Annonse
I RINGEN: Politikere må tåle mye, men av norske politikere er det de nordnorske som får mest hets, sjikane og trusler ifølge en ny undersøkelse. Foto: Ola Solvang

Noen blir født med ekstra tykk hud. De blir politikere

Tenk deg at du fikk det på sms, i postkassa, i innboksen når du minst forventer det, året rundt.

Det er formiddag på Jekta storsenter og bare noen dager til valget. En eldre herremann blir rød i kinnene når vi spør ham om hva han synes om politikk og ordførerkandidater i kommunen.

«De er korrupte - hele Tromsø kommune!» påstår mannen.

Mandag 9. september skal gi vår tillit og vår stemme til de som vi tror på. Med seg på veien får politikerne enten oppslutning - eller så står de tilbake uten tillit. De som kommer inn og blir våre nye representanter er likevel ikke som oss andre.

Det kan de ikke være. For vi forventer at de tåler mer enn oss andre.

Nesten halvparten av lokalpolitikerne i Nord-Norge har opplevd hatefulle ytringer eller konkrete trusler fra innbyggerne. En KS-rapport viser at de nordnorske folkevalgte er mest utsatt.

Hat og sjikane. Tenk deg at du fikk det på sms, i postkassa, i innboksen når du minst forventer det, året rundt. Forestill deg at noen dukker opp på døra di for å fortelle deg akkurat hvor elendig du er, slik Høyres Erlend Svardal Bøe nylig fortalte i Nordlys at han hadde opplevd.

Eller at du blir drapstruet, fordi du gjør en jobb for velgerne dine, slik Frps Anni Skogman opplevde.

En ting politikere vet når de går til valg, er at de må tåle mye.

Politikere blir beskyldt for å lyve, for å være maktkåte. For å være udugelige. De blir hetset for sitt utseende, sin alder, sitt kjønn. De unge blir stemplet som broilere (og det er ikke en fordelaktig betegnelse). De er jævla sosialister, eller iskalde kapitalister.

Denne uka fortalte avtroppende ordfører Kristin Røymo om hvordan hun unngår kommentarfelt for å la være å støte på mannskiten som kommer hennes vei.

«Et meneske som søker en framtredende rolle i politikken i dag skal jobbe ganske godt med seg selv for at samfunnets elsk og hat-mentalitet ikke skal begynne å spise opp sjela di, mener Røymo.»

Så hvorfor ønsker politikere å bli politikere?

Det er nok like mange svar, som det er politikere. Noen vil «redde verden», andre gjør det fordi «de ønsker å være en ombudsmann og har et samfunnsengasjement», atter andre fordi det har oppstått en protest i dem, mot det bestående, kanskje for klima eller mot bompenger.

Om hat og sjikane og trusler blir overhengende, kan vi miste de som kunne tenkt seg å ta denne jobben. For det er en jobb. Og ingen fortjener den dritten de må stå i.

Hvordan kom vi dit at det ble greit å møte opp på trappa til politikere? Sende sjikane på sms eller skrive tirader under fullt navn på sosiale medier eller hos avisen? 

Vi som velgere må kunne gi tilbakemeldinger til våre folkevalgte. Media må være på pletten, avsløre og kritisere. De må tåle mye.

Men når valgdebattene har lagt seg, kan vi huske dette: Si takk til en folkevalgt. For at hun eller han stiller. For jobben de har gjort. For det de skal gjøre. De er ikke perfekte. Det er heller ikke vi.

Han som satt på benken på Jekta og ropte etter oss da vi spurte hva han syntes var en viktig valgkampsak, hadde ingen bevis for sin påstand.

Men hvis han ikke bruker stemmeretten, har han heller ingenting han skulle ha sagt.

Du må ha et abonnement for å lese videre. Er du allerede Nordlys-abonnent? Trykk logg inn.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse