Annonse

Noen må betale – denne gangen er det pasienter

En pasient velger ikke å bli en pasient. Han er blitt en pasient fordi livet er slik at god helse ikke er forunt alle.

Det burde ikke komme som en overraskelse at byrådet i Tromsø sendte ut et brev om at hjemmesykepleiens pasienter nå må betale for hjemmesykepleie, eller praktisk bistand som byrådet sier. Alt var tilrettelagt for det. FrP gikk til valg på at kommunale ansvarsområder som helsehjelp skulle privatiseres. 

Lek med ord

I avisinnlegg fra byråder brukes riktignok ikke ordet privatisering (se Jonas Stein iTromsø 23.06.12). I deres ordbok står det konkurranseutsetting. Men det er lek med ord. Det skal ikke konkurreres i verken beste hjemmebasert eldreomsorg eller  sykehjem. Det skal konkurreres på pris.  Ifølge avisoppslag driver Helse- og omsorg med underskudd. Ingen privat bedrift vil overta et konkursbo. Skal en privat bedrift overta må det være butikk. Ingen investerer sitt pund uten å forvente avkastning. Noen må betale.  Denne gangen er det pasienter.

En annen lek med ord som ubemerket har sneket seg inn i dagligtale må vi sykepleiere ta ansvar for.  Vi har stillesittende godtatt at vårt fag blir utvannet av ord som beskriver objekter – ting – og ikke de vi møter i vår yrkeshverdag, mennesker. Vi har godtatt at vårt fag utvannes av ord  som beskriver butikk – tjenester – og  ikke den sykepleien vi gir. Kanskje var det misforstått godhet som gjorde at vi tillot oss selv å benytte ord som bruker, beboer, klient og tjenestemottaker? Ordet pasient viser til en stor gruppe. Noen har i en begrenset periode behov for sykepleie til et sårskift. Andre vil ha behov for sykepleie  hele livet. Var det et ønske om å gradere behovet for sykepleie som gjorde at ordene fikk feste seg?  Eller brukte vi ordene for å skjerme pasientens sårbarhet i møtet med de friske i samfunnet?

Skjulte sider

Sykepleie er et yrke nær menneskers liv. Ikke bare i de glade og gode situasjoner. En sykepleier er nær også når livet ikke er greit.  Å vaske en pasient og skifte bleier er ikke uvant for en sykepleier.  Kanskje gjør ord som tjenester og praktisk bistand at sider ved pasienters liv  og sårbarhet som vi helst ikke vil se,  skjules? Sykepleieren gir hjelp til det en pasient utmerket godt hadde kunne gjort selv om han var frisk. Men fordi pasienten ikke er frisk, er vi sykepleiere der. En pasient velger ikke å bli en pasient. Han er blitt en pasient fordi livet er slik at god helse ikke er forunt alle.  Vi sykepleiere kan ikke fortsette å skjule behovet for sykepleie ved å omtale pasienten i økonomers språk. Behovet for sykepleie kan være uendelig lite som å sette en legeordinert sprøyte. Det kan være uendelig stort som å dekke alle grunnleggende behov. Men det er sykepleie, det er ikke tjenester og praktisk bistand.

Det finnes ikke noe som heter en fri lunsj. Alt koster. For velgere er det lett å forstå et politisk parti som lover at bilister ikke skal betale bompenger. Det er mer skjult hva det er når et parti sier de skal konkurranseutsette kommunale tjenester. Hvem forstår at det betyr at sykepleie skal privatiseres og betales for?  Den individuelle frihet kan fort bli dyr når den skal byttes bort med innbyggeres felles sikkerhet. Begrepet praktisk bistand er en lek med ord fra Kristoffer Kanestrøm. Bak ordet skjuler det seg ernæring til syke mennesker. Det som på fagspråket heter sykepleie. Om ikke politikere vil kalle en spade for en spade bør i hvert fall vi sykepleiere gjøre det ved å slutte å si brukere og tjenester. Si pasient og sykepleie.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse