Annonse
Forfatter Kjersti Anfinnsen etterlyser en "litteraturens Egon Holstad" i nordnorske medier, som interesserer seg for bl.a. disse nylige utgivelsene av skjønnlitteratur i nord. (Illustrasjon: Nordnorsk debatt)

Hvor er litteraturens Egon Holstad?

Skrivende journalister deler det samme verktøyet som forfatterne, språket, og man må spørre seg: Finnes det da ingen journalist i nord som er interessert i eller får mulighet til å fordype seg i tekstuniversene som finnes? undrer Kjersti Anfinnsen.

Litteraturen er sjanseløs uten flere utstillingsvinduer.

For femten år siden var jeg kulturredaktør i ei gateavis i Tromsø som het Grus. Det var selvfølgelig å intervjue de forfatterne som da var aktuelle med bøker: Ellisiv Lindkvist, Morten Wintervold, Jens Kjartan Styve og Endre Lund Eriksen. Det var selvfølgelig med bokomtaler. For femten år siden laget også andre aviser flere saker som handlet om bøker på en eller annen måte. De siste årene har jeg ikke funnet noen anmeldelser av skjønnlitterære bøker nord for Trondheim, det er langt mellom forfatterintervjuene og noen reelle litterære diskusjoner bidrar media ikke med. Da jeg tidlig i mai vant Havmannprisen for De siste kjærtegn, årets beste bok av forfatter med markant nordnorsk tilknytning, hvor min kan knyttes til både Nordland, Troms og Finnmark, var det kun iTromsø, NRK Troms og NRK Finnmark, som laget sak om tildelingen. Man må spørre seg hvorfor? Det er den eneste litteraturprisen i Nord-Norge, og den er tidligere tildelt særdeles gode forfattere som Laila Stien, Sigbjørn Skåden, Ingeborg Arvola, Herbjørg Wassmo, Mikkel Bugge og Ellen Einan. Så klager jeg på egne vegne? Nei, men jeg blir provosert av flere grunner.  

Samtidslitteraturen i nord

Det er ikke mangel på gode forfattere i Nord-Norge. Norsk forfattersentrum har 124 medlemmer i Nordland, Troms og Finnmark. Denne våren har interessante utgivelser fra blant annet Kjersti Kollbotn, Sigrid Agnethe Hansen og Henning Howlid Wærp. Bokhandlernes leserundersøkelse fra 2018, konkluderte med at nesten ni at ti nordmenn leser bøker, og at vi både leser og kjøper flere bøker enn for to år siden. Det finnes fantastiske biblioteker i Bodø, Tromsø og Vadsø som jeg har brukt til å lese, låne bøker og skrive i, det finnes dedikerte bibliotekarer, lesesirkler, det finnes skrivekollektiver, vi har Forfatterstudiet i Tromsø, Petter Dass-museet, Hamsunsenteret, boliger for skriveopphold hvor det mest kjente er Lásságámmi. Det finnes ni litteraturfestivaler i Norge-Norge. Det er kun i avisene at litteraturen ikke er like levende og tilstede, og slik sett tenker jeg at de nordnorske avisene ikke reflekterer den mangfoldige verden vi lever og bor i, og at de heller ikke kjenner sin oppgave med å videreformidle bøkene som utgis generelt og spesielt de forfatterne som hører hjemme i den regionen de dekker.

Det nye nord

I disse dager fremfører Moddi sitt siste store prosjekt Det nye nord hvor han ønsker å tegne et bilde av et nytt Nord-Norge, på vei inn i ei ny tid. Om forestillingen sier han: «Jeg ønsker å vise fram en levende og dynamisk landsdel, full av nye ideer og initiativer. Målet er hårete nok: Å etablere en ny poesi rundt landsdelen og klisjeen Nord-Norge … Ut av sjarken, og inn i ei ny tid.» Det er fint det, dessuten er det naturlig med den kulturelle oppblomstringen som stadig blir mer nyansert og med Bodø og Nordland som Europeisk kulturhovedstad i 2024, at utviklingen reflekteres i samtidskunsten. Men når sant skal sies, finnes det allerede et kor av poetiske stemmer i nord, det er bare at dette koret er nært usynlig. Taushet er den største trusselen mot mangfoldet.

Tiden det tar å skrive en roman, en novellesamling, en diktsamling, varierer, det kan ta et år eller tjue år, men til felles har alle de skjønnlitterære sjangrene at de sjelden medfører et liv med økonomisk frihet for forfatteren. Jeg kaller mitt forfatterskap hittil et minusmillionprosjekt, og jeg kan ikke forvente å leve av å skrive. Likevel; verst stilt er poesien, som verken får posisjonen foran i avisa eller i bokhandelen, og dette innebærer også som oftest, dessverre, et kortere liv for diktsamlingen. Et blaff i offentlighetens lys og samtale. Litteraturen er sjanseløs uten flere utstillingsvinduer. Uavhengig av kvalitet, kan en ball begynne å rulle, og den begynner med omtaler, kritikker og intervjuer i avisene sammen med bokhandlernes markedsføring og plassering av bøkene i stabler eller ved disken. I Nord-Norge nå fremstår en slik synergieffekt som en utopi.

Et sørgelig eksempel

Nordlys er en del av Nord-Norges største mediehus, og har som samfunnsansvar å skrive om hva som skjer i Troms. Nordlys gjorde ikke jobben sin da Mari Andreassen fra Tromsø brakdebuterte høsten 2019 med novellesamlingen Hvor lenge varer vi, som ble nominert til Brageprisen eller da litteraturfestivalen Ordkalotten internasjonale litteraturfestival gikk av stabelen i byen for fulle hus med Dag Solstad som hovedgjest. Tilbake til Havmannprisen: Det er den eneste litteraturprisen i Nord-Norge. Alle de fire nominerte er tilknyttet Forfatterstudiet i Tromsø og tre av de nominerte, Ingvild Solstad-Nøis for Eid, Morten Wintervold for Byen byen babyen og Monika Steinholm for Vi var en gang, bor i 9000-byen. Likevel presterer Nordlys å ikke nevne noe om begivenheten. Her er det åpenbart noen som ikke gjør jobben sin.

Slik jeg har skjønt det, baserer Nordlys seg på klikk når de velger hva de skal lage saker om. Jeg tror vi går inn i en tid hvor de fleste begynner å bli bevisste på hva de klikker seg inn på, og at en slik strategi på sikt er undergravende for avisas fremtid. Ikke bare må det gå ut over seriøse journalisters yrkesstolthet og dedikasjon til avisa, jeg spår at folk også kommer til å bli grundig lei av overfladiske nyheter, og søke andre steder for å få nye impulser, som for eksempel New York Times, ikke sant, verden er mer tilgjengelig. Silicon Valley er allerede på ballen. Mange som arbeider i IT-eliten er restriktive med å bruke skjerm selv, og barna deres får ofte ikke tilgang til langt opp i tenårene. I april uttalte Twitter-grunder Jack Dorsey i en TED-talk at noe av den han angret mest på, var at de hadde fokusert så mye på likerklikk og antall følgere da de skapte appen. I grunnen skulle han ønske de ikke hadde laget en liker-funksjon i det hele tatt. «Den bidrar ikke til hva vi nå vet er viktigst, nemlig sunne innlegg i samtalen og nettverket.»

Hvis jeg var sjef i Nordlys, ville jeg omgående ha laget et kulturelt lørdagsbilag hvor mine ansatte skulle fått muligheten til å skrive så god kulturjournalistikk at sakene ville nådd ut i hele landet. Overtal Tor Eystein Øverås og Kjersti Bjørkmo til å skrive faste spalter, så presenterer jeg gjerne ukas dikt. Dessuten lurer jeg på hva Sametingspresident Aili Keskitalo leser for tiden, hvilken bok har Halvdan Sivertsen lest flest ganger, hva er favorittdiktet til Kari Bremnes, hvor mange bøker leste Violet Road tilsammen i 2019, osv. Det er tilgjengelig.

Tenk litt større enn til impulsive klikk, tenk kvalitet, det fortjener leserne, og om ikke Nordlys tror det, så vet jeg at det finnes mange oppegående mennesker som leser i nord og meget gode journalister, som kanskje kan skrive vel så medrivende om Caroline Kaspara Palonens eller Eirik Skredes tentativt neste diktsamlinger, som Egon Holstad formidler for eksempel et totalt ukjent og obskurt polsk metallband.

Sult etter innhold

Dette ligner ikke det Nord-Norge jeg kjenner, det store perspektivet, mangfoldet, fargene, språkene, landskapet, de rause menneskene, åpenheten. Jeg er indignert på litteraturens vegne, på vegne av landsdelens fortidige, nåtidige og fremtidige forfattere, biblioteker, lesere, boksirkler og bokelskere, på vegne av mangfoldet i samfunnet generelt, og kulturlivet spesielt, på vegne av den jenta eller den gutten som sitter på rommet sitt og fikler med ord, som kan trenge et synlig forbilde. For hundre år siden fikk Knut Hamsun Nobelprisen i litteratur. Knut Hamsun, som vokser opp på Hamarøy, og derved har en markant tilknytning til Nord-Norge i likhet med for eksempel Peter Dass, Elias Blix og Nils-Aslak Valkeapää. Historisk mangler det ikke nordnorske forfattere, men det kan altså virke som om det mangler en tradisjon for å videreformidle litteraturen. Skrivende journalister deler det samme verktøyet som forfatterne, språket, og man må spørre seg: Finnes det da ingen journalist i nord som er interessert i eller får mulighet til å fordype seg i tekstuniversene som finnes? Hvor er litteraturens Egon Holstad?

  • Bio: Kjersti Anfinnsen, født i Bodø i 1975, er en kvensk/norsk forfatter. Hun har i en årrekke bodd, arbeidet og gått Forfatterstudiet i Tromsø. Hun debuterte i 2012 med romanen Det var grønt på Kolon forlag, og gav i fjor ut romanen De siste kjærtegn.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse