Annonse
Illustrasjon til Solberg-regjeringens statusrapport «Nordkloden» fra 2014. (Illustrasjon: Redlink)

Nordområdene – en saga blott?

Det som i de første årene etter 2005 var et positivt ladet prosjekt, som skapte betydelig entusiasme, er i dag i stor grad dødt.

Regjeringen vil til høsten legge fram en ny nordområdemelding. Hovedpunktene er allerede gjort kjent, og spørsmålet som kan reises, er om dette er noe mer enn en rituell avrapportering. Gir det fortsatt mening å snakke om en nordområdepolitikk?

Nordområdene har aldri vært et geografisk klart avgrenset område. Nord er en himmelretning, ikke en stedsangivelse. Da Ekspertutvalget for nordområdene, ledet av Olav Orheim, la fram sin utredning i 2003, definerte de nordområdene som hele det sirkumpolare Arktis. I seinere meldinger og strategier har avgrensningen vært mer uklar. Nordområdene betegner fortrinnsvis et politisk sakskompleks – et knippe av vanskelige spørsmål. Det var også slik utenriksminister Knut Frydenlund i sin tid valgte å bruke begrepet. I en utenriks- og havrettspolitisk debatt i Stortinget i 1976 sa han: «I nordområdene står vi foran store og avgjørende avgjørelser. Stikkord er opprettelse av økonomiske soner, delelinje i Barentshavet, sokkelen rundt Svalbard og oljeutvinning.”

Da nordområdene igjen ble et populært begrep etter årtusenskiftet, var det særlig tre utfordringer som satte dagsordenen. Den første var Norges stilling som en stormakt i hav- og sokkelområder. Selv om Norge er et lite land, har kongerikets utstrekning til Svalbard og innføringen av 200 nautiske mils soner ført til at Norge har herredømme over marine områder som er mer enn fem ganger så store som landarealene, og strekker seg langt inn i Polhavet. Hvordan ivareta norsk myndighetsutøvelse og forvaltning i dette svære området? Den andre utfordringen var knyttet til det asymmetriske naboskapet som følge av at vi grenser til en stormakt i øst. Her skapte Sovjetunionens sammenbrudd og Jernteppets fall en helt ny situasjon. Hvordan utvikle nye samarbeidsformer og sikre fred og stabilitet? Den tredje var den økende internasjonale interessen for naturressursene og nye sjøruter i Arktis, men også bekymringene for klima, miljø og urfolks skjebne. Hvordan tilrettelegge for en bærekraftig utvikling?

Mye handlet om olje og gass. U.S. Geological Survey publiserte i 2000 en rapport som anslo at 24% av de uoppdagede petroleumsressursene i verden befant seg i Arktis. Snøhvit-utbyggingen viste vei, og det var forventninger om en storstilt olje- og gassutbygging i Barentshavet. Både Statoil og Hydro var med i kappløpet om å få delta i det gigantiske Sjtokman-prosjektet. Samtidig var det frykt for at Norge kunne komme til å bli stående alene i nord, uten vestlige allierte. NATO hadde siden midten av 1990-tallet konsentrert seg om militære operasjoner utenfor medlemslandene. Balkan, Afghanistan og Irak sto i fokus. Håndhevelsen av norsk suverenitet over Svalbard var også omstridt, og det ble antatt at USA og EU ville bli stadig mer avhengige av å importere russisk gass.

Nordområdemeldingen til Bondevik II-regjeringen i 2005 fikk ingen stor politisk oppmerksomhet. Det gjorde derimot nordområdepolitikken til den nye rødgrønne regjeringen, som utropte nordområdene til Norges viktigste strategiske satsingsområde. Her ble det åpnet et nytt perspektiv. Mens Nord-Norge i hele etterkrigstiden hadde blitt definert som en tilbakeliggende problemregion med behov for statlig utviklingshjelp, framsto nordområdene som mulighetenes rike. Det var en ressursrik og grenseløs region, basert på fredelig sameksistens. Det handlet ikke lenger om fortidas dystre arv, men om en løfterik framtid.

Nordområdepolitikken omfattet mange nivåer – det multinasjonale rammeverket gjennom folkeretten, havretten, Barentssamarbeidet og Arktisk råd, det bilaterale samarbeidet med Russland og andre partnere samt nasjonal sektorpolitikk. I det internasjonale samarbeidet var det ikke bare statsledere som hadde fått en plass, men også regionale organer og urfolksorganisasjoner. Utenrikspolitikk ble dermed gjort til innenrikspolitikk, og innenrikspolitikk til utenrikspolitikk. I tillegg var det snakk om en ny måte å drive politikk på, med vekt på kunnskap, aktiv tilstedeværelse, tillitsbygging og eksemplarisk forvaltning.  

De store vyene ble aldri innfridd. Det ble i 2010 inngått en avtale om delelinjen, men Sjtokman-prosjektet ble skrinlagt. Barentshavet ble ingen ny, stor petroleumsprovins. Den amerikanske skifergassrevolusjonen endret premissene, og Russland satset heller på utbygginger på land lenger øst. Dette gikk sammen med en militær gjenoppbygging og utvikling i stadig mer autokratisk retning. Etter annekteringen av Krim og innblandingen i Ukraina i 2014, med de påfølgende vestlige sanksjonene, kjølnet forbindelsene drastisk. Tilsvarende har USA under president Trump valgt en tøffere konfrontasjonspolitikk, særlig overfor Kina, og landet har i økende grad neglisjert multilateralt samarbeid og en regelbasert orden. Dette har gjort alliansen med USA mer og mer problematisk. Samtidig har utviklingen i Arktis for alvor blitt et globalt anliggende.

Det som i de første årene etter 2005 var et positivt ladet prosjekt, som skapte betydelig entusiasme, er i dag i stor grad dødt. Da regjeringen Solberg i 2014 la fram statusrapporten «Nordkloden», sa statsministeren at de ville gå fra ord til handling i nordområdepolitikken. Nå skulle det handle mer om Nord-Norge. Rett nok har mange av de store prosjektene som ble lansert før 2010 blitt fulgt opp. Det gjelder blant annet Framsenteret, nytt isgående forskningsfartøy, BarentsWatch og Polarprogrammet i Norges forskningsråd. Men nordområdepolitikken har i praksis gått i oppløsning. I stedet er vi tilbake i tradisjonell politikk. Spørsmålene knyttet til næringsutvikling og forvaltning av de store havområdene i nord blir nå ivaretatt gjennom de helhetlige forvaltningsplanene og sektorbaserte forvaltningsregimer. Utenriks- og sikkerhetspolitikken er blitt løftet ut og mer farget av kald krigs-retorikk. Og Nord-Norge er igjen puttet i den distriktspolitiske skuffen og dekkes nå gjennom egne distriktsmeldinger. Dette er det ingen som blir heftig og begeistret av. Den kommende nordområdemeldingen bør derfor ikke nøye seg med å sammenstille Nord-Norge-relaterte tiltak som allerede er prioritert innenfor diverse politikkområder.   

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse