Annonse
Svaret på alle utfordringer denne delen av Norge opplever er å reetablere Finnmark som eget fylke, skriver Amund Trellevik om For Finnmark. Bildet er fra organisasjonens debattmøte under Varangerfestivalen i august i fjor. (Foto fra For Finnmarks Facebook-side)

Nord for Norge

Slaget er tapt, men krigen er langt fra over. For separatistkampen fortsetter i Finnmark. Metodene som tas i bruk skader det offentlige ordskiftet og bør bekymre alle som frykter økt polarisering og populisme.

Fredagens vedtak vil være nok en kanne bensin på bålet, og gi ForFinnmark ammunisjon til å fortsette å hamre løs på meningsmotstandere og sentrale myndigheter.

Fredag skal fylkestinget i det nye fylket Troms og Finnmark votere over et forslag om å skilles. 72 dager etter at nye Troms og Finnmark ble etablert, starter arbeidet med å gå tilbake til to fylkesadministrative enheter i nord.

Saken vil skli gjennom fylkestinget og bli vedtatt. Flertallspartiene Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har alle gått til valg på å reversere sammenslåingen av de to nordligste fylkene. Dermed kan fylkespolitikerne starte arbeidet med «å forberede en sak om søknad om å dele opp Troms og Finnmark fylkeskommune etter inndelingsloven», som det heter i saksframlegget. Søknaden blir sendt etter stortingsvalget i 2021, men vil være avhengig av et nytt stortingsflertall.

Forventningene stiger hos aktivistene i ForFinnmark. Gruppen definerer seg selv som «en interesseorganisasjon for alle som vil beholde og videreutvikle Finnmark som egen region». De siste årene har de stått i front for en folkelig kamp utkjempet i sosiale medier mot regionreformen. Ordene har vært harde, og karakteristikkene tøffe. Til tider har virkeligheten overgått fantasien for hva man har kunnet lese seg til blant ulike debattråder: Meningsmotstandere er stemplet som forrædere. Politisk posisjon og opposisjon anklages for å ha sviktet Finnmarks befolkning. Kritiske røster blir latterliggjort og sjikanert. Senterpartiets stortingsmann fra Finnmark, Geir Iversen, sammenligner reformen med den tyske okkupasjonen av Norge.

Fredagens vedtak vil være nok en kanne bensin på bålet, og gi ForFinnmark ammunisjon til å fortsette å hamre løs på meningsmotstandere og sentrale myndigheter. Det som i utgangspunktet startet som en protest mot å slå Finnmark sammen med Troms er nå blitt en samling mennesker som i sitt eget ekkokammer markerer sin misnøye med alt fra samferdsel, fiskerikvoter og demografiutvikling. Svaret på alle utfordringer denne delen av Norge opplever er å reetablere Finnmark som eget fylke.

Organisasjonens leder Randi Karlstrøm har tidligere skammet seg over «finnmarkingene som solgte fylket». Hun anklager stortingspolitikere for å være «lakeier for regjeringens famøse sentraliseringsprosjekt». Nå beskriver hun i en facebookpost fra februar arbeidet med å omgjøre fylkessammenslåingen som en frihetskamp: “Nå venter vi på Troms og Finnmark fylkeR sitt ting 9.-13. mars! De starter prosessen med frigjøringen av Finnmark fra tvang. Lik og del.”

Retorisk er grepene til Karlstrøm interessante, men like fullt dypt problematiske. Ved å assosiere sin egen organisasjons arbeid som en frihetskamp, gir man inntrykk av at denne sammenslåingen er gjort av krefter som ønsker å gjøre Finnmark og dets innbyggere «ufrie». Det gjør det også enklere å karakterisere dem som er tilhengere av reformen som motstandere av «frihet».

Karlstrøm drar også med et slikt grep historiske paralleller til viktige begivenheter i verdenshistorien, der enkeltpersoner og grupper har stått i bresjen mot autoritære og undertrykkende krefter. Nelson Mandela og kampen mot Apartheid-regimet i Sør-Afrika var en slik frihetskamp. Hvem vil ikke være med i en kamp mot det autoritære og undertrykkende?

Metoden er velkjent. Den har klare populistiske trekk og går ut på å skape en større avstand mellom din gruppe og alle de andre. Ofte inntar man en offerrolle eller en mer høyverdig moralsk posisjon. Budskapet er: De andre er slemme, det er vi som er de gode menneskene som aldri er blitt sett eller lyttet til. Den frustrasjonen du kjenner på? Det er vi som har løsningen på den!

Det retoriske nivået Karlstrøm og hennes meningsfeller legger opp til, er ikke konstruktivt. Den er direkte skadelig, og ødelegger for en opplyst debatt om en reform som på mange måter har feilet. Få ønsket reformen, og nær ingen investerte i politisk vilje i å gjennomføre den. Men reformen er like fullt for viktig for enkeltmenneskers hverdag og for samfunnet som helhet til at debatten bør føres med sterkt polariserende trekk.

Det paradoksale i en «frihetskamp», som ForFinnmarks leder definerer dette som, er at intern konflikt gjør det vanskeligere å samles om de store sakene som krever politisk konsensus. I dette tilfellet handler det både om konflikt internt i landsdelen og mellom nord og sør. Når man bruker tid på å krangle, og ikke kan komme opp med politikk som kan bedre vilkårene for hele Nord-Norge, ender man fort opp i et eviglangt symbolpolitisk slagsmål.

Når man ser en tillitskrise mellom sentrale myndigheter og lokale politikere, er dette primært regjeringens og Stortingets ansvar. Men alle parter, også lokale grupper og individer, har et personlig ansvar for å føre sine kamper på en konstruktiv måte som fremmer det offentlige ordskiftet, og som fører til en sunn samfunnsdebatt.

Regionreformen bør diskuteres. Og ordskiftet vil fortsette. Men skal man diskutere reversering av sammenslåingen av Troms og Finnmark, fortjener debatten at man tar alle aspekter med. Et forslag til ForFinnmark kan være å starte med de 3719 fylkeskommunalt ansatte som nå igjen blir vitne til at arbeidsplassene deres er i fritt spill.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse