Annonse
NORDOMRÅDENE: Jeg var en av de som helhjerta heia på prosjektet Jonas Gahr Støre satte i gang i 2005. Mye var bra, men som Jonas selv har sagt: Det var en start – ikke et ferdig prosjekt. Det er på tide med større oppmerksomhet om det som fortsatt er Norges viktigste strategiske satsingsområde, skriver Martin Henriksen. (Foto: Bernt Sønvisen, Arbeiderpartiet)

Norge trenger flere nordlendinger

Samtidig som verdens interesse flyttes nordover, flytter nordlendingene sørover. Det er et paradoks.

Det påpekes ofte fra statsministeren at økonomien i nord går godt. Arbeidsledigheten er lav. Virkeligheten er imidlertid at man i for mange lokalsamfunn merker for lite til ringvirkningene av naturressursene.

2020-årene kan bli nordområdenes tiår. Det meste ligger til rette. Ressursene er her, den geopolitiske betydninga øker og den nasjonale politiske interessen kan være i ferd med å vekkes til live igjen. Det er ett stort problem: folkene mangler.

Arbeiderpartiet har alltid vært opptatt av å bygge Nord-Norge. Derfor bekymrer befolkningstallene oss. At vi blir færre nordlendinger er ikke bare et problem for Nord-Norge, men for hele landet. Nord-Norge og nordområdene er en avgjørende del av den norske økonomien, og betydningen vil bare øke i årene framover. Ressursene våre fører med seg enorme muligheter: havbruk, vind, mineraler, reiseliv og industri. Forutsetningen er at det bor folk i nord hvis vi skal ha aktivitet, utnytte ressursene og ha troverdighet ovenfor våre naboer. Norge sitt potensial kan rett og slett ikke utnyttes om kysten avfolkes.

Det finnes ingen «quick fix» på problemet. Nord-Norge er også en del av de globale trendene som trekker folk mot byene, med digitalisering, globalisering og urbanisering. At de globale trendene også slår inn i nord er ikke et argument for å la det skje. Tvert imot er det et argument for en politisk innsats.

Det første vi bør gjøre er åpenbart å slutte med mye av det Høyre-regjeringa gjør, enten det er å kutte i fylkeskommunenes budsjetter og regionale utviklingsmidler, eller sentralisere i det vide og brede.

Vi må satse på velferd. Hvis man skal bosette seg i en kommune, trenger man mer enn en jobb. Man trenger skole, barnehage og et godt kulturtilbud.

Men vi trenger også å ta tilbake initiativ i politikken i nord, i egen landsdel og ovenfor våre naboer. Vi har hatt seks år med stillstand og lave ambisjoner fra regjeringa. Nordområdepolitikken fra 2005 satte nord i sentrum. Den rød-grønne regjeringa snudde kartet. Regjeringa snur det tilbake igjen når den sentraliserer. Det er behov for en ny giv i nordområdepolitikken og i Nord-Norge.

Det påpekes ofte fra statsministeren at økonomien i nord går godt. Arbeidsledigheten er lav. Virkeligheten er imidlertid at man i for mange lokalsamfunn merker for lite til ringvirkningene av naturressursene.

Du kan stå på kaia et sted langs kysten og se frysetrålerne gli inn til frysehotellene i Tromsø, før de sender fisken fryst ut av landet. Man kan være lokalpolitiker i en havbrukskommune, men ikke merke noe til aktiviteten når kommunebudsjettet skal vedtas. Og vi kan sitte hjemme i stua vår og høre festtaler om nord på tv, men se NAV, tingretten, skattekontoret eller studiestedet sitt bli lagt ned.

Dette er ikke politikk som skaper optimisme, det er ikke politikk som gir bolyst eller – enda viktigere – «blilyst» i nord. Det Arbeiderpartiet etterlyser er initiativer og konkret politikk.

I nord ser man konsekvensene av klimaendringene, men det er også i nord vi har muligheter til å levere løsninger og skape jobber av å redde klimaet. Hvor er f.eks. regjeringas havvindsatsing for nordområdene? Hva er regjeringas ambisjon for nordområdenes rolle i det grønne skiftet?

Kunnskap har være driveren for mye av det positive som har skjedd i nord, og vil være det i årene framover. Bedriftene skriker etter fagarbeidere og folk med riktig høyere utdanning. Å få elevene gjennom videregående og sørge for at unge kan ta utdanning i egen region er viktigere enn det meste annet. Doktorgradsstipendiat Jonas Stein har spissformulert det slik: «Høgskoler er viktigere enn skatteletter».

Hvor er de offensive planene for hvilke kompetansemiljø man kan opprette i nord eller flytte til nord? Hvordan kan man gi Universitetet i Tromsø og Nord universitet nye nasjonale oppgaver, nye fagmiljøer og incentiver for en mer desentralisert utdanning, slik at vi dekker behovet for lærere, sykepleiere og andre velferdsyrker.

Når det skal bygges en kolossal batterifabrikk i Mo i Rana, eller havbruksnæringa og leverandørindustri vokser, må vi sørge for at det finnes utdanninger som matcher det behovet som finnes. Hvis vi skal lykkes i å bygge ny næring, må det også finnes utdanningstilbud i regionen.

Vi må tenke nytt om digitalisering. Det er paradoksalt at den teknologiske utviklingen, som egentlig gjør at man kan utføre kompetansearbeid nesten hvor som helst i landet, som oftest brukes som argument for å sentralisere, når vi burde brukt politikken til å få flere kompetansearbeidsplasser i distriktene.

2020-årene kan bli nordområdenes tiår. Jeg var en av de som helhjerta heia på prosjektet Jonas Gahr Støre satte i gang i 2005. Mye var bra, men som Jonas selv har sagt: Det var en start – ikke et ferdig prosjekt. Det er på tide med større oppmerksomhet om det som fortsatt er Norges viktigste strategiske satsingsområde.

Ap har satt ned vårt eget nordområdeutvalg som skal foreslå ny politikk for nord. Vårt mål er å en nordområdepolitikk med større ambisjoner for utvikling, og som er nærmere folk. Det er god økonomi for Norge at det bor folk i nord, og det gir flere sjansen til å leve gode liv her. Derfor trengs det nye initiativer og ny giv.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse