Annonse
Foto: Zbigniew Ziggi Wantuch, Dansearena nord

Den nordnorske kulturavtale er framtiden!

Landets kulturpolitikere leter etter gode eksempler på regionalt samarbeid som kan fylle regionreformen med meningsfullt innhold. Den nordnorske kulturavtalen er nettopp et eksempel på dette og kan fungere som modell for resten av landet.

Vi er i en tid der regionreformen legger til grunn det største kulturpolitiske endringstiltaket i nyere tid. Reformen skal gi flere oppgaver til fylkene for å øke selvråderett til landets kommuner og fylker. Det som på papiret høres ut som sterke, selvstendige regioner, gir ikke noe reelt handlingsrom i kulturfeltet. Dette fordi de økonomiske rammene til regionene blir mindre år for år. Dersom vi går inn i regionreformen med lukkede øyne vil vi få et kulturtilbud og kulturinstitusjoner som er sentralisert rundt landets større byer i mye større grad enn det vi allerede har i dag. Er det slik vi vil ha det?

Vi vil advare nordnorske politikere på alle forvaltningsnivå om å gå med på beslutninger som pulveriserer det eksisterende kulturlivet i landsdelen. Vi trenger en nasjonal kulturpolitikk som gjør at befolkningen i nord får delta i og oppleve et rikt kunst- og kulturtilbud. Den nordnorske kulturavtalen er i denne sammenhengen en modell for utvikling av nasjonal kulturpolitikk. Samarbeid på tvers av fylkesgrenser, forvaltningsnivå og sjanger er unik. Avtalen ble i sin tid inngått av Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommuner. Den er et bevis på politisk ambisjon og handlekraft, som bidrar til at kunst- og kultur har en plass i samfunnsutviklingen. Avtalen viser også en vilje til et landsdelssamarbeid vi sårt trenger om vi ønsker å bevare landsdelens kulturtilbud. Vi mener at den regionale og nasjonale kulturpolitikken bør lære av erfaringene med Den nordnorske kulturavtalen, slik at det også i framtiden er mulig å samhandle og gjøre felles løft på tvers av fylkesgrenser.

I regionreformen er målet at fylkeskommunene skal overta ansvar fra staten, samtidig som den statlige overføringen blir mindre. Meget passende blir det da at det er regionene som selv får den sure oppgaven med kutte i egne tilbud, mens det nasjonale forvaltningsnivået skjermer seg bak armlengdes avstand prinsippet. At Nord-Norge opplever nedgang i folketall bidrar også negativt fordi de statlige overføringer følger befolkningsgrunnlaget. Å bygge ned det lille vi har av kulturell infrastruktur, kan ikke være veien vi skal gå i en tid der vi må styrke våre fortellinger om menneskene i nord.

Det ferskeste eksempel på manglende økonomiske muskler ser vi i Nordland. Der har fylkeskommune sendt ut oppsigelsesvarsel for kunst- og kulturtiltak som driftes med fylkeskommunale midler. Dette er sendt ut for å gi Nordlands politikere muligheten til å kutte i eget kulturbudsjett. Et slikt varsel sender sjokkbølger gjennom hele kulturbransjen, fordi det er et helt tydelig bilde på den vanskelige oppgaven mange fylker har.

Resultatet blir fort til at Viken får økte midler, mens de nordnorske fylkeskommunene får færre midler til disposisjon. Og dette skjer samtidig som befolkningen i Viken har mye enklere tilgang til kunst og kulturtilbud – fordi at landets mange store og statsstøttede institusjoner ligger en kort togtur unna. Nord-Norge derimot har ikke mange institusjoner, og det er generelt veldig lang reisevei for mange for å besøke en. Det betyr at mange av disse institusjoner strekker seg langt for å være tilstede for folk i landsdelen, også der det ikke er all verden av til kulturtilbud fra før. Andre nordnorske organisasjoner tar på seg et stort spekter av oppgaver fordi de er de eneste som kan fylle dette tomrommet. Dermed er institusjoner og organisasjoner i nord svært kompleks – nettopp som en konsekvens av mangel på kulturell infrastruktur. Dette har vi levd godt med fordi samarbeidsviljen er stor. Den nordnorske kulturavtale har gitt gode rammer for å sikre forutsigbare rammer og satt nye kulturpolitiske mål vi alle har arbeidet for å oppfylle.

Landets kulturpolitikere leter etter gode eksempler på regionalt samarbeid som kan fylle regionreformen med meningsfullt innhold. Den nordnorske kulturavtalen er nettopp et eksempel på dette og kan fungere som modell for resten av landet. Men dette får vi ikke til dersom slike avtaler uthules for økonomi og ambisjoner.

  • Ina Otzko, styreleder Nord-Norske Bildende Kunstnere
  • Irene Nordhaug Hansen, daglig leder Hålogaland Amatørteaterselskap
  • Janne Henrikke Rasmussen, regionleder Norske Kunsthåndverkere Nord-Norge
  • Lene E Westerås, styreleder, Sámi Dáiddačehpiid Searvi
  • Luba Kuzovnikova, kunstnerisk leder Pikene på Broen
  • Ragnheiður Skúladóttir, direktør Festspillene i Nord-Norge
  • Rolf Degerlund, teatersjef Sámi Našunálateáhter Beaivváš
  • Sanne Mathiassen, styreleder Nordnorsk forfatterlag
  • Susanne Næss, direktør Dansearena nord
  • Svein Ingvoll Pedersen, daglig leder Nordnorsk kunstnersenter
  • Tor Vadseth, direktør Nordnorsk Filmsenter
  • Ulla-Stina Wiland, daglig leder Nordnorsk Jazzenter og RYK-nettverket.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse