Annonse
«1950- og 1960-tallet var preget av vekst og fremtidstro i nord. Kortbaneflyplassene har vi fremdeles – som et livsviktig lim i vårt ressursrike område. 70 år senere er det på tide å legge bort kalkulatorene og igjen tenke offensivt og visjonært om Nord-Norge», mener Nordlys-journalist Lars Eidissen. Illustrasjonsfoto: Yngve Olsen

Den nordnorske folkesjela trenger ny optimisme

Bagatelliseringen av Nord-Norges utfordringer i mektige kretser i sør er alarmerende. For Nord-Norge har alle forutsetninger til å være så mye mer enn en varslet demografisk tragedie.

For et samfunn som Nord-Norge er det ødeleggende for infrastruktur og effektivitet i samfunnet at det i rask takt blir færre unge blant oss.

Opprøret i nord - la oss bruke dét som samlebegrep om den offentlige debatten rundt nordnorske forhold i sommer: En potensiell jernbaneutbygging, Senterpartiets massive fremgang i landsdelen og høylydte protester mot regionform, nedleggelse av utdannings- og forsvarsinstitusjoner i nord har preget den offentlige debatten i sommer.

Helt ned til de sentrale mediekretser i sør. For nå kommer rekylen tett.

Fra blant annet Nettavisen-redaktør Gunnar Stavrum, Dagens Næringsliv - og nå sist, Romerikes Blad-redaktør Magne Storedal.

Et felles hovedbudskap er å skyte ned jernbanevyene i nord som et håpløst prosjekt med svake økonomiske utsikter.
Samtidig er de samme meningsbærerne samkjørte på et annet område: Å bagatellisere den elendige demografiske utviklingen i Nord-Norge, flyttestrømmen sørover og det politiske opprøret som en oppslutning på 30-tallet for Senterpartiet i landsdelen representerer.

«Og til alle som nå forteller hvor ille det står i småsamfunnene i Nord-Norge, finnes det svært mange småsamfunn i Sør-Norge som baler med akkurat de samme utfordringene. Forgubbing, kvinneflukt, svakt næringsliv og infrastruktur som forvitrer,» skriver Romerikes Blad-redaktør Storedal.

Her sammenligner man epler og pærer. Nord-Norge med sin geografi passer knapt beskrivelsen «landsdel» som man ellers forbinder med resten av Norge. Her er avstandene både internt og til landets maktregion rundt Oslo av en annen dimensjon. Nord-Norge er like mye et eget verdenshjørne, som en landsdel som geografisk kan sammenlignes med Trøndelag eller Innlandet i Norge.

Dessuten: Befolkningsutviklingen i hele Nord-Norge er langt svakere enn både Trøndelag, Vestlandet og Sørlandet. Det er ikke bare noen «småsamfunn» i nord som sliter med dette, det er hele det nordnorske storsamfunnet. 

I 2019 opplever man sågar befolkningsnedgang i Tromsø for første gang i moderne tid.

Hva så? Er ikke dette bare en naturlig konsekvens av globalisering, den sterkestes rett og noe Nord-Norge må håndtere med rak rygg? Er det så farlig om det er litt færre hoder rundt omkring?

For et samfunn som Nord-Norge er det ødeleggende for infrastruktur og effektivitet i samfunnet at det i rask takt blir færre unge blant oss. Noen vil også trekke frem at levestandard og trivsel rammes - det er tross alt en grunn til at man ser urbanisering over hele verden.

Nord-Norge kan som region sammenligne seg med et helt land som ligger øde til, Island. Der har befolkningstallet snart tredoblet seg siden 1950 - fra 143.000 til 357.000 i 2018. Nord-Norge har i samme periode såvidt økt innbyggertallet fra 400.000 til 478.000. Prognosene er at det vil være flere islendinger enn nordlendinger på kloden om 30 år.

Den sentrale myndighetene i Norge har et medansvar, sågar et overordnet, for å sørge for vekst, bolyst og optimisme i landets spesielle, arktiske og perifere landsdel. Nord-Norge må for nasjonen Norges del dreie seg om mer enn å holde lysene på og hente ut ressurser med billigst mulig drift og færrest mulig folk.

Nettavisens Stavrum sammenlignet under en debatt i Tromsø nylig Senterpartiets fremgang i nord med Donald Trumps suksess i «Rustbeltet» i USA.

Nå har den samme Trump kastet sitt blikk tydelig mot nordområdene med det freidige budet om å kjøpe Grønland. Det kan også tjene som en liten vekker. 

I etterkrigstiden ble det satset på forsvar og infrastruktur i Nord-Norge, blant annet gjennom alle kortbaneflyplassene, som heller ikke de passerte datidens kalkulatortester.

1950- og 1960-tallet var preget av vekst og fremtidstro i nord. Kortbaneflyplassene har vi fremdeles - som et livsviktig lim i vårt ressursrike område.

70 år senere er det på tide å legge bort kalkulatorene og igjen tenke offensivt og visjonært om Nord-Norge.
Den nordnorske folkesjela trenger et signalprosjekt - eller to-tre - for den oppvoksende og kommende generasjoner.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse