Annonse
Benevnelsen «Nord-Norge» kom ikke til på en stamkafe i Kristiania i 1884. Den har trolig eksistert siden vikingtiden, skriver Trond Gabrielsen. (Illustrasjon fra kartverket)

Nord-Norge - historiefortellingen som brast

De eldste nedtegnelsene av Nord-Norge jeg har kommet over er fra tidlig på 1200-tallet.
Einar Niemi, daværende professor i historie ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, holdt et foredrag på Open Arctic i Tromsø den 6. april 2017. To dager seinere ble foredraget publisert i Nordnorsk Debatt under tittelen «Nord-Norge – drømmen som brast?». Der forsøkte han å gå tilbake i historien og finne ut når navnet «Nord-Norge» ble etablert for første gang. Dette fant han ut var på slutten av 1800-tallet: «Og vi vet i detalj i et brev hvordan Nord-Norge kom til, ved stamkafeen til nordlendingene i Hotel Royal ved Jernbanetorget i 1884». Ifølge professoren var benevnelsen «Nord-Norge» skapt av en gruppe studenter, kunstnere, politikere og næringsdrivende nordlendinger i Kristiania som satt i en hotellbar og drømte om å binde den nordlige landsdelen nærmere den norske nasjonen. Men, var det da og slik nevningen «Nord-Norge» oppsto om vår nordligste landsdel?

Gripla og Fragmentum Geographiæ

Benevnelsen «Nord-Norge» kom ikke til på en stamkafe i Kristiania i 1884. Den har trolig eksistert siden vikingtiden. De eldste nedtegnelsene av Nord-Norge jeg har kommet over er fra tidlig på 1200-tallet og stammer fra Gripla og Fragmentum Geographiæ (o.1200-o.1250). Gripla er navnet på en tapt islandsk håndskrift sammenfattet av ukjent skriver. Tormod Torfæus (1706) kalte verket «Historia Gripla» og beskrev det som en «bok». Carl Christian Rafn (1852) omtalte det som et «bemerkelsesverdig dokument», ettersom det ikke eksisterer noen selvstendige nedtegnelser eller avfatninger av denne. Med den norrøne benevnelsen «Gripla» forstås det at skriveren har sammenfattet en fortelling ved å ta småplukk fra andre kjente og ukjente manuskripter. Den originale membranen har gått tapt og er i dag kun kjent gjennom Bjørn Jónssons Grønlandske samling eller krønike. Carl Christian Rafn omtaler «Björn Jónsson á Skarðsá» (lat. Biornus Jonæo Skardsaënsis) som «den berømte islandske annalskriver». Bjørn Jónsson (1574-1656) var en bonde på Skardså i Skagafjord syssel på Island. Under sin samtid var han den fremste islandske forfatteren innen historie og topografi.

«I Nord-Norge er Finnmark»

Gripla er tatt inn i Bjørn Jónssons manuskript Grønlandske samlinger under tittelen Stuttligir ágrips annalar um Grænland i vissu ártali. Den inneholder blant annet Grønlands Annaler (lat. Annales Grænlandici), der visse hendelser på Grønland kort oppsummeres fra årene 986 til 1461, samt Gripla og flere andre gamle geografiske bruddstykker. I manuskriptet Grønlands Annalibus eller krønike hevder Bjørn Jónsson at han ikke har skrevet annet enn det som islenderne allerede hadde nedtegnet. Kompilasjonen av manuskriptet Gripla gjengir Carl Christian Rafn i boken Antiqvitates AmericanæSamling af de i Nordens oldskrifter indeholdte efterretninger om de gamle nordboers opdagelsesreiser til Amerika (1837). Der omtales «Finnmark nord av Norge» (norr. Finnmörk norðr af Noregi). Samtidig bringer han fram et annet historiske membranfragment der Nord-Norge omtales slik: «I Nord-Norge er Finnmark» (norr. Fyri norðan Noreg er Finnmörk).

«Fyrir norðan Noreg er Finnmörk»

I boken Antiquités Russes d’après les monuments historiques des Islandais et des anciens Scandinaves (1852) bind 2, bringer Carl Christian Rafn også fram to andre og svært samsvarende geografiske fragmenter (Fragmentum Geographiæ). Disse inneholder korte geografiske verdensbeskrivelser der Nord-Norge og Finnmark også omtales. Fragment (a) på norrønt: Fyrir norðan Noreg er Finnmörk («I Nord-Norge er Finnmark») og fragment (b) på latin: A borea Norvegiæ sita est Finnmarkia («I Nord-Norge ligger Finnmark»).

Annalskriving fra 1150-tallet

Avfatningen av Gripla og de andre fragmentene er vanskelig å tidfeste, spesielt når disse heller ikke er filologisk vitenskapelig undersøkt. Bjørn Jónsson selv antyder at annalskrivingen oppsto allerede på midten av 1100-tallet. Dette var Gustav Storm noe tvilende til, men så at tidfestingen fikk støtte av Lagerbeks utgave av Annales regii, der disse annalene var ført fra 1156. Hoveddelene Bjørn Jónssons har innført i sin samling er fra en kodeks med klare merker fra begynnelsen av 1300-tallet, derfor er det sannsynlig at Gripla er nedskrevet fra tiden før dette. Gjennom en historisk undersøkelse av alle de geografiske beskrivelsene, er det flere holdepunkter for at disse kan være eldre. Det første historiske holdepunktet er opplysningene om at skattleggingen av Bjarmeland lå utenfor Nord-Norge og Finnmark. Dette leder til tiden før Nøteborg-traktaten 1326, da Kolahalvøya ble felles skattland for Norges konges rike og Russerkongens rike. Det andre historiske holdepunktet er omtalen om at den russiske skattleggingen lå under Gardarikets konge. Følgelig viser dette til tiden før tartarene gradvis overtok herredømmet i Rusriket fra 1236 og begrepet «Bjarmeland» forsvant fra kildene omtrent på samme tid. Følgene av dette er at Gripla og de andre geografiske fragmentene trolig kan tidfestes til omkring 1200-1250, selv om de ble nedskrevet av Bjørn Jónsson og henvist til på et langt seinere tidspunkt. Alle disse kildene beskriver Finnmark som nordlige del av Norge og at Norges kongerike grenset til Bjarmeland. Her beskrives også «Nord-Norge» (norr. norðan Noreg, lat. borea Norvegiæ) som Norges rikets nordligste landsdel eller sone, som også omtalt i Historia Norwegie (o.1150).

Nord-Norge og landsutstrekningen

Det eksisterer en rekke eldre historiske verker, sagaer, annotasjoner, skaldekvad, fredsavtaler og retterbøter fra helt tilbake til 1000-tallet som beskriver at Norges landsutstrekning i nord allerede fra rikssamlingen under Harald Hårfagre og opp gjennom hele sagatiden lå ved Gandvik ved innløpet til Hvitsjøen, der ett av landets endemerker var Vegestav/Ægistafr (Svjatoj Nos) ytterst på Terhalvøya (Kolahalvøya). Disse kildene beskriver også at landsdelene Hålogaland og Finnmark lå til Nord-Norge og tilhørte de norske regentene fra kong Harald Hårfagres tid. Nevningen «Nord-Norge» kom derfor trolig til under vikingtiden og er kjent fra skriftlige kilder i tidlig middelalder, og kom derfor ikke til ved nordlendingenes hotellbar i Kristiania 1884.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse