Annonse
Norge kan redusere antall F-35 kampfly og kompensere ved å leie JAS Gripen av svenskene, foreslår Oddmund Hammerstad som én konkret mulighet i det nye nordiske forsvarssamarbeidet. (Foto: Forsvaret)

Norge på vei mot en ny sikkerhetspolitisk strategi?

Det gjenstår å se om Norge kan leve opp til den visjon og de gode intensjoner som ligger i avtalen med våre to naboer i øst.
Det var befriende å lese innlegget til forsvarsministrene i Finland, Sverige og Norge 23. september her i Nordnorsk debatt. Det er tatt et viktig skritt i det nye sikkerhetspolitiske terreng de tre småstater befinner seg med den avtalen de presenterer. Og det er på høy tid at Norge kommer mer helhjertet med. Sverige og Finland har kommet langt i sitt bilaterale forsvarssamarbeid for å møte det de opplever som et mer truende Russland.
 
Nå har det gått noen dager siden nyheten ble sluppet, og intellektets iboende trang til å reflektere og analysere, se nytt i lys av «gammelt» og gjøre seg tanker om veien videre, gjør seg gjeldende. Det finnes snubletråder på denne veien, og det finnes dype hjulspor som det kan være trøblete å komme ut av. Det finnes imidlertid også noen «evige sannheter» som kan være verdt å ta med seg på veien.
 
For ca. 2.600 år tilbake ble en kinesisk feltherre og militærteoretiker, Sun-Zhu, viden kjent for sin evne til å unngå konflikt og krig, selv med aggressive nabostater ved å leve opp til denne læresetningen: Hold dine venner nær, og dine motstandere enda nærmere. Vi har ikke vært gode på verken det ene eller det andre, når vi tenker etter. Vi har ikke lært noe særlig av Niccolo Machiavelli heller, som med rikt underlag av eksempler advarte «fyrsten» (år 1513) mot å lene seg for mye på andre staters støtte og mot å bruke leiesoldater i forsvaret av land og folk. Våre politiske ledere kunne også ta seg bryet med å lese den greske general (strategos) og militærfilosof Thukydids beskrivelse av hvordan stormakter nærmest ved en naturlov er rivaler med trang til å bryne seg på hverandre; hans beskrivelse av de greske bystaters adferd, som førte til Peloponnes-krigene rundt 400 år f.v.t. er, dessverre, et mønster i det som har skjedd gjennom århundrene, og som vi ser også i vår tid.
 
Nå ser det ut til at vår egen regjering ha tenkt, og tenkt riktig. I beste fall har den tenkt å gjøre vår egen Fridtjof Nansens ord til skamme; i en av sine mange taler i mellomkrigstiden sa han: (Det norske folk er) tregt til å ta på seg ofrene for å verge (freden). Det skal god rygg til å bære gode dager. (Nansens Røst II, artikler og taler, s. 467.) Det er som om Norges største personlighet gjennom tidene skulle ha tatt seg en tur ut av gravkammeret og gjort seg kjent med vårt moderne samfunns utviklingstrekk og våre politiske lederes prioriteringer. 
 
Det gjenstår å se om Norge kan leve opp til den visjon og de gode intensjoner som ligger i avtalen med våre to naboer i øst. Vi har nemlig ikke så mye positivt å vise til de siste årene. Den ene samarbeidsmulighet etter den andre er skuslet bort fra norsk side. Ennå har vi mulighet til å redde noe, og vi kan lansere nye muligheter. Vi kan redusere antall F-35 kampfly fra 52 til 40, og kompensere ved å leie 12 JAS Gripen av svenskene. Disse flyene kan driftes i det svenske flyvåpens logistikk- og støtteapparat, og vil koste ca. en femtedel i forhold til samme antall F-35.
 
Vår egen forsvarsindustri, med KongsbergGruppen og Nammo i spissen, er verdensledende på flere høyteknologiske forsvarssystemer, med tilsvarende potensial for utvikling og produksjon i samarbeid med svensk og finsk forsvarsindustri. F.eks. bør KongsbergGruppens fregattkonsept, Vanguard, ha interesse for både de tre lands mariner og for mange andre kyststater uten stormaktsambisjoner. Kanskje litt sent for finnene, som nylig har gått for fire nye kystkorvetter, men vi må se lenger fremover. Dette bør med i langtidsplanen for Forsvaret som skal opp til fornyet behandling i Stortinget om en måneds tid. Vi har også meget gode miljøer for utvikling av avanserte droner og for forsvarstiltak mot digitale trusler. Trolig vil asymmetriske trusler mot våre liberal-demokratiske samfunn og styresett overskygge de tradisjonelle militære trusler i årene som kommer.
 
Mer betenkt er jeg over Nammos samarbeid med det amerikanske selskapet China Lake om et nytt, hypersonisk missil, THOR-ER, som kan komme til å gjøre distinksjonen mellom konvensjonelle og kjernefysiske våpen mer uklar. Det vil helt sikkert forsure vårt forhold til russerne, og man bør spørre seg om det er særlig smart i dagens situasjon. Jeg håper også at man på ansvarlig politisk hold følger godt med på de pågående forhandlinger mellom de to forsvarsdepartementene i Norge og USA om en «fornyelse» av våpenhjelpavtalen fra 1950. Amerikanerne gir aldri ved dørene; det de gjør er kun det de anser å være i USAs egen interesse. At vi sikrer oss deler og annen oppfølgning av de våpensystemer og andre innretninger vi allerede har, er imidlertid greit nok. Drivkraften i de globale militær-industrielle komplekser er voldsom, særlig i USA. Høy spenning, konflikt og krig, for ikke å snakke om gjenoppbygging av det som legges i grus, gir store markeder med gigantiske fortjenester. Penger gir makt – makt som også brukes politisk.
 
Regjering og storting bør få med seg den utmerkede analyse som tidligere forsvarssjef og nå sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt, Sverre Diesen, har presentert i Civita-notat nr 21/2020 «Hvordan kan Nord-Norge forsvares». Den er også presentert i ND i en kronikk 21. september. Vår nye forsvarssjef bør se nærmere på Diesens forsvarskonsept før f.eks. 70-80 nye, tunge stridsvogner settes i forpliktende bestilling. Også professor Rolf Tamnes, leder av Institutt for forsvarsstudier og rådgiver for Regjeringen i sikkerhetspolitiske spørsmål, bør lyttes til; han har foreslått å plassere en av brigadens bataljoner i Ofoten-området for å markere norsk vilje til å understøtte alliert hjelp og derved styrke troverdigheten av de norsk-allierte forbindelsene (DN, 28.06). Dette er god strategisk tenkning, i tillegg til at spredning er et godt konsept mot langtrekkende, presise missiler.
 
Det rører seg med andre ord i tenkning og utforming av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Samtidig som vi knytter sterkere bånd til Sverige og Finland og dyrker kontakt og samarbeid med de NATO-allierte som sokner til vår egen geopolitiske og -strategiske region, må vi ha øyne og tanker rettet mot å bygge et bedre forhold til Russland og gjøre oss mindre avhengig av USAs militære disposisjoner. Putin er i ferd med å overbelaste landets økonomi med store satsinger på militære kapasiteter og kostbare eventyr i Midt-Østen og Nord-Afrika. På sikt vil han måtte ta inn over seg at Kina i sin ambisjon om økt, helst total global kontroll, økonomisk og militært, ikke gjør unntak for Russland. Historisk er Russland en europeisk aktør og landmakt, og skal Putin (som kan bli sittende ved makten til 2036) kunne gjenvinne økonomisk evne til å ta bedre vare på egen befolkning og derved unngå folkelig revolt som kan vippe ham av tronen, vil han måtte innse at det bilde han har søkt å innprente i befolkningen av Vesten som Russlands fiende, bør revideres. Det er i et godt og stabilt naboforhold til vest-europeiske land at handel og annet samkvem kan gi Russland en bedre utvikling, økonomisk og sosialt, og – ikke minst – vinne tilbake noe av den tapte anseelse, særlig etter overgrepene mot Ukraina. Putin er ikke dum – han gjør seg nok slike tanker.
 
Med alt det vi skylder USA, fra avgjørende hjelp til å vinne to verdenskriger og en kald krig i det forrige århundre, til pop-musikk og filmer med tilhørende stjernedryss, gjør det direkte vondt å se det som nå utfolder seg «over there».  Jeg er feig nok til å la en annen beskrive elendigheten. Den kjente kanadiske antropolog og forfatter Wade Davis har i et essay som ble publisert medio august i år skrevet følgende:
 
How can the rest of the world expect America to lead on global threats — climate change, the extinction crisis, pandemics — when the country no longer has a sense of benign purpose, or collective well-being, even within its own national community? Flag-wrapped patriotism is no substitute for compassion; anger and hostility no match for love. [ … . .] Leading their charge is Donald Trump, a bone spur warrior, a liar and a fraud, a grotesque caricature of a strong man, with the backbone of a bully.
 
Det er så man kan gråte. Men vi må tenke på oss selv og det gode samfunn vi skal ta vare på - for all fremtid.
 
 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse