Annonse
Tappinga av kvoter fra kystflåten fører ikke bare til utarming av og utflytting fra fiskerisamfunn i alle de tre nordligste fylkene. Dette lokale kvotetapet bidrar også til overgang til et mer kapitalisert og drivstoffkrevende fiske, trass i proklamasjonene om at det skal satses på et grønt skifte, skriver Ragnar Elias Nilsen. Foto: Torgrim Rath Olsen

Det burde være en selvfølge at lokalsamfunn fikk et avgjørende ord om utnyttelsen av naturressursene

Det urovekkende vi nå ser er at sterke særinteresser får tjene seg rike på fellesressurser på bekostning av områder som huser disse, slik vi ser innen vindkraft, fiskeoppdrett og fiskeri. 

Det hersker en ny nasjonal anerkjennelse av Nord-Norges betydning for landets utvikling: Viktige og rike naturressurser i nord skal både kunne stå for eksportinntekter og bidra til det såkalte grønne skiftet. Men det er lite – både faglig og politisk - avklart hvordan høsting av disse ressursene skal organiseres for å sikre utvikling i Nord- Norge. Ei interessant utfordring her i nord er at så mye av naturressursene har status som felleseiendom.

Brukskonflikt

Måten utnyttelsen av ressursene i nord skal høstes på er det viktig å avgjøre. Dette fordi det i økende grad blir klart at det er motsetninger både innen og mellom naturressursbaserte næringer. Ole Brumm prinsippet, «Ja takk, begge deler», lar seg ofte ikke realisere. Fiskere og andre lokale brukeres påpeking av at ødelagt lokalt fangstgrunnlag i tidligere fiskerike fjorder og sund gjennom lakseoppdrett er ett eksempel her. Vindmølleutbyggingen på land og hav sine skadevirkninger for tamreindrift, fiskeri og for vakker natur som er viktig for den den voksende turismen er et annet.

Den mest aktuelle konflikten nå ser en innen fiskerinæringa. Tappinga av kvoter fra kystflåten fører ikke bare til utarming av og utflytting fra fiskerisamfunn i alle de tre nordligste fylkene. Dette lokale kvotetapet bidrar også til overgang til et mer kapitalisert og drivstoffkrevende fiske, trass i proklamasjonene om at det skal satses på et grønt skifte.  Kvotemeldinga fra Solberg regjeringa som nå legges fram, legger opp til å fortsette denne sentraliseringen av fangstrettigheter til noen få steder og rederier. Med tap av fiskeriarbeidsplasser og manglende lokal vekst som resultat. Fiskerikyndige folk fra heile norskekysten vet at Finnmark er særprega ved spesielt mye og forskjellig fisk kommer heilt inn mot land i sesonger som er fordelt over året. Her kan det fiskes med kort utror og liten innsats i båt og redskap. Og det kan leveres høykvalitets dagfersk fangst til beste for fiskeindustrien på land.

Bærekraft og utvikling

Kapitalopphoping og samling av fangstrettigheter på store og mobile båter med dyre kvoter undergraver god driftslønnsomhet både på hav og land. Som styreleder i Fiskekjøpernes forening, Steinar Eliassen, understreker i Nordlys må kvotepolitikk for utvikling i nord og for nasjonal verdiskaping rettes inn mot å få fisken på land med den mindre og mellomstore kystfiskeflåten. Med et rikt kystnært fiske lar slik bruk av utvelgende fiskeredskap med båter opp mot 50 fot seg kombinere med god driftsøkonomi fra Vestfjorden og nordover.

Den erfarne fiskekjøperen lanserer med dette oppskrift nå nordnorsk, grønn utvikling til beste for Nord-Norge, for Norge og for kloden. Aps Cecilie Myrseth sine innvendinger mot kombinasjon av sesongpreget kystnært fiske og heilårs fiskeindustri lar seg løse i Finnmark med fangst og foredling av forskjellige typer fiskeslag på forskjellige deler av året. I dag inkluderer dette også lønnsom krabbeeksport fra Måsøy og østover, der lokale finnmarksbedrifter er nyskapende. Kystfiskebaserte foredlingsbedrifter driver nå heilårlig. Det er bare å se etter.  

Fellesressurser       

Forklaringa på Nord-Norges nye betydning for Norge er forekomsten av flere viktige felles naturressurser som fisken i havet, utaskjærs olje og gass, vannkraft, utmark med reinbeite og for turistformål, samt mineraler og lokaliteter for vindkraft som er sett på som viktige for det grønne skiftet. Disse tilgangene eies av det norske og samiske folket i fellesskap og  forvaltes av folkestyrte organ som stat, kommuner, fylkeskommuner og Sametinget. Allemannsrettens store betydning er et institusjonelt uttrykk for den folkelige rettsoppfatning om felles bruk av naturressurser som ligger til grunn for dette hos oss.

Politiske valg

Nord-Norge har utvilsomt viktige innsatsfaktorer å bidra med i landets framtidige utvikling. Men det må gjøres tøffe og kunnskapsbaserte politiske valg når det gjelder brukskonflikter innen og mellom naturressursnæringer. For den positive norske utviklinga har det vært viktig  at naturressurser er fellesgoder der lokalsamfunn som bidrar med disse skal være aktivt med i utvikling og inntektskaping. Det urovekkende vi nå ser er at sterke særinteresser får tjene seg rike på fellesressurser på bekostning av områder som huser disse, slik vi ser innen vindkraft, fiskeoppdrett og fiskeri.  Ut fra elementære demokratiske prinsipper burde det være en selvfølge at lokalsamfunn fikk et avgjørende ord i spørsmål om hvordan de vil utnytte disse. Det vil si om de vil ha oppdrett eller framhald av lokalt fiske og eventuelt turisme i reine fjorder og sund. Eller tilsvarende om de vil ha vindmøller og gruvedrift framfor reinbeite og utmarksopplevelser. Nyliberal vegring mot politiske beslutninger er ikke noen god resept for å håndtere de problemene vi står overfor i dag, verken lokalt eller globalt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse