Annonse
USAs interesser og militære aktiviteter på og omkring norsk jord i nord har ingenting med forsvar av norske verdier og vårt territoriums integritet å gjøre, skriver Oddmund Hammerstad. Bildet viser en amerikansk soldat under en landsettingsoperasjon i Sørreisa på vinterøvelsen Cold Response 2020. (Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret)

​​​​​​​Nordområdemeldingen og langtidsplanen for Forsvaret må ses i sammenheng

Det er å håpe at Regjeringen med den nye nordområdemeldingen og den reviderte langtidsplan for Forsvaret kan meisle ut en helhetlig politikk som erstatter tidligere eufori med nøktern realisme i et langsiktig og krevende arbeid med å bygge et stabilt og fredelig Arktis.

Inneværende høst skal Regjeringen legge frem en ny melding om det man i norsk politikk omtaler som Nordområdene. I motsetning til Arktis, som er geografisk definert, er Nordområdene et elastisk, for ikke å si flytende begrep. Det kan tilpasses politiske trender og behov, vesentlig for innenrikspolitiske formål. Det har vært flere gjennom årene. I 2001 startet det med stortingsmeldingen «Rent og rikt hav», som i hovedsak tok for seg bakgrunn og behov for å få utformet en forvaltningsplan for Barentshavet. Deretter kom utredninger og meldinger nærmest på løpende bånd, stadig mer ha-stemte og ambisøse. «Mot nord! Utfordringer og muligheter i nordområdene» var tittelen på NOU 2003:32. I valgkampen før stortingsvalget i 2005 var nordområdesatsingen faktisk en hovedsak, og etter påfølgende regjeringsskifte formulerte den rød-grønne regjeringen sin nordområdestrategi. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre var eksponenten for den eufori som utfoldet seg i det foreliggende «hav av muligheter» (hans egne ord i en tale på et folkemøte i Trømsø i 2005). Ap-regjeringens nordområdestrategi «Det meste er nord» ble ytterligere aksentuert i Støres berømte tale i Tromsø i 2010 i tilknytning til at Norge og Russland undertegnet avtalen om delelinjen i Barentshavet og Polhavet.

I de mange utredninger og meldinger er det lagt særlig vekt på å skape gode rammebetingelser for næringslivet og økonomiske ringvirkninger for vår nordligste landsdel. Forventninger ble skapt, og selv om mye er oppnådd, særlig i samarbeidet med Russland om forvaltning av fiskeressurser, kan man vel trygt si at resultatene ikke helt har stått i forhold til de ha-stemte beskrivelser av muligheter. Skuffelsen i nord er til å ta og føle på.

Den samme Gahr Støre tok også frontposisjon i påvirkningsarbeidet for ca. ti år tilbake for å få NATO-allierte til å interessere seg for Nordområdene. I de to decennier som da var gått siden murens fall, Sovjetunionens kollaps og Warzawapaktens oppløsning, var Norge blitt litt alene på alliansens nordflanke. Og det var ikke mye igjen av det norske forsvar heller. Land- og sjøforsvar var kraftig redusert. Beslutningen i 2008 om å anskaffe et femtitalls F-35 (et meget avansert 5. generasjons amerikansk kampfly) syntes å være det som skulle redde stumpene og sikre nasjonal evne til avskrekking, krisestabilisering og, i verste fall, forsvarskamp ved militær krenkelse av norsk territorium. Det tette samarbeid med NATO på etterretningsområdet, særlig med USA, var der hele tiden og økte i omfang og effektivitet.

På én måte kan man si at Gahr Støre og senere utenriksministre og forsvarsministre har lykkes i sitt påvirkningsarbeid. Det har vært flere allierte øvelser, fra enkeltlands vintertrening av egne soldater til høyprofiløvelsen «Trident Juncture» i 2018 med ca. 50.000 allierte soldater fra 30 land involvert. NATO har kommet tilbake til sitt oppdrag i nord, er dagens forsvarsministers høytidelige kommentar. Da han sa det, var ca. 700 US Marines på tilnærmet fast basis stasjonert i Trøndelag og Troms. I dag vet vi at de snart vil forsvinne som følge av at USA ser nye utfordringer helt andre steder på kloden, og som følge av at ny våpenteknologi vil kreve et annet og mer dynamisk operasjonskonsept for US Marines. Plutselig viser keiseren seg å være dårlig påkledd.

NATO-øvelsen i 2018 avdekket at det norske forsvar er blitt for lite. Kompensasjonen med amerikanske marinesoldater som skjold blir borte. Enkelte forskere og forsvarsanalytikere peker på at NATO er i ferd med å bli en overbygning med koordinerings- og konsultasjonsfunksjon for medlemsland med svært ulike sikkerhetsinteresser og -behov. I overskuelig fremtid vil nok amerikanerne ha interesse av å følge med på hva russerne foretar seg på Kolahalvøya og i Barentshavet, så det tette samarbeid på overvåknings- og etterretningssiden fortsetter. Russerne er ikke glad for dette og markerer ofte sin misnøye overfor Norge. Når amerikanske og britiske marinefartøyer seiler nær de strategisk viktige russiske baser, slik de gjorde i mai i år, oppfatter russerne det provoserende. Det var generalløytnant Rune Jacobsen, sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan ved Bodø, som minnet om at lavspenning og beroligelse vis-à-vis russerne er offisiell norsk politikk. Vår forsvarsminister valgte å si at Forsvaret ikke kunne prioritere å delta i seilingen. Bakke-Jensens uttalelse strider mot det han nylig har sagt, at allierte ikke skal opptre i nord uten at det norske forsvar er representert, til lands, i luften og til havs. Forklaringen er nok at enkelte av de deltakende marinefartøyer er utstyrt for å inngå i NATOs rakettskjold (Ballistic Missile Defence, BMD). Ett av dem, destroyeren USS «Roosevelt» ble 28. juli tildelt Navy Arctic Service Ribbon etter å ha oppholdt seg 28 dager nord for Polarsirkelen (kilde: Forsvarets Forum, 30. juli). Russerne hevder at dette skjoldet er rettet mot dem, og at det forrykker en etablert balanse. NATO hevder at det skal beskytte mot langtrekkende ballistiske raketter fra ustabile regimer (som Iran). Det synes å ha gått litt under radaren i norsk presse, og i det politiske miljø er det - jeg fristes til å si: som vanlig – en iboende vegring mot å snakke åpent om slike spørsmål. Et norsk ja til rakettskjold ville blitt nærmest som en torpedo under arken i videreutvikling av samarbeidet med Russland i Nordområdene.  

På samme måte som jernteppet ble borte ved Sovjetunionens sammenbrudd i 1989-1990 og åpnet for et paradigmeskifte i Europa som fortsatt pågår, har Arktis blitt gjenstand for at et annet teppe blir borte – isteppet. Det skaper endringer som vi bare har sett begynnelsen på, endringer med en dynamikk som kan ta pusten fra statsvitere, diplomater, byråkrater og politikere, som nå må tenke, analysere og gjøre slutninger på grunnlag av nye inngangsverdier.

Norge har viktige interesser å ivareta i Arktis. Svalbard er norsk territorium. Som samfunn er det i dag et underskuddsforetakegende, rent driftsmessig, men som landmasse har Svalbard stor verdi. Svalbard har en sokkel, som norske myndigheter hevder henger sammen med Fastlands-Norge, og en fiskevernsone, som myndighetene etablerte i 1978 (ett år etter at økonomisk sone ble etablert utenfor Fastlands-Norge). Helt tilbake til siste halvdel av 1970-tallet, da den kalde krigen var på sitt kaldeste, har Norge og Sovjetunionen, og Russland etter murens fall, samarbeidet om forvaltningen av fiskeressursene i Barentshavet.

Den primære ambisjon for norske regjeringers og stortingsflertalls politikkutforming og handlinger i nord må være å bidra med alt hva Norge kan makte å stille opp med av tillitsskapende tiltak for å dempe, helst stanse den utvikling vi ser med tiltagende militære markeringer i luften og til havs. Det er på tide å komme bort fra den kalde krigs fiendebilder. Vi sliter med det som på fagspråket kalles et attribusjonsproblem i forholdet til Russland. Den objektive sannhet om denne naboens mål og planer er vanskelig å klarlegge, og erstatttes derfor med antagelser. Antagelsene speiler selvsagt erfaringer med og graden av kunnskap om motpartens adferd over tid. Det samme er tilfelle den andre veien, og begge parter bommer på det man kan kalle for det objektivt sett riktige bilde. Økt spenning med konfliktpotensial følger av slikt.

Med president Donald Trump har i hvert fall de fleste av oss fått en øyeåpner om samfunnet og den politiske kultur «over there». I samme takt som attribusjonens filter fjernes, bør vi se at det finnes venner nærmere som kan ha mer å tilby sikkerhetsmessig for småstaten Norge. De viktigste er Sverige og Finland. Vi kan få til langt mer på det sikkerhets- og forsvarspolitiske område med disse to gode naboer.Vi har stort sammenfall i verdisyn og samfunnsform og i interesse for å hegne om disse verdier. USA er mer og mer seg selv nok, og ser Kina som sin nye og store utfordrer. USAs interesser og militære aktiviteter på og omkring norsk jord i nord har ingenting med forsvar av norske verdier og vårt territoriums integritet å gjøre. Nye deteksjons- og våpenteknologier, geopolitiske endringer, nye strategiske overlegninger og taktiske konsepter kan endre måten USA overvåker Russlands kjernefysiske annenslagsevne i nord på. Med deteksjon fra verdensrommet og langtrekkende, hypersoniske missiler er denne utviklingen allerede på gang. Tilbaketrekningen av US Marines fra Norge er et første skritt og et kraftig tilbakeslag for den politikk som skiftende norske regjeringer og stortingsflertall har ført det siste tiåret.

Russland er i USAs øyne en lett match, militært og økonomisk. Landets ca. 7000 atomstridshoder med ulike leveringsmidler er dog en utfordring, og mye av det har tilhold på Kolahalvøya og i Barentshavet. Der kommer norsk sikkerhetspolitikk inn i bildet – eller skal vi kanskje begynne å kalle det usikkerhetspolitikk? Når norske kampfly øver med amerikanske strategiske bombefly utenfor Finnmark, og amerikanske og britiske marinefartøyer seiler provoserende nær russernes baser på Kolahalvøya, tegner det et bilde av det motsatte av lavspenningspolitikk og er langt fra de tillitsskapende tiltak og lov- og regelbaserte aktiviteter som er det vi trenger for en god økonomisk utvikling i hele Arktis. Også tiltak for ivaretagelsen av det sårbare miljøet og tryggheten for urbefolkningenes levesett i regionen blir skadelidende.

Skal de enorme ressurser av fisk, olje, gass og mineraler som finnes i Arktis, kunne beskattes og utvinnes på optimalt vis og skape gode økonomiske og sosiale ringvirkninger for dem som bor og virker i denne delen av verden,  må rivalisering og militær knuffing mellom stormakter søkes unngått. Her kommer den nye langtidsplanen for Forsvaret inn i bildet, ikke fordi Norges militære ressurser kan spille en avgjørende rolle i nord, men i en kombinasjon med andre tiltak kan de få stor betydning. Økt tilstedeværelse av norske marinefartøyer i Barentshavet og norske fly over Barentshavet er noe alle arktiske stater vil sette pris på, særlig når det kan redusere innslaget av amerikansk og større europeiske NATO-lands tilstedeværelse. Den amerikanske Second Strike Fleet, som har Nord-Atlanteren og Arktis som sitt ansvars- og operasjonsområde, vil trolig være like mye eller mer opptatt av å vise muskler overfor Kina enn overfor Russland i  årene som kommer. Kineserne bygger en del av silkeveiprosjektet sitt i Arktis. En fremtidig isfri Nordøstpassasje gir store kommersielle muligheter. Kina bygger nye marinefartøyer i en takt som tilsvarer omtrent én norsk marine hvert år. I fjor fikk Kongressen i USA en rapport fra Pentagon (USAs forsvarsdepartement) hvor det ble uttrykt stor bekymring for Kinas ekspansive planer i Arktis, og særlig for økt tilstedeværelse av sjøstridskrefter, bl.a. atomubåter (NTB 6. mai 2019). 

Det står mye på spill for den arktiske småstat Norge. Det er å håpe at Regjeringen med den nye nordområdemeldingen og den reviderte langtidsplan for Forsvaret kan meisle ut en helhetlig politikk som erstatter tidligere eufori med nøktern realisme i et langsiktig og krevende arbeid med å bygge et stabilt og fredelig Arktis. Norge har de beste forutsetninger finansielt, teknologisk og kompetansemessig for å bidra til verdifulle resultater i bilaterale og multilaterale prosjekter, hvor særlig Russland, Sverige og Finland bør være i vårt fokus som partnere. Det må gjøres klart fra vår regjerings og vårt stortings side at Norges sikkerhetspolitikk er å fremme tillitsskapende tiltak og holde spenningsnivået lavest mulig i Nordområdet og Arktis.

Oddmund Hammerstad (f. 1942) er tidligere offiser og politiker. Han var statssekretær i Forsvarsdepartementet under Kåre Willochs regjering 1981-1986. Dette er den femte i en serie kronikker om norsk sikkerhetspolitikk fra Hammerstad. Tidligere publisert:

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse