Annonse
Saken om nordisk samekonvensjon har en verdipolitisk dimensjon som ikke er gjenstand for oppmerksomhet i konvensjonsteksten. Spørsmålet er om man skal holde fast på den demokratiske idé eller ikke, skriver Karl-Wilhelm Sirkka. Foto: Sametinget

Nordisk samekonvensjon

Det er blitt en kutyme for Sametinget og staten ikke å begrunne sine standpunkter reelt i samepolitikken.

Ved rask gjennmomlesning fremstår den fremforhandlede nordiske samekonvensjon som en ramme- eller intensjonsavtale. Men med en nærmere gjennomgang, spesielt også hensett til myndighetenes samepolitiske føringer og tiltak i den alminnelige politikkutviklingen, avtegner konvensjonsteksten grunnmuren til en ny norm og samfunnsorden i nord. Er strukturen til ett dublerende politisk og forvaltningsmessige beslutningssystem og et påfølgende parallellsamfunn i Nord Norge under utvikling? 

Leserinnlegget i Nordlys 23. januar til fagleder Carl Erik Moksnes og seniorrådgiverne Audhild Schanche og Torvald Falch, alle fra Sametinget, er opplysende og gir grunnlag for å reise spørsmålet. Forfatterne minner om at samekonvensjonen tar kravet om rett til selvbestemmelse et skritt videre, nemlig ”selvstyre forstått som endelig lovhjemlet beslutningsmyndighet, og konsultasjoner for å nå enighet eller samtykke”. Eller med andre ord; vetorett til sametingene.

Slik forfatterne ser det, skal sametingene ”ha en fullstendig selvstendighet og selv velge hvilke saker det vil behandle. Videre skal sametingene inngå i, og være en aktiv del av alle offentlige beslutninger som kan berøre samene”. Endelig minner Moksness, Schanche og Falch om at ”konvensjonen anerkjenner at samer kollektivt og individuelt har opparbeidet eier- og bruksrettigheter til land og vann”.  Ser man bort fra Høyesteretts kjennelse i Stjernøyasaken,  og betyr dette også at Sametinget vil presse på for å få fulgt opp anbefalingene i NOU 2007: 13 ”Den nye sameretten” som dreier seg nettopp om land- og vannrettigheter syd for Finnmark med bl.a Lov om Hålogalandallmenningen, en ”finnmarkslov” for Troms og Nordland?

I  artikkel 16 i konvensjonen ”Felles organisasjoner” forplikter statene seg til å virke for at sametingene kan ”etablere felles organisasjoner som kan tildeles offent-lige forvaltningsoppgaver”. Forfatterne omtaler ikke dette forholdet i leserinnlegget.

Det er blitt en kutyme for Sametinget og staten ikke å begrunne sine standpunkter reelt i samepolitikken. De slipper unna med å henvise til  juridisk handleplikt rotfestet i et parolepreget begrepsapparat; ”gjeldende folkerett”, ”urfolk”, ”urfolkdimensjonen” ol.  Forfatterne bør opplyse hvor det i ”gjeldene folkerett” finnes hjemmel for statene til å forskjellsbehandle innbyggerne på etnisk grunnlag i et nasjonalt fellesskap.

”For sametingene har det vært viktig at selvbestemmelsesretten faktisk blir gjennomført”, skriver forfatterne.  Det politiske arbeidet med å tilrettelegge for gjennomføringen av Nordisk samekonvensjon har lenge vært i gang i Norge. Konkrete samepolitiske tiltak i så henseende, har KMD i samråd og forståelse med Sametinget innarbeidet i Regjeringens arbeide med kommunereformen, region-reformen, utbygging av konsultasjonsplikten til også å gjelde kommuner, fylker samt i fiskeripolitikken og fiskeriforvaltningen i Nord Norge, osv.

Det var på et møte i Nordisk Råd i Reykjavik 28, februar 1995 at ministrene fra Norge, Finland og Sverige besluttet at de tre land skal starte et samarbeid med sikte på en nordisk samekonvensjon. Under forarbeidet var det enighet om at ”man behøver et felles nordisk historisk overblikk for å kunne se bakgrunnen for dagens rettstilstand”. Historiker Steinar Pedersen fra Tana som fikk i oppdrag å formulere et slik felles nordisk historisk overblikk, skriver i sin rapport: “Et grunnleggende historisk perspektiv når det gjelder forholdet mellom samene og statene, er at samene bebodde området lenge før de nåværende statene og statsgrensene ble etablert. Det vil også si at deler av både Sverige, Norge, Finland og Russland er etablert på et opprinnelig samisk område”. 

Konvensjonens være eller ikke være står og faller med at påstandene som Pedersen fremsetter, holder vann. Det er mange arkeologer, historikere og lingvister i inn- og utland, som gjennom årene har bestridt Pedersens forskning. Regjeringen bør nu gi Pedersen anledning til å forsvare påstandene som han kommer med. Han må utfordres til å legge frem dokumentasjon bygget på realhistorie og empirisk materiale. Makter han ikke det, er grunnlaget for hans påstander om nordmenn som innvandret og koloniserte Sameland, forduftet. Dermed er også det nuværende fundamentet for en nordisk samekonvensjon falt bort.

Uansett; saken om nordisk samekonvensjon har en verdipolitisk dimensjon som ikke er gjenstand for oppmerksomhet i konvensjonsteksten. Spørsmålet er om man skal holde fast på den demokratiske idé eller ikke. Den ble formulert for 2300 år siden av filosofen Aristoteles: “Demokrati oppstår når man tilstreber alle borgeres frihet og likhet, og tar hensyn til alle borgere, men ikke deres art”.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse