Annonse
Historien sier noe om hvor vanskelig det har vært å finne en plass for det samiske i det offentlige rom, og i en kollektiv fortelling om Narvik, skriver samfunnsforsker Bård Kårtveit. (Foto/montasje: Fremover/ND)

Nei til samisk navn – et uheldig signal

Sammenslåingen av Narvik, Ballangen, og nordsiden av Tysfjorden markerte en mulighet til å løfte frem og synliggjøre områdets samiske arv og tilstedeværelse. Torsdag 1. oktober skal kommunestyret i Narvik behandle et forslag fra rådmannen om å ikke gi Narvik kommune et samisk navn. Det vil være en svært dårlig start.

Å oppgi antall registrerte i Samemanntallet som grunn til å ikke gi Narvik kommune et samisk navn er i beste fall historieløst. Det er også en avgjørelse som gir fornorskningspolitikken nok en seier for ettertiden.

Et rikt samisk mangfold

Høsten 2019 var jeg en av tre forskere fra Norce Research som utarbeidet rapporten Samisk kultur, identitet og samfunnsliv i Nye Narvik kommune. Her tar vi for oss samisk historie, språksituasjon, kultur, næringsliv og offentlige tilbud rettet mot samiske miljøer. Rapporten ble skrevet på oppdrag fra fellesnemda for Nye Narvik kommune, og rådmannen referer til denne når han påpeker at kun 251 av kommunens innbyggere er innmeldt i Sametingets valgmanntall, som begrunnelse for å ikke gi Narvik kommune et samisk navn. Det rådmannen unnlater å si, og som rapporten vår gjør klart, er at valgmanntallet gir et dårlig grunnlag for å tallfeste kommunens samiske befolkning. Det lave antallet som er registrert i valgmanntallet for Narvik er også en del av arven etter mange tiårs fornorskning og usynliggjøring av samisk kultur. Det å velge bort kommunens samiske navn vil representere en fortsettelse av denne usynliggjøringen.

I rapporten prøver vi å formidle mangfoldet i områdets samiske tilstedeværelse. Nye Narvik rommer en samisk historie som går tilbake til vikingtida, og utgjør et møtepunkt mellom markesamisk og lulesamisk bosetning, og en halvnomadisk reindriftstradisjon. Narvik er den eneste kommunen som rommer både en lulesamisk og en nordsamisk språktradisjon. De markesamiske bygdene i og rundt Narvik var kjennetegnet av en nordsamisk dialekt preget av nærkontakt med lulesamisk, og dyrking av jord under krevende forhold, ofte i kombinasjon med fiske eller halvnomadisk reindrift.

I nyere tid har det markesamiske området, som foruten Narvik inkluderer bl.a. Tjeldsund og Evenes, vært et samepolitisk og kulturelt kraftsenter, hvor organisasjoner som Norske Samers Riksforbund og Samisk Folkeforbund, og i senere år det samiske senteret Várdobáiki har jobbet for å fremme samisk språk og kultur, og for å synliggjøre en markesamisk historie og tilstedeværelse i Ofoten. Inntil for få år siden arrangerte en gruppe ildsjeler i Bjerkvik den ukelange samiske kulturfestivalen Beaivveálgu (solens oppgang) i forbindelse med Samefolkets nasjonaldag, og i Evenes startet lokale ungdommer fra markebygdene Márkomeannu, en markasamisk kulturfestival, som nå trekker nesten tre tusen besøkende hvert år. I Kjøpsvik, på nordsiden av Tysfjorden har en liten, men ressursterk gruppe lulesamer stått fremst i kampen for samiske språkrettigheter. I 1981 fikk de etablert lulesamisk språkundervisning på Kjøpsvik skole, som den første i landet, og ti år senere var de drivkrefter for etablering av Árran lulesamisk senter på Drag.

Randi Nymo og Ingolf Kvandahl m. fl. har gjennom flere avisinnlegg beskrevet samenes plass i Narviks nære og noe eldre historie. En kikk i lokalhistoriske kilder avdekker også at samene hadde en sentral plass i områdets gruve og industri-historie. Under leting etter malm på 1800-tallet skal samiske arbeidere ha hatt rykte som dyktige skjerpere, og flere samisk familier skal ha sikret seg god inntekt på skjerping i Narvik og Ballangen. Senere, tidlig på 1900-tallet, skal et arbeidslag kjent som «Finnelaget» fra Ballangen ha blitt leid inn for å drifte kobbergruver i Tysfjord. Samiske arbeidere fra de nærliggende markebygdene tok også del i arbeidet med å legge Jernbanen til Narvik. Samiske jegere spilte da en viktig rolle med å jakte rovdyr og holde dem borte fra anleggsarbeidet.

Usynliggjøring av det samiske

Viljen til å anerkjenne den samiske tilstedeværelsen har likevel vært begrenset. På 1950-tallet vedtok Narvik kommune å reise flere monumenter som skulle symbolisere byens historie og identitet. Narvik kunstforening lanserte ideen om at kommunen skulle hedre byens grunnleggere med fire statuer – rallaren, sjømannen, fiskerbonden og som en fjerde skikkelse samen, eller «fjellfinnen», i datidens språkbruk. Rallaren og sjømannen fikk avduket sine statuer i 1959 og 1960. Fiskerbonden ble realisert som gipsmodell og plassert i Rådhuset. Fjellfinnen ble avvist, og kom aldri lenger enn til idestadiet. Historien sier noe om hvor vanskelig det har vært å finne en plass for det samiske i det offentlige rom, og i en kollektiv fortelling om Narvik.

Arven etter fornorskningspolitikken

Nye Narvik er også del av et område hvor fornorskningspolitikken 1845 – 1945 hadde sterk effekt, i den forstand at store deler av de samiske miljøene mistet språket og i stor grad nedtonet en samisk kulturell arv, også i tiårene etter andre verdenskrig, når fornorskingspolitikken var offisielt avviklet.

Historiker Henry Minde har påpekt at assimileringspolitikken fortsatt preget skoleverkets behandling av samer frem til 1980-tallet, og at politikkens virkning, i form av skam, selvforakt og avvisning av eget språk og kulturell bakgrunn preget samiske miljøer i mange tiår etter andre verdenskrig. Denne arven har vært spesielt synlig i de samiske markebygdene i og rundt Narvik kommune.  Mange familier gav ikke bare slipp på språket, men prøvde også å legge bak seg sin egen kulturelle arv som samer. Fornorskingspolitikkens mest varige arv er skammen over egen bakgrunn, som fortsatt preger mange familier med samiske røtter.

Siden 1980-tallet har flere familier ønsket å ivareta og videreføre en samisk språk-og kulturarv til sine barn. Da har de i liten grad møtt støtte i det offentlige systemet. Gjennom vårt arbeid hørte vi flere historier om familier i Narvik kommune som gjennom de siste 20 årene hadde ønsket å sikre samisk-undervisning for sine barn, men har opplevd å bli motarbeidet av skoleverk og lokale myndigheter.  Samiske familier i gamle Ballangen og Narvik har også i svært liten grad blitt orientert om hvilke rettigheter de har, blant annet knyttet til språkundervisning.

Dette er også en del av bakteppet for at mindre enn 300 av Narviks innbyggere er registrert i Sametingets Valgmanntall. Dette tallet gir et svært ufullstendig bilde på antall samer i et område. En langt større andel av kommunens innbyggere har trolig samisk røtter, og det finnes flere grunner til at noen ikke tar det aktive valget å registrere seg i Samemanntallet. Å oppgi antall registrerte i Samemanntallet som grunn til å ikke gi Narvik kommune et samisk navn er i beste fall historieløst. Det er også en avgjørelse som gir fornorskningspolitikken nok en seier for ettertiden. Å vise til økonomiske belastninger for kommunen gir også liten mening. Den største nærliggende utgiften er knyttet til at et samisk navn må opp på fem nye kommuneskilt, fra riksgrensa og E6 i nord til Kjøpsvik og Skarberget fergekaier i sør. Dette betales av Vegvesenet.

Da Narvik bystyre vedtok et samisk navn på Narvik i 2016 betydde dette mye for områdets samiske innbyggere. I 2018 fikk man opp skilt med Ballangens samiske navn; Bálák, og allerede i 2011 ble det vedtatt et samisk navn for Tysfjord kommune; Divtasvuona suohkan. Blant Narviks nabokommuner har Hamarøy, Evenes, Tjeldsund, Sortland og t.o.m. Harstad vedtatt samiske kommunenavn. De to siste-nevnte har også en lavere andel innbygger som er registrert i Samemanntallet. Det har derfor vært bredt forventet at også nye Narvik kommune skal ha et samisk navn, som markerer en anerkjennelse og en inkludering av det samiske.

Narvik har tradisjonelt vært en industriby, kjennetegnet av en sterk arbeiderklasse-identitet, og en likhetstenkning som trolig har gitt lite rom for det samiske i Narviks kollektive historiefortelling. Før de tre kommunene ble slått sammen uttrykte mange et håp om at det samiske skulle få en mer sentral plass i den nye kommunens felles historie og identitetsbygging. Rådmannens forslag om å ikke gi Narvik kommune et samisk navn sender i så måte et svært uheldig signal til kommunens samiske innbyggere. Forslaget støttes av formannskapet, og skal behandles av kommunestyremøtet torsdag 1. oktober.

Her kunne man valgt å feire Narvik kommune som et område med en rik samisk historie, og et møtepunkt mellom ulike samiske språk og kulturtradisjoner. Dersom kommunestyret støtter rådmannens forslag, følger man isteden opp en annen tradisjon - for usynliggjøring av det samiske.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse