Annonse
Det må snart gå opp for Oslos salongradikale at Nord-Norge og de arktiske havområdene ikke er utkanten. De er landets geopolitiske sentrum med enorme politiske og økonomiske muligheter og utfordringer. En slik erkjennelse vil kreve en realpolitisk omlegging av landets politiske kurs, og det vil kreve milliarder i utbygging av ny infrastruktur i nord, skriver Alf R. Jacobsen. Foto: Susanne Hætta, Finnmark fylkeskommune

Nord-Norges virkelige verdi

De regnemestere, som utelater nordområdenes strategiske betydning for Norge og den vestlige verden, vil alltid komme til feil resultat.

Min gamle kollega Gunnar Stavrum har med usvikelig tabloidteft fremført en mikstur av halvsannheter, fornærmelser og statsvitermatematikk, som i Nord-Norge har fått Nettavisens klikkfrekvens til å overdøve sjarkmotorenes rytmiske smell og sommerens sorgløse måkeskrik.

I motsetning til 30 milliarder kroner for 21 km Østfold-bane, 28 milliarder i el-bil-subsidier for at Oslo-fiffen skal føle seg bedre bak Tesla-rattene i kollektivfeltene og 120 millioner til partikameratene i miljøbyen Oslo, vil fullføring av Nord-Norgebanen være en nasjonal økonomisk katastrofe. Enda verre, sløsingen skal skje i en landsdel som kun eksporterer for 45 milliarder, en brøkdel av resten av landet. Alle vet at hovedstaden er overbefolket av statistikere, klimakonsulenter og statsvitere som med regnemaskinen på et millisekund kan få en seifilet til å fremstå som et CO2-infisert mareritt. Stavrum er derfor meget nøye med å bruke fastlandseksporten som målestokk, og det gir selvsagt et resultat som ville fått Oluf Raillkattli til å rødme av forlegenhet.

200 milliarder

Bruker man derimot andre tall, blir bildet straks mer oppløftende. ODs statistikker viser at eksporten av olje og gass fra Norskehavet og Barentshavet i 2018 passerte 160 milliarder. Legg til 10-15 milliarder i hvitfisk og et tilsvarende tall for laks, og summen vil raskt passere 200 milliarder.

Et annet perspektiv mangler fullstendig i resonnementet, og det er det viktigste: Nord-Norge har fra midten av 1950-årene fra landsdelens lyttestasjoner holdt i gang en kontinuerlig eksport av etterretningsdata til USA og andre allierte. Verdien kan ikke måles i penger, men den hemmelige, høyteknologiske informasjonsstrømmen fra Nordområdene har mer enn noe annet vært grunnlaget for vår nasjonale sikkerhet, under den kalde krigen og i dag. Vi har levd i fred fordi vi har hatt USAs beskyttelse.

Alltid feil resultat

De regnemestere, som utelater nordområdenes strategiske betydning for Norge og den vestlige verden, vil alltid komme til feil resultat. Folkeretten har gitt oss ansvaret for gigantiske havområder som strekker seg fra Jan Mayen og langt nord for Svalbard av en ikke-målbar verdi. Uten en tilstedeværelse og uten en bebodd kyst risikerer vi at vårt folkerettslige imperium forvitrer. Så lenge vi verken har politisk vilje eller evne til å etablere tilstrekkelig militær aktivitet, må området fylles med sivil virksomhet. Infrastruktur som Nord-Norgebanen ville kunne bli et ypperlig bidrag for å vise verden at vi tar ansvaret på alvor – og ikke bare lirer av oss tomme ord.   

Formidable verdier

Verdiene som venter, er formidable. Oljedirektoratet anslår de uoppdagete reservene av petroleum på norsk side av delelinjen til 2,5 milliarder m3 olje-ekvivalenter, verdt mellom en og to trillioner kroner. På den andre siden av grensen arbeider russerne med å åpne provinser med reserver av samme størrelse som sjeikdømmene i Midtøsten. Om vi overlever øyeblikkets massehysteri, vil nordområdene om få år være landets økonomiske tyngdepunkt.

Vi kan selvsagt mene at vi skal la disse verdiene forbli urørt. Det vil ingen forstå og akseptere: ikke russerne, ikke kineserne, ikke inderne og slett ikke de to milliarder fattige i verden som overhodet ikke har tilgang til energi.

En ny erkjennelse kreves

Det må snart gå opp for Oslos salongradikale at Nord-Norge og de arktiske havområdene ikke er utkanten. De er landets geopolitiske sentrum med enorme politiske og økonomiske muligheter og utfordringer. En slik erkjennelse vil kreve en realpolitisk omlegging av landets politiske kurs, og det vil kreve milliarder i utbygging av ny infrastruktur i nord.

Da jeg for få år siden arbeidet med nordområdene i det for lengst nedlagte Institutt for strategiske studier, fikk vi tvert nei på en søknad om noen få hundre tusen i støtte fra Utenriksdepartementet. Jeg var forbauset over at et departement som uten omsvøp ville bruke 100 millioner på en diplomatleilighet i New York, ofret null på Barentshavet og spurte hvorfor.

«Du forstår, Jacobsen,» svarte embetsmannen med et skjevt smil. «Her i UD begynner alle diskusjoner med spørsmålet om nordområdenes strategiske betydning. De ender alltid med hvor mange millioner vi skal bevilge til en eller annen diktator i Midtøsten eller Afrika.»

Det er en god historie. Som alle av tilsvarende kvalitet har den en ubehagelig kjerne av sannhet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse