Annonse
Det finnes bare en utgang på denne elendighetens historie. Nordkapp kommune må ekspropriere Nordkapp-platået, skriver Knut Bjørn Lindkvist. (Foto: Mona Haug / Colourbox)

Nordkapp – en kasteball mellom kolonialister?

Brødtekstbilder: 
Veien opp til Hornvika 1927. Kunstneren er Louis Weickum. Copyright: Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark IKS
Fylkesmann Hagbart Lund ble i 1951 æresmedlem av Nordkaps Vel A/S. Lund hadde imidlertid en kritikkverdig dobbeltrolle ved utmålsforretningen i 1928 som la grunnlaget for dagens urimelige situasjon, mener kronikkforfatteren. (Foto fra Trøndelag Folkemuseum)
Verre enn kolonialismen som skapte Nordkaps Vel i 1920-årene, og verre enn en fylkesmann som var mer til nytte for SAS enn for Nordkapp kommune, var de som i det moderne Finnmark skulle ta vare på våre egne interesser.

Nordkapp-platået er et attraktivt reisemål som Nordkapp kommune i løpet av 90 år minst tre ganger har prøvd å få hånd om. Man har ønsket større innflytelse over bruken av platået, for å tjene penger på det, og ikke minst sikre naturen som en ressurs både for kommunens innbyggere og turister. Hver gang er kommunen blitt avvist og sviktet av dem man skulle tro hadde makt til å bistå. Og etter hvert forsøk sitter man igjen med en følelse av urettferdighet og forbitrelse, av en følelse av at det skjer ting som ikke bør skje, eller kan forsvares.

Den første gangen var i 1928 da grunnlaget for dagens urimelig situasjon for Nordkapp ble skapt. Den gang ble omtrent all grunn i Finnmark betraktet av staten som statens eiendom, i motsetning til i resten av Norge. Når statens grunn skulle selges, så man ikke bare bort fra samisk eiendomspraksis, men også annen lokal praksis hvis nasjonens behov tilsa noe annet. Av den grunn var det nødvendig, mente både statsbyråkrater og den daværende fylkesmannen i Finnmark, Hagbarth Lund, at det nasjonale behovet for å bruke Nordkapps attraksjonsverdi i den nasjonale reiselivsoppbyggingen var viktigere enn å gi folk fra Skarsvåg (fiskeværet like ved) adgang til fortsatt å betjene turister som kom til Hornvika, slik de allerede hadde gjort i nesten 40 år.

Da utmålsforretningen skjedde i Hornvika og på Nordkapp i juli 1928, spilte fylkesmann Lund en kritikkverdig dobbeltrolle. Som valgt styreleder i Nordkapps Vel (NV) året i forveien, var han som fylkesmann meget tydelig til stede i sin betenkelige dobbeltrolle under utmålsforretningen, sammen med tre andre fra styret i Nordkaps Vel. Fylkesmannen fikk stor honnør fra sine egne for sin aktive deltakelse for selskapet. Som Årsmeldingen fra Nordkaps Vel så beskjedent sa det; «stort sett ble NV tilgodesett, tross protest fra Kjelviks representanter». Nordkaps Vel fikk alt. Etter å ha fått alt, truet selskapet lokalbefolkninga med politi hvis de ikke sluttet med sin virksomhet. Eieren av en lokal landgangskai i Hornvika ble tvunget til å selge, og en større satsing av han på Nordkapp ble det ikke noe av. Men gemyttene roet seg, og skarsvågingene solgte fortsatt sine suvenirer og kaffe i Hornvika, og hjalp folk oppover stien. Men utfallet skapte likevel både sinne og sorg i Skarsvåg og i Kjelvik kommune som Nordkapp kommune den gang het. Samtidig var også grunnlaget lagt for et velholdent Nordkaps Vel ettersom årene gikk.

Da den aldrende fylkesmann Lund var med å feire åpningen av Nordkapphallen i 1959, måtte han medgi at utviklinga i Nordkaps Vel ikke hadde vært som han forventet, verken før eller etter krigen. Turistbesøket hadde stått på stedet hvil helt fra oppstarten i 1928. Det var først veiutbygginga fra 1953 til 1956 til Nordkapp-platået, som kommunen sjøl bekostet, som skapte ny framdrift i besøkene til Nordkapp. Og heldig for selskapet var det også at alle viktige lokale funksjoner i driften ble utført av dyktige mennesker fra Skarsvåg.

Og mens Nordkaps Vel sviktet utover i 1960- og 1970-årene med utilstrekkelig framdrift og evne til å bygge ut tilbudene på Nordkapp i takt med behovet, steg også kritikken både fra lokalsamfunn og reiselivsnæringa. Ennå i 1980 sa sjefen for Bennett som da var ansvarlig for det meste av cruiseskipstrafikken langs norskekysten, at forholdene på Nordkapp var en skandale. Styringen av Nordkaps Vel var i hele sin daværende levetid en form for hobbyvirksomhet for folk fra hurtigrutene og noen andre selskaper. Monopol hadde de. Men de nølte med å satse, og de var alltid på etterskudd med å bygge ut for å dekke turistenes behov.

Mot slutten av 1980-årene var Nordkapp-samfunnet likevel nesten i mål med å få tak i det viktigste turistområdet i egen kommune. Utbyggerne av storanlegget «Nordkapp 1990» holdt på å påføre Nordkaps Vel en gedigen konkurs med overskridelser. Man trengte 7 millioner for å berge utbyggingen. Nordkaps Vel ga da Nordkapp kommune – ikke SAS som man kunne forvente – tilbud om å kjøpe Nordkapp for dette beløpet. En fantastisk mulighet. Stort sett var alle enig at dette var en god løsning. Såfremt de ikke var fra Finnmark da! Her var fylkesordføreren imot, etter først å ha vært for. SAS’s regionale ledelse var imot, og redaktøren i lokalavisen, Finnmarksposten var imot. «Hvordan kan Nordkapp kommune drive Nordkapp?» Et meningsløst spørsmål, selvfølgelig skulle profesjonelle drive Nordkapphallen som før. I ettertid vet vi at Nordkapp er mer enn Nordkapphallen. Ikke bare Nordkapp, men hele Nordkapphalvøya kunne utvikles både som reiselivs- og friluftsområde.

En siste fylkesmann bekjempet Nordkapps kjøpsmuligheter, og det var den verste motstanderen, nemlig fylkesmannen Anders Aune. Fra 1980 til 1990 var han nestleder i styret for Nord-Norsk Hotelldrift, eid av SAS. De kunne tape hvis Nordkapp kommune fikk muligheten. Fylkesmannen stoppet søknaden fra kommunen om banklån på 7 millioner, prisen for å overta Nordkapp. Nesten framme, men ikke lenger. Derimot fikk SAS et lån fra Finnmark fylkeskommune til å kjøpe Nordkaps Vel. Og Anders Aune ble styreleder her, fra 1988 til 1990.

Det siste forsøket så langt kom da Finnmarkseiendommen eller FEFO, fikk overdratt statens eiendomsportefølje i 2006, og skulle forvalte det til Finnmarks beste, og etter prinsipper som sikret finnmarkingene kontroll med egen jord. Før ny Nordkapp- kontrakt skulle forhandles med RICA i 2018, vedtok FEFO i 2015 først noe som kalles for evighetsstrategien. Her betyr det å unngå salg, og heller leie bort arealer slik at evigvarende inntekter kan sikres. Men da konkurrerer FEFO’s framtidige inntektskrav direkte med befolkningens. En fortsettelse av den imperialistiske praksisen fra første del av 1900-tallet.

Det nye kommunestyret i Nordkapp henstilte til FEFO i forkant av annonserte kontraktsforhandlinger med RICA å vente med ny kontrakt til ny arealplan forelå. Kommunen ba også at man tok hensyn til kommunens ønsker. For Nordkapp kommune ble resultatet akkurat så galt som man kunne frykte, ja verre. Hvem kunne tenkt seg at det som først var en tretti års koloni-kontrakt, som så ble til seksti år, nå skulle bli til «evighet»? At FEFO hadde solgt Nordkapp for alltid for 345 millioner i avdrag over 99 år, og med rett til fornyelse. De videreførte kolonialismen. Utrolig, der fikk vi en i fleisen!

Hva hjalp det at redaktøren i Sagat ville ha «svikerne» i styret i fengsel? Verre enn kolonialismen som skapte Nordkaps Vel i 1920-årene, og verre enn en fylkesmann som var mer til nytte for SAS enn for Nordkapp kommune, var de som i det moderne Finnmark skulle ta vare på våre egne interesser. Det var verre.

Nei, det finnes bare en utgang på denne elendighetens historie. Nordkapp kommune må ekspropriere Nordkapp-platået og betale hva en billig friluftseiendom krever. Ikke noe mindre. Jo, noe mer, at FEFO snarlig avløses og at en kommunes jord overføres til de kommunene det gjelder. Da får betaling til «evigheten» en mening.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse