der Frankrike over lang tid har ment at de burde vært anerkjent som verdens ledende nasjon i stedet for det dollarvulgære USA. Denne franske selvforståelsen, sammen med USAs dreining mot den asiatiske scenen, kan derfor i verste fall utvikle seg til en situasjon som vil utgjøre en massiv utfordring for et aldrende og litt slitent NATO. For lille Norge vil et slikt scenario oppleves som en sikkerhetspolitisk katastrofe.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse