Stortinget kan ikke vedta å endre geografien, men infrastrukturen kan de definitivt gjøre noe med, og oppgradering av Nordlandsbanen bør være første skritt.

Vi sku nu helst hatt oss en tur tel Tromsø, men toget går vel ikkje dit i dag heller!

Vi nordlendinger skryter gjerne av å være tøffere enn folk sørfra, og akkurat dette kom jeg til å fundere litt på da jeg her om dagen skulle ta toget fra Mosjøen til Bodø.

Jamringen sørpå hver gang et tog er fem minutter forsinket er ubegripelig for halve landet.

Nordgående dagtog går tidlig, så jeg har ikke rukket frokost før jeg haster inn på stasjonen. Når jeg ser toget kveler jeg et sukk: Agendatog igjen, dette blir en lang tur. Jeg liker godt å ta tog, særlig i Nordland. Vi bor i et postkort av et fylke, som mange kanskje fikk med seg i NRKs «Nordlandsbanen – minutt for minutt». Tross mitt romantiske forhold til togreiser: fire og en halv timer på et tog som er bygd for inter-citystrekninger er ikke behagelig.

Vel om bord kjøper jeg en kopp kaffe på automaten før toget kjører ut fra stasjonen. Hvis man skal få betalt med kort på disse automatene, må man passe på mens det er dekning på mobilnettet, og det er langt mellom dekningsområdene på denne strekningen.

Like etter Mo i Rana begynner sulten å melde seg, jeg oppsøker automaten igjen, og sjekker utvalget. Det er rimelig tynt. Jeg biter meg merke i et forsøk på en nordnorsk tilpasning av innholdet: tørket reinkjøtt. Jeg humrer litt for meg selv og tenker at det neste blir vel Mackøl og måsegg. Jeg må fram og tilbake fire ganger, og vi er nesten passert Saltfjellet før automaten får kontakt med nettet, og jeg kan kjøpe en pakke ferdigsmurt knekkebrød til frokost.

På Røkland får jeg et eksempel på hvordan vi er laga her nord. Det kommer på en venninnegjeng, seks damer som skal til Bodø på jentetur. Latteren sitter løst, og en av dem har en pose med småpenger så alle i gjengen får seg en kaffekopp og noe å bite i. De jubler over at det er plass til at alle kan sitte sammen, selv om det blir klappseter langs veggen og lite beinplass å skryte av. Kort tid etter kommer konduktøren rundt for å ta billett. «Dokker skal tel Bodø?» spør han, og svaret kommer kontant: «Vi sku nu helst hatt oss en tur tel Tromsø, men toget går vel ikkje dit i dag heller!» Damene ler så smykkene rister og øredobbene klirrer. Alle i vogna smiler.

Agendatogene som går mellom Bodø og Trondheim ble i sin tid erstattet på korte pendlerruter sørpå fordi de ikke var behagelige nok. Vi nordlendinger har kanskje skrytt på oss å være hardføre, men det er ikke problemfritt for oss heller å sitte på toget i ti timer. Bodø-Trondheim tilsvarer Oslo-Lillestrøm seksti ganger i tidsbruk! Det tar så lang tid fordi banen, påbegynt i 1927 og ferdigstilt i 1962, er svingete og bare tåler lav hastighet. Det er ikke uten grunn at Nordlandsbanen blir kalt «Nord-Europas lengste museum».

Selv om vi nordlendinger ler oss gjennom vinterstormene i t-skjorte, bør våre samferdselsbehov tas på alvor. Avstandene i Nordland er enorme, sammenlignet med østlandsområdet. Stortinget kan ikke vedta å endre geografien, men infrastrukturen kan de definitivt gjøre noe med, og oppgradering av Nordlandsbanen bør være første skritt. Når vi først er i gang, kan vi likegodt bygge togskinner helt nord til Kirkenes og realisere Nord-Norgebanen. Dette er ikke et tiltak for å verge nord-norske pendlerstumper. Bo- og arbeidsmarkedsregionene i nord må gjøres større for å utnytte den lave befolkningstettheten best mulig. Med den forventede økningen i skipstrafikken via Nordøstpassasjen, vil også Norge tjene på å kunne laste gods over på tog i Kirkenes, og frakte det videre sørover i Europa. Nord-Norge har sterkere vekst enn noen andre landsdeler. Det er her ressursene finnes, og dermed fremtidens arbeidsplasser og verdiskapning. For å utnytte dette er vi nødt til å legge til rette for at folk kan bo, jobbe og forflytte seg i regionen på en trygg, rask og miljøvennlig måte.

Dette handler også om trafikksikkerhet: Statistikk fra Vegdirektoratet plasserer E6 i Nordland høyt opp på listen over Norges farligste vegstrekninger, til tross for at strekningen er mye mindre trafikkert enn de andre farlige vintervegene. 8 personer mistet livet og 24 ble alvorlig skadd i ulykker her i løpet av de fem siste vintrene (2008-2012). I følge tall fra Transportøkonomisk Institutt koster ett dødsfall i trafikken samfunnet nesten 32 millioner kroner. Dødsfallene på E6 i Nordland de siste fem årene har altså kostet fellesskapet mer enn 250 millioner kroner.

En vinterdag i Nordland er vegen ofte sperret i timevis på grunn av vogntog som står fast, eller har kjørt av veien. Dette fører til store tap for næringslivet i regionen som blir underbemannet, ikke mottar vareleveringer, og ikke når kundene sine. I 2013 var det i følge Avisa Nordland 370 tilfeller av stengt vei eller redusert fremkommelighet på grunn av berging av kjøretøy. De fleste tilfellene dreide seg om vogntog med gods som kunne gått med tog.

Det å kjøre personbil på E6 om vinteren kan oppleves like utrygt som å ro i gummibåt over Vestfjorden. Ved å flytte mer persontrafikk og gods over på tog, vil vi få en kraftig reduksjon i antall ulykker og forsinkelser på grunn av trailere. Ikke bare fortjener nordlendinger å nærme seg resten av landet i trafikksikkerhet, men over tid er det også en utvilsom samfunnsøkonomisk gevinst å hente. Forskjellsbehandlingen er altså både kostbar og urettferdig.

Vel fremme i Bodø er toget kommet fram til endestasjonen. Den velkjente Bodø-vinden rusker i håret, mens jeg hører på Tungtvann og går gjennom sentrum. Jeg ser bort på kulturhuset Stormen som nylig ble åpnet, og tenker at det er bra at i alle fall noen tør å satse i nord.

Argumentene for å oppgradere og forlenge jernbanen gjennom de tre nordligste fylkene er mange og solide. Diskusjonen burde i grunnen være ferdig for lenge siden. Nå mangler det bare at sentrale rikspolitikere tør å satse, får ut fingeren og ruster opp Nord-Norge for fremtiden. Jamringen sørpå, hver gang et tog er forsinket i fem minutter, er ubegripelig for halve landet. I Nord-Norge har vi ventet i femti år, og vi akter ikke å vente i femti år til!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse