Erna Solberg & Co har lagt opp til en forsvars- og sikkerhetspolitikk klistret fast til et USA i enorm krise, skriver Einar Sørensen. Her er statsministeren på besøk hos oberst Hudson og rotasjonsstyrken fra US Marine Core i Trøndelag, sammen med ambassadør Kenneth Braithwaite og ordfører Ivar Vigdenes i Stjørdal i september i år. Foto: Kristian Kapelrud, Forsvaret

Norge – et land bundet til Donald Trump

Hvordan i all verden kunne vi stelle oss så dårlig, at situasjonen i dag er at i våre naboers kriseplanlegging kan det ikke utelukkes at Nord-Norge med letthet blir okkupert og dermed en fare for resten av Skandinavia?

Statsminister Erna Solbergs utenriks- og sikkerhetspolitikk kan summeres opp i en enkel setning: «Samme hva president Donald Trump måtte finne på, så er det hva USA virkelig gjør som betyr noe». Utenriksminister Ine Eriksen Søreide utdypet dette mens hun var forsvars-minister med å understreke at «ikke noen fare  med USA så lenge vi har en James Mattis som forsvarsminister. Mattis kan vi stole på»

Nå mot årsskiftet kan vi bare slå fast at det som synes å være hovedgrunnlaget for Norges sikkerhet er  i ferd med å smuldre opp. Forsvarsminister Mattis må kapitulere for krefter på det ytterste høyre i USA, krefter som drar USA ut av alt internasjonalt forpliktende samarbeid og som dertil er sterke tilhengere av autoritær ledelse. Skjelvende amerikanske demokratiske og republikanske toppolitikere kappes om å ta avstand fra en president som kan gjøre nøyaktig som han vil, slik som det amerikanske systemet fungerer.

Erna Solberg & Co har lagt opp til en forsvars- og sikkerhetspolitikk klistret fast til et USA i en enorm politisk krise. Men den norske debatten om dette viktige tema – og særlig  i Nord-Norge – er spesiell. Den går ut på å overse ethvert forsøk å få frem  faglig uhyre viktig oppdatert informasjon av enorm betydning for forsvaret i Nord-Norge. I stedet sendes detaljister som stortingsrepresentant Hårek Elvenes (Høyres forsvarspolitiske talsperson) i strupen på Senterpartiet, som pr i dag er det eneste politiske parti som forsøker å fremme en mer troverdig forsvarsstrategi som kan ivareta landsdelens behov.

Derfor ties i hjel viktige stemmer som tidl. Brig N-sjef, oberst Eldar Bergli, som i sin artikkel «To ord som endrer forsvarspolitikken» krystallklart analyserer hvor det bærer hen i et Norge der «avskrekking» ikke lenger er ensbetydende med «forebygging», men trusler om «avstraffing».

Like ille er at tidligere generalinspektør for Hæren, generalmajor Lars Johan Sølvberg, møtes med taushet. I sin artikkel «Forsvaret av Norge starter alltid i nord» sterkt underbygger han det vi alle vet, nemlig at «forsvaret av Oslo og de enkelte bydeler i Oslo, starter i Tana». Han konkluderer med at 70 års stabiliseringspolitikk i nord er erstattet med den store usikkerheten som Norge selv har skapt ved raseringen av forsvaret i Nord-Norge.

Vi er mange som er sterkt opptatt av forsvaret og som gir uttrykk for dette. De fleste av oss har ikke den tyngde som Eldar Bergli og Lars Johan Sølvberg.  De er de foreløpig siste av solide forsvarseksperter som  i lang tid har forsøkt å få norske politikere til å ta forsvaret av Nord-Norge  på helt annet alvor enn i dag, bare for å møtes med den komplette taushet.

I stedet må vi nøye oss med en skrytende forsvarsminister Frank Bakke-Jensen som  tar æren av å ha fått en amerikansk hangarskipsgruppe til havområdene i nord. Den æren er av tvilsom verdi med den  usikkerhet og  kaos Donald Trump har skapt i USA.

Dette har vi sett komme over lang tid, og dessverre er Nord-Norge den region som må betale den høyeste pris av gårsdagens tenkning i regjerings- og stortingskorridorene i Oslo.

Hadde de bare giddet å kaste et blikk over grensen på Nordkalotten, så ville de sett virkeligheten. Finland og Sverige føler usikkerheten sterkere enn de fleste og våre naboer i nord har en helt annen satsning på sine nordlige landsdeler.

I Rovaniemi har Finland hovedkvarteret for luftforsvaret av sin del av Nordkalotten med finnenes mest moderne jagerfly. På Kallax flybase i Luleå har Sverige stasjonert det beste de har av luftforsvar og jagerfly. De er de viktigste hjørnesteiner i våre naboers forsvar.

Hvordan i all verden kunne vi stelle oss så dårlig, at situasjonen i dag er at i våre naboers kriseplanlegging kan det ikke utelukkes at Nord-Norge med letthet blir okkupert og dermed en fare for resten av Skandinavia? De er ganske enkelt nødt til å regne med at naboen i vest er et potensielt oppmarsjområde mot deres nord-områder og må planlegge for dette dystre alternativ. Noe annet er uansvarlig av våre grenseland i nord.

Mot dette bakteppe er det at NATO går inn i 2019, som mer enn noe annet skulle bli et år med sterk markering av samhold og solidaritet bygget på gjensidig støtte. 4. april 2019 er det 70 år siden NATO-pakten ble inngått med amerikansk vertskap i Washington DC – men det blir kun utenriksministrene som møtes i den amerikanske hovedstaden.

Generalsekretær Jens Stoltenberg håper på et toppmøte senere på året, men det er uvisst og heller ikke vet man noe om hvor det i tilfelle skal holdes. Det vil uansett måtte bli møtested med en Trump mot alle de andre. Eller som amerikanske topp politikere sier det: med forsvarsminister Mattis avgang er den siste voksne forsvunnet fra Det Hvite Hus.

Det er derfor pr. i dag lite å glede seg over ved 70-års jubileet i det som  er verdens mest vellykkede forsvarsallianse, men som nå er kastet ut i en usikkerhet om fremtiden ved en amerikansk president som  alliansens største trussel. Han ligger i konflikt med alt og alle i et Europa som for lengst har innsett at vi i de nærmeste årene – de mest kritiske siden den kalde krigen – er overlatt til oss selv. Det får enorme konsekvenser for Nord-Norge, men i dagens Norge er dette et tema som ikke skal diskuteres, men ties til taushet.

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse