Idretten skapte begeistring og gjorde folk stolt. Her dukket det opp talenter fra alle lag av befolkninga, og fra alle kroker og kanter av landsdelen. En av de største idrettsheltene var kombinertløper Sverre Stenersen fra Målselv. Foto: Scanpix

Nordnorsk identitet - hvor ble den av?

Motviljen mot samarbeid og enhet i Nord-Norge er størst der det er flest byråkrater og heltidspolitikere. Derfor er Tromsø, Bodø og Alta den sikreste garanti mot at tanken om et samlet Nord-Norge på nytt skal vekkes til live.

Historiker Einar Niemi har holdt foredrag om pionerene som skapte begrepet Nord-Norge, hvordan landsdelen utvikla seg som en samlet del av Norge, inntil splittelsen begynte, og i dag trues av å bli oppløst i rivaliserende regioner.

Niemi er innom det meste som har skapt en nord-norsk identitet, men et par punkter tar han såpass lett på at det frister til litt påfyll.

Krigen rammet Nord-Norge hardere enn den rammet det sørlige Norge. Soldater fra Finnmark, Troms, Nordland og Nord-Trøndelag kjempet sammen i fjellkrigen rundt Narvik. Fra krigen tok de med seg en historie som var unik, og som var vanskelig å forstå for folk sør i landet. Denne historia og erfaringen som fulgte med, skapte identitet og samhold inntil døden. Krigsskadene etter brenning og bombing av Bodø og Finnmarksbyene rammet hardt, og kjentes som en felles skjebne. Tvangsevakuering av Finnmark og Nord-Troms er en genuin historie for landsdelen.

I 1948 fikk Nord-Norge sin første gressbane og et fullt utbygd friidrettsanlegg med utendørs svømmebasseng - alt takket være pådriveren oberst Ole Reistad. Det var åpning av anlegget på Bardufoss  i juli 1948 med fotballkamp mellom norgesmesteren Skeid og nord-norsk mester Mjølner. Skeid vant riktignok 3-2, men kampen var en hendelse som styrket både selvfølelsen og  samholdet i hele landsdelen.

Idretten skapte begeistring og gjorde folk stolt. Her dukket det opp talenter fra alle lag av befolkninga, og fra alle kroker og kanter av landsdelen. Særlig synlig ble dette med stor mediedekning og sportsoverføring i radioen. Simon Slåttvik og Sverre Stenersen - de fire s'er - hadde en folkelig appell som slo ut solide navn fra kulturlivet! På 60-tallet samlet Nord-Norge seg til konkurranser mot Nord-Finland og Nord-Sverige i blant annet fotball, friidrett og orientering. Samlingstanken sto sterkt i idretten.

Når identiteten forvitrer, kan man sjølsagt peke på at krigen er blitt fjern historie og glemt av nye slekter. Idrettshelter som dukker opp fra det ukjente, er blitt mangelvare. I dag handler mye om profesjonelle utøvere som har tilpasset seg en ny tid. Langrennsløpere og sykkelryttere som konkurrerer om store pengesummer, og fotballag fra Nord-Norge uten nordlendinger skaper ikke den samme entusiasmen som legendariske Per Simonsen som brukte sykkel mellom Bardu og Sveits der han gjorde reint bord i alt som var av skirenn før 1915.

Den økonomiske utviklinga setter sine spor også i politikk og administrasjon. På den tiden nord-norsk identitet ble bygd, var politiske verv langt på vei prega av entusiasme og idealisme. I dag er politikk og politiske verv blitt en lukrativ levevei for et meget stort antall profesjonelle politikere. Da den nye ordninga med valg til fylkeskommunen ble vedtatt, var det en viktig forutsetning at Fylkesmannen skulle trappes ned og begrense virksomheten til å føre økonomikontroll med kommuner og fylker. Slik gikk det ikke. Fylkesmannen svulmet opp og vi fikk to konkurrerende byråkratier i alle fylkene. At hærskaren av byråkrater og politikere skal arbeide for å slanke seg, eller legge ned egne verv, er å tro på julenissen. Motviljen mot samarbeid og enhet i Nord-Norge er størst der det er flest byråkrater og heltidspolitikere. Derfor er Tromsø, Bodø og Alta den sikreste garanti mot at tanken om et samlet Nord-Norge på nytt skal vekkes til live.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse