SUKSESS: Avtroppende konsernsjef Jan Frode Janson i Sparebanken Nord-Norge. (Foto: Marius Fiskum/Nordlys)

Dansen rundt pengesekken

Det er ikke mye landsdelen står sammen om, men vi har funnet sammen i tilbedelsen av nordnorsk mammon.

Jan Frode Janson slutter som banksjef i Sparebanken Nord-Norge etter å ha levert tidenes beste resultat, 1,9 milliarder kroner før skatt.

Jansons periode kan kort oppsummeres slik: Han har hatt konjunkturene med seg og drevet banken som det den er, en bank. Og skrellet bort mye annet som en bank ikke bør ha fingrene sine bort i.

Det har han gjort meget godt, kombinert med utbytte til eierne og lokalsamfunn som selv bestemmer hva pengene skal gå til.  Det er dessuten en fordel med en bank som bidrar til å styrke kultur og kunnskap i og om landsdelen.

Sparebanken Nord-Norge er konkurransedyktig, profesjonell og med en aura som landsdelens store velgjører.

Kan hende har det blitt litt for mye av det siste? I alle fall av PR og de store ressursene som brukes på reklame om egen filantropi og fortreffelighet. Det er massivt på sosiale medier. Plutselig kan banken bli veldig stor, og nordlendingene ganske små. For det er snart ingen grenser for hva Janson kan løfte oss ut av.

Mye av dette handler kanskje om å sementere et bilde som skal ende med at vi plasserer boliglånene våre hos Janson.  Og da handler det vel til syvende og sist også om å løfte seg selv?

Og liker vi å bli rammet inn i et overbyggende bilde som et folk som er avhengig av at en sparebank drysser almisser over fjord og fjell? Her er det en hårfin balansegang, og nå beveger banken seg i et grenseland.

Nesten all makt i nord starter og slutter i nettverkene rundt banken. Men den dominerende posisjonen er sjelden gjenstand for kritisk refleksjon i nord. Det er ikke alltid lett å bite hånden som gir deg mat. Og da kan veien være kort til underdanighet, ja nesten tilbedelse. Det vil ikke være sunt for Nord-Norge.

Det vi må huske, er at når en bank står øverst i næringskjeden, forteller det jo også noe om en landsdel med mangel på kapital og nordnorsk eierskap.  Og dessuten, når overskuddet vokser til himmels og tapene på lån er små, er det i seg selv en historie om viljen til å ta risiko. Kanskje har det blitt for lett å skumme fløten på eiendom og andre trygge plasseringer, som gir god avkastning.

Jeg har snakket med aktører innenfor den voksende reiselivsnæringen i nord, som på ingen måte er imponert over bankens vilje til å støtte opp under unge gründere. Den store gruppen som vil satse, men ikke har penger på bok.

Tilsvarende er det i fiskerinæringen. Det er naturligvis lett å finansiere de som stiller med store kvoteverdier som sikkerhet. Men dette handler jo også om en unggutt som skal kjøpe sin første båt.  

Gjennom strategiske valg, opplever flere SNN som restriktive til å hjelpe til i fiskeri og havbruk.  Dermed øker kanskje også sjansene for at eierskapet i næringslivet vårt forsvinner sørover.

Alt for mange bedrifter som ikke finansieres med utgangspunkt i nord, ender jo ofte opp med eierskap i sør. Nettopp derfor er det også vanskelig å forstå bankens uvilje til å stille opp på en dugnad for et nordnorsk såkornfond.

Med et resultat på to milliarder kroner må det faktisk være lov å forvente mer av Sparebanken Nord-Norge.

Å bygge Nord-Norge handler om mer enn en forførende kommunikasjonsstrategi. Det handler om å ta reell risiko som betyr at man må være med på både nedturer og oppturer.

Sparebanken Nord-Norge burde nå passe på at avstanden ikke blir for stor mellom den opplevde virkeligheten, og sine egne reklameparoler.

Det blir en jobb for den nye sjefen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse