Annonse
Da flyktningene begynte å komme til oss, ble det panikk, skriver Hanne Stenvaag. Bildet er fra Sør-Varanger i november i fjor. Foto: Torgrim Rath Olsen

Nei til Stortingets vingeklipping av asylsøkernes rettigheter!

Norge har tatt enda et skritt på veien bort fra internasjonal solidaritet og ansvarsfordeling.

«Ta ikke meg, ta heller broren min, han er mye større og feitere» er Norges budskap til flyktningene.

Fredag 10. juni vedtok Stortinget betydelige innstramninger i flyktningpolitikken. Norge har nå den strengeste flyktningpolitikken vi noen gang har hatt. Og det sier ikke så lite. Rune Berglund Steen kom i 2013 med sin Svartebok over norsk flyktningpolitikk. Der beskriver han et tiår fra 2003-2013, hvor det har vært stadige innstramninger i den norske flyktningpolitikken. Boka er virkelig verd å lese. Ett av de sterke symbolene på denne politikken er eritreeren Yemane Teferi, som i januar i år døde etter å ha bodd 24 år på asylmottak.

Dette var før «flyktningkrisa» inntraff. En «flyktningkrise» som i den norske debatten mer og mer har blitt til en «krise» for Norge, ikke for menneskene på flukt.

Da flyktningene begynte å komme til oss, ble det panikk. Det ble gjort hastevedtak på Stortinget med alvorlige innstramninger. Den kanskje mest alvorlige var vedtaket om at regjeringen skal ha full politisk styring over Utlendingsnemnda. Det betyr blant annet at regjeringen kan instruere UNE om hvordan situasjonen i ulike land skal vurderes. Utlendingsloven ble i samme hastevedtak endret, slik at norske myndigheter åpnet for å ikke realitetsbehandle asylsøknader fra flyktninger som kom via Russland. Vi fikk en flyktning- og integreringsminister som var helt klar på at Russland var et trygt tredjeland – på tross av at hennes eget organ, Landinfo, hadde skrevet en 10-siders lettlest rapport som klart slo fast at Russland har et ikke-fungerende asylsystem. Regjeringens mål var å sende alle flyktningene som kom over Storskog tilbake til Russland. De klarte det ikke, fordi Russland ikke tok imot.

Sjøl fikk jeg være vitne til konsekvensene av disse regelendringene. En syrisk flyktning som var på besøk hos oss, ble hentet av fire politimenn, for å bli sendt til Vestleiren og så videre til Russland. Han hadde ikke fått svar på asylsøknaden sin, og dermed ingen mulighet til å klage. Han hadde ikke fått noen utreisefrist. Han hadde rett på advokathjelp, men måtte i så fall skaffe seg advokat sjøl – samtidig som politiet pågrep han og tok telefonen hans. En slik behandling av asylsøkere minner om regimer vi helst ikke vil sammenlikne oss med.

Tre alvorlige innstramninger vedtatt 10. juni handler tilsynelatende om små endringer av ordlyd i loven – men de kan få alvorlige konsekvenser.

Den ene handler om internflukt. Internflukt betyr at asylsøkere i Norge kan få anerkjent at de har et beskyttelsesbehov, men likevel ikke få bli i Norge, fordi man mener de er trygge i andre deler av sitt hjemland. Mange asylsøkere fra Afghanistan blir henvist til internflukt. Norske myndigheter arbeider for å definere større områder av Afghanistan som trygge – samtidig som det rapporteres om store konflikter og forverrede forhold i Afghanistan. Fram til nå har norske myndigheter måttet vurdere om det er rimelig å henvise til internflukt. Dette kravet er nå tatt bort, noe som vil ramme de mest utsatte flyktningene – enslige kvinner, barnefamilier og funksjonshemmede. Norge har allerede i dag blant de strengeste praksiser i Europa når det gjelder å henvise til internflukt.

Det ble også vedtatt strengere beviskrav for asylsøkeres forklaring. Lovteksten endres fra at deres forklaring skal være «noenlunde sannsynlig» til «sannsynlig». Et lite ord. Som vi vet, er det for mange asylsøkere vanskelig å dokumentere det de har vært utsatt for. Det hemmelige politiet i Iran sender ikke med attester på antall avhør og fengslinger.

En tredje begrepsendring som er vedtatt gjelder risikokravet – altså hvor stor sjanse er det for at du vil bli utsatt for forfølgelse i hjemlandet. Der endres teksten fra dagens «velbegrunnet frykt» til «sannsynlig følge». Det vil egentlig si at det juridisk sett må være 50% sannsynlighet for at det du frykter faktisk vil inntreffe – mot dagens begrep som innebærer om lag 10% sannsynlighet.

Terje Einarsen, en av Norges fremste eksperter i folkerett mener at disse endringene til sammen vil kunne føre til at mennesker som har krav på beskyttelse etter flyktningkonvensjonen ikke får det. Endringene kan føre til at det vil bli vanskeligere for mange asylsøkere å få opphold i Norge. De siste årene er det flere eksempler på at norske myndigheter har returnert asylsøkere til forfølgelse, og i verste fall død.

I dagens utfordrende flyktningsituasjon, har UNHCR bedt om internasjonal solidaritet og ansvarsfordeling. Norge har med innstramningsvedtakene tatt enda et skritt på veien bort fra dette, ved å vedta at asylsøkere uten visum skal kunne avvises på grensa, av politiet, uten å få saken sin vurdert, og ved å lage regler som gjør det mulig å bortvise flyktninger ved alle grenser, også Sverige og Danmark, med begrunnelsen at dette er trygge land flyktningen har oppholdt seg i. Hvis alle land gjorde som Norge, ville det være umulig for flyktninger å komme lengre enn til nabolandet.

Et vesentlig mål med innstramningene er å redusere antallet mennesker på flukt som kommer til Norge. Og det handler ikke om å hindre de som ikke har beskyttelsesbehov fra å komme. Det handler om å forhindre flyktninger fra å komme til Norge, nettopp fordi mange av dem har et reelt beskyttelsesbehov. «Ta ikke meg, ta heller broren min, han er mye større og feitere» er Norges budskap til flyktningene – «Kom ikke til oss, reis heller til Sverige eller Tyskland».

Denne uka kunne vi lese i nyhetene at over 1000 mennesker har mistet livet i Middelhavet siden starten av mai. Siden begynnelsen av 2014 har mer enn 10.000 mennesker druknet i Middelhavet. De europeiske landene har stengt grensene sine, og flyktninger samles opp under uverdige forhold i Hellas og Tyrkia. Det må finnes andre svar på denne situasjonen enn Norges deltakelse i kappløpet for å bli strengest. Dagens situasjon når det gjelder mennesker på flukt krever respekt for folkeretten, internasjonalt samarbeid og bedre ansvarsfordeling mellom europeiske land.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse