Annonse

Nattseilere

Nattseilere har for lengst blitt en filmklassiker, men Borr i Bekmørtna minner oss fortsatt på at verden er større en det vi ser fra vår egen trapp. I tiden som kommer blir det stadig viktigere at folk i nord samler seg om mer enn kampen mot søringer og ”han stat”.

På de fleste internasjonale rangeringer av verdens universiteter er Tromsø på fjerde plass blant de norske, bak Oslo, Bergen og Trondheim. Internasjonalt ligger Norges Arktiske Universitet et sted mellom 300 og 500. Universitetet i Nordland er ikke nevnt.

Malangen, Balangen, Brüssel, Bonn. Det var de reisemålene omstreiferen Borr i Bekmørtna ramset opp da han rev av bladene av prestekragen ett etter ett.

Vi lo godt av denne oppblåste eventyreren i Helge Jordals skikkelse i filmen Nattseilere. Han skulle imponere ho Båremor. Men lå det likevel et snev av alvor under? Var han virkelig så bereist? Kunne en fattig nordnorsk omstreifer ha fått smake på kontinentets søte liv?

Min barndoms skolevei gikk  via Rallkattlia, selveste Olufs hjemmebane. Dette var på 1970-tallet, og Arthur Arntzens alter ego hadde for lengst oppnådd status som rikskjendis. Lørvete og tannlaus på utsida virket han ufarlig, men han hadde alltid en sylskarp brodd mot samfunn og makt. Han hadde denne gudbenådede egenskapen at han fikk makta til å le av seg selv. Og dette var altså på 1970-tallet, lenge før det var vanlig at makta lo av seg selv.

I 1986 og 1989 kom Æ lyg ikkje og Æ sei ikkje meir. Vi følte at bøkene sa noe om oss, hvor vi kom fra, vår identitet. Vi harselerte med fisefine søringer som kun var opptatt av det ytre, og sentralmakta som ikke forsto hva Nord-Norge kunne by på. Fiendebildet var klart.

Fiskeriene har siden uminnelige tider ført nordlendingen ut i verden. At Borr i Bekmørtna kunne ha seilt til kontinentet var derfor ikke helt usannsynlig. Eksporten av norsk fisk er i dag rekordhøy. I en verden der behovet for sunn mat er økende, er utsiktene for fiskeri- og havbruksnæringen mildest talt lys. Også nordnorske ressurser som olje, gass og mineraler eksporteres som aldri før. Mulighetene er enorme.

Med en så sterk felles identitet og århundrer med erfaring fra internasjonal konkurranse, er det nærliggende å konkludere med at man er vant til å samle kreftene mot felles mål i Nord-Norge.

Så feil kan man ta.

Fylker, regioner og kommuner fører en kontinuerlig kamp seg imellom om å være sentrum for ulike aktiviteter. Enighet om de store linjene er mangelvare. Mange mener at man i Nord-Norge er mer opptatt av å vinne kretsmesterskap, enn å ta opp konkurransen nasjonalt og internasjonalt.

Et aktuelt eksempel er bykampen mellom Bodø og Tromsø. Det handler om universiteter og forskningsmiljøer og å tiltrekke seg de beste fagfolkene og næringslivsetableringer. På sikt, når fylkeskommunene kun er et minne, vil det endelige slaget stå om hvilken by som skal være administrasjonssenter for Nord-Norge.

Et ferskt eksempel er Avisa Nordlands reaksjon på tanken om et felles nordnorsk politidistrikt. Politimester Ole Sæverud i Tromsø mener dette vil gi befolkningen bedre polititjenester, men kom i skade for å si at han så på Tromsø som et naturlig hovedsete. Det fikk sjefsredaktøren i Avisa Nordland til å gå av skaftet. Ett politidistrikt var uaktuell politikk. Hva sjefsredaktøren mener om dette dersom hovedsetet legges til Bodø er uvisst.  

Kunnskap er avgjørende for å styrke nordnorsk konkurransekraft og bygge landsdelen for framtiden. Til en viss grad kan man satse på at kloke hoder finner veien mot nord. Det sikreste er likevel å utdanne ekspertisen selv.

Etableringen av Universitetet i Tromsø er kanskje den enkeltstående beslutningen som har preget byens utvikling mest de siste 50 årene. Nå kunne ungdom få sin utdannelse i sin egen landsdel. I tilegg kom lærerkrefter og studenter med litt utferdstrang og eventyrlyst til Tromsø og fikk oppleve alt det fantastiske landsdelen har å by på. Noen flyttet sørover igjen, og ble livslange ambassadører for Nord-Norge. Noen ble offer for ”svigermorseffekten” – de fant en livsledsager, stiftet familie og ble værende. På den måten fikk landsdelen netto tilførsel av nye perspektiver, ny kompetanse og nytt blod.

Kanskje var også dette tanken da man etablerte Universitetet i Nordland. Spørsmålet er om det var så klokt. Kun om lag 9,5 prosent av landets befolkning bor i Nord-Norge, og heller ikke næringsgrunnlaget tilsier at det er behov for to universiteter i landsdelen.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har som mål å samle ressursene innen høyere utdanning. Faktum, som Isaksen og mange andre er bekymret for, er at norske utdanningsinstitusjoner ligger dårlig an i internasjonale rangeringer. En del institusjoner og utdanninger sliter med å tiltrekke seg både fagfolk og studenter, og uteksaminerer for få kandidater. Det forskes og publiseres lite, og evnen til å hente penger utenfra er svak.

På de fleste internasjonale rangeringer av verdens universiteter er Tromsø på fjerde plass blant de norske, bak Oslo, Bergen og Trondheim. Internasjonalt ligger Norges Arktiske Universitet et sted mellom 300 og 500. Universitetet i Nordland er ikke nevnt.

I Midt-Norge snakker høgskoler og NTNU nå sammen om å fusjonere til ett, sterkt midtnorsk universitet. Skal vi ha et miljø i vår nordligste landsdel som i det minste kan ta opp konkurransen nasjonalt, kommer vi ikke utenom en fusjon mellom landsdelens to universiteter. Hvis vi også legger landsdelens høgskoler inn under samme institusjon, begynner vi å snakke.

En slik samling av krefter betyr ikke nødvendigvis sentralisering. Det vil fortsatt være fornuftig å tilby utdanning fra Kirkenes til Brønnøysund. Men i stedet for at mindre miljøer skal konkurrere om lærekreftene i et spill der alle blir tapere, kan de sammen skape ett attraktivt miljø til glede for både forelesere og studenter.

I dag virker denne løsningen fjern. Når prestisje overskygger faglige vurderinger selv innenfor miljøer der fag burde veie tyngst, blir det vanskelig å samle krefter på områder der det virkelig betyr noe.

Heldigvis finnes det også eksempler på det motsatte. Nordnorsk Opera og Symfoniorkester (NOSO) har vist hva man kan få til når man samler kompetanse og ressurser. Tidligere hadde man to helt greie orkestermiljø i Bodø og Tromsø. Så bestemte man seg for å samle krefter. Under Sjakk-OL presenterte NOSO sin største produksjon noensinne. Over 200 aktører bidro i gigantsatsingen Chess in Concert. Et kraftfullt bevis på at samarbeid lønner seg.

Nattseilere har for lengst blitt en filmklassiker, men Borr i Bekmørtna minner oss fortsatt på at verden er større en det vi ser fra vår egen trapp. I tiden som kommer blir det stadig viktigere at folk i nord samler seg om mer enn kampen mot søringer og ”han stat”. For med det potensialet som ligger i landsdelen, kan man virkelig oppnå store ting.

Men hvis frykten for å miste noe smått er større enn lysten til å oppnå noe stort, kan veien bli lang.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse