Tinghaugen på Loktu (Logtun) på Frosta i Nord-Trøndelag, hvor det i nyere tid er reist bautasteiner til minne om tingstedet og det som der foregikk. Foto: Wikipedia / Stig Morten Skjæran

Av Norges glemte historie

Poenget for oss som lever nu er at Norge har vært et direkte demokrati og en rettsstat i et par tusen år, bare avbrutt av eneveldig kongestyre i dansketiden.

Norgeshistorien, særlig den eldre, før Vikingtiden ca år 800, er nesten ukjent for folk her i landet. Og det er synd, for der ligger opprinnelsen til mye av det som er typisk norsk eller nordisk.

De fleste er f.eks. ikke klar over at norsk og nordisk demokrati er det eldste i Nord-Europa, og har elementer som i legitimitet til og med overgår det styresett vi har i dag. Det gamle greske demokratiet som vi hyller, og som har gitt opphav til selve ordet – er selvfølgelig mye eldre, men varte bare i ca 150 år og ble avløst av en serie med eneveldige herskeres tvangsstyre.

Det norsk-nordiske demokratiet går så langt tilbake som vår tidsregning, kanskje enda lengre. Dette er ifølge moderne historieforskning og bl.a basert på beskrivelser av europeiske reisende som kom nordover, og som derefter skrev om det de hadde hørt og opplevd.  En del av dette har vært kjent lenge, f.eks. romeren Tacitus´ beretninger (ca år 100) om folk og forhold i «Germania» (alt nord for Alpene), men en hel del er senere funnet i Vatikanbibliotekets enorme arkiver, i uthusloft på Island, og andre steder.

Det nordiske direkte demokrati var basert på Tingenes autoritet, Eidsivatinget, Gulatinget, Frostatinget og Borgartingets møteplasser for alle frie menn, pluss kvinner i ledende posisjoner, f.eks. enker med formue eller kvinner av høvdingslekt. På tingene ble lover vedtatt og dommer avsagt i alle betydningsfulle saker. Lover og dommer gjaldt først og fremst for det aktuelle området, f.eks. i Frostatingets tilfelle hele Midt-Norge pluss visse vestlige deler av nuværende Sverige. De forskjellige Tingenes lover var imidlertid ganske like. Lover gjaldt for alle, enten de var stormenn, rike enker, frie bønder eller stridsmenn. Straffene var strengere for folk fra høyere samfunnslag. Hvis en stormann brøt loven på en alvorlig måte kunne han bli drept eller lyst fredløs.

Poenget for oss som lever nu er at Norge har vært et direkte demokrati og en rettsstat i et par tusen år, bare avbrutt av eneveldig kongestyre i dansketiden.

Tingmøtenes autoritet ble svekket og forsvant helt under kongestyret utover på 1000-tallet, men mentaliteten besto, har overlevd til nu, og har bestemt utviklingen av den nordiske frie livsform gjennom tusenårene. Montesquieu, stor fransk statsmann og rettsfilosof, skrev på 1700-tallet i sin bok «Lovens ånd»: «Nordens folk har vært kilden til Europas frihet og dermed til nesten all den frihet som fins blant mennesker». Ikke i noen periode har det vært føydalstyre i Norge, til forskjell fra Danmark og til dels i Sverige. Vårt lands historie er preget av frie enkeltmennesker som kunne være økonomisk avhengig av en godseier eller en væreier, men aldri var underlagt i politisk forstand. Er det tilfeldig at Island og Norge som aldri hadde føydalstyre, holdt seg utenfor EU, mens Sverige og Danmark ble med?

Kvinnene i Norge og Norden har alltid hatt en grad av frihet og selvbestemmelsesrett som er enestående i Europa. I gammel tid kunne de lett skille seg fra ektemenn som de var misfornøyde med. Formue som de hadde bragt inn i ekteskapet, tok de med seg ut. Denne kvinnefriheten forsvant i stor grad parallelt med kirkens makt. Seksuelt har nordiske kvinner hatt en selvstendighet som man knapt finner maken til noe annet sted i Vesten. I gammel tid var det sånn at stormennenes døtre gjerne giftet seg med mannfolk av samme rang som dem selv, men ingen la seg opp i deres sidesprang enten de foregikk før eller etter bryllupet. Lavere samfunnslag ordnet seg som de selv syntes. Kyskhet er et begrep som prestene innførte.

Det som de fleste tenker på når det gjelder Vikingtiden, er plyndringstoktene i Europa. En del av dette er utvilsomt sant men i sum misvisende. Mesteparten av ferdene var handelsferder eller utforskning av verden. Når vi skal bedømme krigs- og røverferdene, så må vi også sette det i relieff mot det som ellers foregikk: europeiske kongers og særlig Karl den stores erobringskriger nordover – med plyndring, vold og rene folkemord i en målestokk som langt overgikk det som vikingene foretok seg. Karl den store kom aldri til Norden. Han ble stoppet av danske vikinger i Nord-Tyskland.

Hva kan vi lære av alt dette? En lang historie av demokrati, rettsstat og frihetstrang, som nordmenn burde være stolt av. Vi burde lære mer om kunsten de skapte, de lange episke dropene, den modernistiske kortlyrikken a la Olav H Hauge, at den første moderne roman ble skapt i Norden (Njåls Saga, Island), vi burde studere estetikken i klesdrakt, ornamenter – i arkitektur og i skipsbyggeri, fjolleriet med diamanter innborret i fortennene og rare frisyrer bestemt av moten. Da som nu!

I de senere år er det kommet mye ny litteratur om sagatiden, ofte i form av oversettelser av gammel-islandske tekster. Særlig historieprofessor Torgrim Titlestad har gjort en kjempejobb, f.eks. ved å oversette den monumentale «Flatøyboken» og andre slektssagaer, og har også skrevet egne bøker, f.eks «Vikingtid» 2016, en kortfattet, øyeåpnende innføring i emnet. Anbefales.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse