Annonse
Lokale aktører ikke har fått være med på å hente ut grunnrente fra det som er kjernen i den naturressursen som Nordkapp representerer. Det er det bare det fjerneide selskapene som får, konstaterer Arvid Viken, pensjonert professor i reiseliv ved UiT Norges arktiske universitet. Foto: Colourbox / Andrey Armyagov

Kommunen må ta grep - monopolet bør opphøre

Dette er et velkjent mønster i relasjonen mellom sentrum og periferi; sentrumskapitalen finner eller kjøper seg venner i den lokale eliten for å befeste en fordelaktig struktur som gir dem store inntekter. Johan Galtung har kalt dette for imperialisme.

Nordkapp diskuteres heftig for tiden. Både lokalt og i Nordlys. Kommunen, og særlig Arbeiderpartiet – vegrer seg mot å gjøre endringer i et regime som gir konstellasjonen Rica/Scandic monopol på Nordkapplatået. Noen vil mene at disse lokalpolitikerne er kjøpt og betalt, eller forført av investorer, mens Nordlys sier at finnmarkingene er lettlurt. Ordfører Hansen parerer med å si at Nordlys er dårlig orientert. Kanskje er hun det og. Forskningen, både den om den historiske utviklingen, om sentrum periferi-relasjoner og forskning om moderne forretningsdrift har ord å sette på det som skjer.

Nordkapp er et internasjonalt sted, skapt av turismen. Fra cruiseturismens begynnelse har Nordkapp vært et mål, hva vi kaller en ikonisk attraksjon. Men likefult er det også et lokalt sted, for eksempel et beiteområde for rein og et navigeringspunkt for sjøfarende og lokale fiskere. At det er et kjent reisemål er også noe som lokalbefolkningen bryr seg om – «de» besitter en verdenskjent reismål.

Destinasjonen og attraksjonen er Nordkappfellet eller Norkapplatået og rommer  i dag et utkikkspunkt og et stort servicebygg, kalt Nordkapphallen. Alt fra cruiseskipenes først tid var lokale aktører til stede og tilbød tjenester. Dette ble det slutt på i 1928 da et nystiftet selskap, Nordkaps Vel, eid av hurtigruteselskap og reisebyråer, tok på seg å utvikle stedet mot at de fikk enerett til forretningsvirksomheten, og siden har dette selskapet hatt monopol på Nordkapplatået.

Nordkapphallen av i dag ble ferdigstilt i 1988 og ombygd i 1998. Nordkaps Vel var først en stiftelse, men ble rundt 1990 gjort om til et AS. Eieren har stort sett vært de selskapene som har drevet hotellet i Honningsvåg, i dag Rica Eiendom Holding. Driften er i dag overlatt til Scandic Hotels, en internasjonal hotellkjede.

Men ingen av disse selskapene eier grunnen, den er Finnmarkseiendommens (Fefo), og før det var det statsgrunn. Når det nå reforhandles om kontrakter så er det mellom eieren Fefo og leietakeren av grunnen som også eier bygningsmassen. Men kommunen har et ord med i laget, siden området Nordkapphallen står på er utmark og kommunen både er reguleringsmyndighet og forvalter av utmark og tilrettelegging av friluftsområder.

Som reguleringsmyndighet kan kommunen bestemme hva slags status området skal ha, for eksempel rekreasjonsområde, stier og parkeringsplasser, og den kan ta seg betalt for tilrettelegging. Per i dag er denne forvaltninga satt bort til Rica Eiendom/Scandic. Når avtalene nå er gått ut, står kommunen fritt til å redefinere både bruken av området, og hvem som skal stå for drift av tilretteleggingen på stedet, for eksempel om det skal slippes til flere kommersielle aktører enn den ene som er i dag.

Avtalen om leie av grunnen er derimot en sak mellom Fefo og leietaker. Også her bør kommunen intervenere, den bør kreve å få en anselig andel av leien, det er tross alt Nordkapp kommune og dens befolkning som har belastningen ved turismen den.

Nordlys klarte i 2018 å identifisere en sum i Rica-systemets regnskaper som var kalt covercharge, på noenogfemti millioner kroner. Dette antas å være inntektene fra billettluka på Nordkapp – ordinær billettpris er kr 285 i 2019. I tillegg har selskapene inntekter fra restaurant- og kafedrift, og fra suvenirsalg.  

Leieprisen for grunnen har de seinere år vært på 65 000 kroner i året. Rica Eiendom påregner en avkastning på 10,7 prosent årlig av investert kapital omregnet til dagens verdi, beregnet ut fra dagens nyverdi av anlegget, over 400 millioner kroner, som altså i deres øyne legitimerer inngangsprisen. Nesten ingenting av dette går tilbake til lokalsamfunnet. Egentlig går det meste i lomma på eierne av Rica Eiendom. «Gullgruven vår», skal en av eierne ha uttalt.

Dessverre er det ikke en gullgruve for lokalsamfunnet. Så kan man spørre seg hvorfor det er slik. Har ikke lokalbefolkningen eller kommunen kjent sin besøkelsestid? Svaret er at man har prøvd. I prosessen rundt en utbygging rundt 1990 prøvde Nordkapp kommune flere ganger å få overta aksjene i Nordkaps Vel. Men eierne, som da var nasjonale konsern som SAS og Kosmos, gikk i allianse med myndighetspersoner, blant annet fylkesmann Aune og fylkesordfører Fløtten, og klarte å forhindre dette. Altså opplevde man at ledere på fylkesplan gikk i ledtog med ekstern kapitalinteresser for å hindre lokal overtakelse og det som i ettertid har vist seg å representere store inntekter.

Dette er et velkjent mønster i relasjonen mellom sentrum og periferi; sentrumskapitalen finner eller kjøper seg venner i den lokale eliten for å befeste en fordelaktig struktur som gir dem store inntekter. Johan Galtung har kalt dette for imperialisme. Strukturen oppfattes i alle fall som sterkt urettferdig. Den er som om alt overskuddet fra norsk olje skulle gå til oljeselskapene, og staten bare hadde regulære skatteinntekter fra sektoren. Da ville vi vært uten et oljefond.

På Nordkapp betyr det at lokale aktører ikke har fått være med på å hente ut grunnrente fra det som er kjernen i den naturressursen som Nordkapp representerer. Det er det bare det fjerneide selskapene som får. Lokalt er monopolet et irritasjonsmoment. Det hevdes også at monopoler generelt sett er late. Også det ser man tegn til på Nordkapp; vedlikeholdet har gjennom årene ført til at estetikken i anlegget er redusert.

På forsommeren i 2018 ble det arrangert et spontant folkemøte mot dagens modell, initiert gjennom Facebook, og organisert på et par dager. Folk møtte opp i flokk over en felles maktesløshet og forargelse. Forargelse lokalt tyder på mangel på lokal aksept, lav legitimitet.

Det er i dag forventninger om at store selskaper – og særlig de som drar nytte av naturressurser og fellesgoder, skal opptre på sosialt aksepterte og legitime måter. Forretningsmodellen på Nordkapp er usosial, og lokalt er det langt fra alle som aksepterer den. Altså har selskapene ingen «sosial lisens» til å fortsette som de har drevet til nå.

I henhold til veletablert teori om råvarebaserte selskaper, teorier om lokal aksept og ansvarlighet, bør det stilles krav til at forhandlingene og kontraktene er åpne, at pengestrømmene er kjente og aksepterte, og at lokalsamfunnet og/eller storsamfunnet får sin rimelige andel av kaka, ikke bare smuler. Slik er det ikke på Nordkapp. Modellen med ett selskap som mer eller mindre står for all forretningsvirksomhet i en resort eller destinasjon, er en anakronisme, altså i strid med moderne forretningsskikk. Kommunen bør vurdere andre modeller for parkering, tilrettelegging, den bør kunne kreve sin andel av inntektene av grunnleien, og den bør regulere området for flere kommersielle aktører.

Og i alle sammenhenger bør reindrifta tilgodeses – den har trolig de lengste næringstradisjonene på Nordkapp, men har de siste 90 åra vært forvist derfra. 

Scandic Hotels har lenge hatt en høy miljøprofil og har klart uttalte bærekraftmål. Dagens modell for Nordkapp er ikke på noen måte bærekraftig. Turismen er økologisk problematisk med sine CO2 og NOx-faktorer, og især den som er basert på lange reiser slik som den til Nordkapp. Det gjør heller ikke saken bedre at fly- og cruisebårne turister – altså turisme basert på miljøverstingene – utgjør en stadig større del av nordkappturismen.

Økonomisk har Nordkapp en del positive effekter, men det vil aldri være bærekraftig å utnytte en naturressurs i periferien til berikelse av investorer lokalisert i Oslo-området eller London. Og sosialt bærekraftig er modellen som vi har skissert over slett ikke. Folket stritter imot. Altså, Nordkapp er ikke et bærekraftig reisemål, og Rica/Scandic-konstellasjonens håndtering av naturressursene kan verken kalles bærekraftig eller ansvarlig. Scandic har i flere tiår presentert seg som en miljøorientert hotellkjede. Nordkapp en skamplett for kjeden.

Forholder vi oss til eksisterende fagdiskusjoner, så er det altså mye som tilsier at monopolet bør opphøre, at man lar lokalsamfunnet både få delta i beslutningsprosesser og i fordelingen av overskuddet, og at man skaper en aktiv, dynamisk og demokratisk forvaltning av Nordkappfjellet. Kommunen må ta grep og skape et nytt regime for fjellet.

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse