Tana Bru er et av få store vei-prosjekter i Finnmark de siste årene. Det kan virke som det er våre interesser som alltid kommer sist hos regionledelsen i Bodø, skriver redaktør Arne Reginiussen.

"Nordland har selv valgt å plassere seg på sidelinjen"

Helse Nord og Statens Vegvesen må lokaliseres i det nye arktiske storfylket. Det er opplagt at ansvaret for disse regionale funksjonene i framtiden ikke kan ligge i Bodø, skriver ansvarlig redaktør Arne Reginiussen.

De siste årene er det investert langt mer i riksveier i Nordland enn i de to andre fylkene.

En etter en inntok politikerne talerstolen og fortalte hvor forferdelig den forestående regionreformen var. Og slik gikk altså dagen i det første felles fylkestingsmøtet mellom Troms og Finnmark, som fant sted i Kirkenes denne uken. Høydepunktet, eller lavmålet om du vil, var da Arbeiderpartiets Kari Lene Olsen fra talerstolen lot følgende ord falle: «tvang har Finnmark og Nord-Troms blitt utsatt for før». Møtet, med en syvsifret regning til skattebetalerne, fremstod regelrett som en flere timer lang klagesang der ingen av refrengene var spesielt fengende. Forestillingen kan best oppsummeres i en lang medley, med drypp fra de samme gamle låtene som de samme gamle politikerne tidligere har framført.

Beklager, men dommeren har blåst i fløyta og kampen er over. Det er liten vits, og ikke minst lite konstruktivt, å klamre seg til nostalgien. Skal vi komme godt ut av dette er det på høy tid å brette opp ermene, se fremover og bestemme hva den nye regionen skal være. Helst før sentrale politikere og byråkrater blir lei av klagesangen og tar beslutningene for oss.

Tilbake til møtet i Kirkenes. Det var ikke helt mørkt. Det fantes også noen gode melodier under seansen i øst. En av dem som faktisk ser mulighetene er Aps ordfører i Sør-Varanger, Rune Rafaelsen. Rafaelsen tar opp en svært viktig problemstilling. Med en ny storregion i nord, må også andre etablerte strukturer gjøres om. Kirkenes-ordføreren mener det er naturlig at både Helse Nord og Statens vegvesen styres fra regionen. Der tror vi de fleste i Troms og Finnmark kan si seg enig. Vi tar faktisk som en selvfølge at regjeringen tar grep og legger om også disse strukturene etter sammenslåingen.

Troms og Finnmark blir en knyttneve selv i nasjonal sammenheng. Vi sitter på store ressurser og begynner å få et befolkningstall som gjør at vi kan hevde oss og stille krav.

Og det skal vi gjøre. Fra å stå alene med lua i handa, slik vi ofte har gjort, kan vi da fremstå som et lag med alle spillerne på banen. Det første kravet må være selvråderett. Det kan ikke sitte store miljøer i Bodø som skal ha styringen over viktige samfunnsområder i regionen i nord. Ledelsen må og skal sitte lokalt i det nye Troms og Finnmark. Vi trenger ikke noe overherredømme i Nordland som skal ha ansvaret for våre tjenester, enten det er snakk om infrastruktur eller helse. Dette klarer vi fint å holde styr på selv.

Helse Nord er under stort press allerede. Lønningene har kommet opp på et slikt nivå at det begynner å nærme seg usmakelig. Antall direktører har man snart mistet tellingen over. I PCI-saken viste direktør Vorland og Bodø-miljøet at man er seg selv nærmest. Uten utredninger eller fakta var man klar for å rasere fagmiljøet i Tromsø, med potensielt alvorlige konsekvenser – kanskje særlig for Finnmark, hvor dødeligheten allerede er høyest. I ambulanseflysaken var det en utrettelig innsats fra flere i det medisinske miljøet i Finnmark, særlig lege Jan Eggesvik. Han skal ha mye av æren for at Vorland til slutt måtte gjøre retrett. Det er for øyeblikket stor tvil om Helse Nord kan ta et helhetlig landsdelsansvar med ståsted i Bodø.

Med en ny enhet i det nye Troms og Finnmark kan man få en ny start og gå opp strukturen på nytt. Man bør kunne klare seg med atskillig færre direktører. Og pengene kan man bruke på det som er viktig, helsa til folk. Vi tviler på at noen ville sittet i Hammerfest, Kirkenes eller Tromsø og leflet med tanken om å fjerne ambulanseflyene, instrumentet som gir håp om overlevelse når akutt sykdom eller ulykker inntreffer langs finnmarkskysten. Vi trenger et helseforetak i nord som forstår innbyggerne, strukturene og avstandene i det nye Finnmark. Vi trenger ikke et miljø som sitter i Bodø og er på kollisjonskurs med befolkningen.

Den regionale riksveiledelsen sitter også i Bodø. Og det er definitivt forbedringspotensial også i Statens vegvesen. Man lurer på om ledelsen får med seg frustrasjonen over det vi sliter med i Finnmark.

I januar 2017 var veiene i Nordkapp stengt 45 ganger, med en varighet på 28 dager, 22 timer og 28 minutter. Det er en markant økning sammenlignet med januar 2016. Da var veiene stengt 16 ganger, med en varighet på 6 dager, 3 timer og 52 min, viste statistikk som Veitrafikksentralen (VTS) selv fører over stengninger, og kolonnekjøringer – omtalt av iFinnmark tidligere i år. Hvor høyt står det på agendaen hos ledelsen i Bodø?

De siste årene er det investert langt mer i riksveier i Nordland enn i de to andre fylkene. Investeringene i foregående og siste NTP viser helt klart at Nordland er voldsomt tilgodesett. Det er gjort enorme investeringer til flere titalls milliarder i prosjekter som riksvei 80 mellom Fauske og Bodø, Hålogalandsveien, ny E 6 gjennom Helgeland, ny E6 i Sørfold med tunneler, og Hålogalandsbrua.

I Finnmark har man prosjektene RV94 og RV93 Kløfta som skriker etter midler. Utover investeringene på Alta vest og Tana bru, er det stort sett småpenger til lapping av asfalt og en og annen flaskehals man har tatt seg råd til å ordne. Det er lite som vitner om at infrastrukturen i Finnmark er særdeles viktig for en region i stor vekst som produserer enorme verdier.

Statens vegvesen Region nord har hovedsete i Bodø. De legger strategier for statlig veiutbygging i nord. Det er en kjent sak at det er et tett samarbeid mellom Nordland fylkeskommune og Statens vegvesens region-ledelse. Det er kanskje vanskelig å si at det er en direkte sammenheng mellom dette og at Nordland vinner kampen om midlene, men det er jo åpenbart unaturlig at ikke den nye regionen Finnmark skal ha en tilsvarende funksjon.

Vi trenger større nærhet til viktige statlige oppgaver. Det kan vi få til i en ny storregion i nord, sammen med Troms. Dessverre opplever vi at Finnmark blir veldig langt unna Bodø. Vi står ikke på agendaen. Det kan virke som det er våre interesser som alltid kommer sist hos regionledelsen.

Vi bør få et ledersjikte i de tunge statlige mastodontene som er tettere på problemene i Troms og Finnmark. Her har vi tro på lokal tilstedeværelse. Fra regjeringshold bør man starte arbeidet med å endre strukturene i nord umiddelbart.

En slik omlegging bør heller ikke komme overraskende på Bodø. Nordland har selv valgt å plassere seg på sidelinjen i etableringen av storregion i nord. At en slik stor omveltning får konsekvenser, også for etablerte strukturer, bør være en selvfølge. Det er bare å slå fast en gang for alle: Troms og Finnmark skal slås sammen. Da må det komme konkrete og tydelige statlige oppgaver på kjøpet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse