JULESALMEDIKTEREN: Trygve Hoff skriver om OSS, og om VÅR virkelighet, og han gjør det på en sånn måte at mørketid og dårlig vær får noe storslått og romantisk over seg. Vi ser plutselig vårt eget slit som en bekreftelse på innsats, ikke som en mangeltilstand, skriver Christian Torset. Foto: Ola Røe

Nordnorsk julesalme

Jula handler om kos, og tryggheten som kommer med kjente og kjære tradisjoner, men poenget er tilhørighet, ikke hva tradisjonene består i.

Jo eldre jeg blir, jo sterkere føler jeg det når jula nærmer seg. Der jeg før blåste av sentimentaliteten, og anså hele jula som ganske overflatisk og hysterisk, får jeg nå frysninger av Helga Natt og må blinke vekk tårer når Nord-Norsk Julesalme kommer på. Det hele er ganske fornøyelig på en selvironisk måte. Samtidig tenker jeg på hva som gjør at så mange av oss føler denne voldsomme tilknytningen til ei spesiell tid, med helt særegne tradisjoner.

Svaret er selvfølgelig at vi føler tilhørighet. Trygve Hoff skriver om OSS, og om VÅR virkelighet, og han gjør det på en sånn måte at mørketid og dårlig vær får noe storslått og romantisk over seg. Vi ser plutselig vårt eget slit som en bekreftelse på innsats, ikke som en mangeltilstand. Vi blir små helter i vår egen historie, og historien handler om en kultur, et levesett, en styrke som er bygget på samhold. Vi står sammen om dette, og vi står han av!

Det er ingenting suspekt over denne følelsen. Julefølelsen er ikke falsk, kommersialisert, hyklersk eller moralsk tvilsom. Den er et uttrykk for fellesskap, en samling rundt det kulturelle leirbålet som er bygget opp lag for lag helt fra den tida da Jol var en feiring av Jolner (Odin), og kanskje enda lengre tilbake. Tradisjonene er blitt merkestolper gjennom generasjoner av liv, og vi bruker dem til å navigere gjennom året, og til å føle trygghet. Vi VET hva jul er, alle vi som har vokst opp med det.

Men så er det noen som ikke har vokst opp med det. Noen av dem som bor her i landet har vokst opp med helt andre tradisjoner, og har sittet rundt helt andre kulturelle leirbål. De har kjent på den samme tilhørigheten uttrykt på et annet språk, med annen mat, og annen musikk. Trygve Hoff har ikke skrevet julesalme for dem, det har noen andre gjort.

Og så har de blitt rammet av krig. Av tyranni. Av forfølgelse, tortur, voldtekt. Familien de har feiret høytid sammen med er kanskje drept, eller bare borte i uvisshet. Og de har flyktet gjennom brann og røyk og ruiner i panikk. De har solgt alt de hadde igjen for å få plass på en båt eller bil, og de har vandret inn i land der alt er annerledes. De har måttet flykte, for å beholde livet. Og nå er de her, og det er jul.

De heldigste av dem får feire jul sammen med oss, og kjenner kanskje på en veik liten flamme av tilhørighet. De vet at de ikke har vår bakgrunn, og at de ikke «egentlig» er vår familie. De ser på tårene i øynene våre når julesalmen kommer på, og de skjønner at dette er viktig. De skjønner følelsen, men ikke bakgrunnen! De har ikke vokst opp med en far som tråkker i hvileløs forventning gjennom stua med stadig gløtt mot kjøkkenet fordi det snart er lutefisk, slik jeg har, og derfor har de heller ikke et religiøst forhold til akkurat denne ene julematen. De har ikke fått ski til jul da de var fem, og vagget rundt i stua til hele familiens glede. De har ikke plassert julekort nennsomt langs peishylla for å huske på familie og venner rundt omkring i Norge og verden. De er her alene, og de har ikke engang vår tradisjon å navigere etter.

Enkelte mener at disse menneskene er en trussel. At fordi man ikke spiser ribbe, har man tenkt å stjele jula. At hvis man ikke sender ungen i julegudstjeneste har man ingenting her å gjøre. At hvis man holder på det man selv får tårer i øynene av, er man ikke en ekte nordmann. Jeg sier at de tar feil. Det viktigste er at man faktisk lar seg bevege av hvor viktig tilhørigheten er. Det sentrale i jula er å se at vi på et helt grunnleggende vis er lik, ikke forskjellig. Det spiller ingen rolle om du vil ha pinnekjøtt eller lutefisk på julaften, at man har litt ulike tradisjoner. Det som betyr noe er at vi er samlet i hjemmene våre, trygt verget fra kulda og mørket. Sammen, på den samme frosne og karrige jorda, med «husan og fjellet og vannet og folket som leve her nord».

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse