TAPTE KAMPEN: Jovsset Ánte Sara tapte sin sak i høyesterett, etter å først å ha vunnet i tingretten og lagmannsretten. Foto: NRK Sapmi

Norges høyeste rett og Jovsset Ánte

Staten tvinger den unge samen Jovsset Ánte Sara til å slakte ned sin reinflokk.

En viktig målsetting for Norges høyesterett er å ha en rettsskapende funksjon. Rettens oppgave skal være rettsavklaring og rettsutvikling, den skal med andre ord virke samfunnsformende. Dommen i Jovsset Ànte saken reiser spørsmålet hvilket samfunn det tar sikte på å forme og hvordan. Med fire mot en stemme har høyesterett (21.desember 2017) konkludert med at Jovsset Ánte Sara ikke får medhold.

Saken gjaldt statens pålegg om at Jovsset Ánte skulle redusere sin reinflokk fra 116 til 75 dyr, hvis ikke ville staten foreta tvangsslaktning. Han nektet og gikk til sak mot staten for å få kjent vedtaket om tvangsslaktning ugyldig. Han fikk medhold i Indre Finnmark tingrett ut i fra den begrunnelse at vedtaket var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK P-1-1). Saken ble anket til Hålogaland lagmannsrett som også ga Jovsset Ánte medhold, denne gangen ut fra FN´s konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP art. 27).

Til tross for at staten dermed hadde tapt i to rettsinstanser, valgte regjeringsadvokaten å anke saken inn for Høyesterett. Mye sto på spill for statens reindriftsforvaltning, på to nivå har domstolene slått fast at statens interesser ikke nødvendigvis er sammenfallende med reindriftssamenes interesser. Slik har det ikke alltid vært, et tilbakeblikk forteller oss at statens reindriftspolitikk gjennom tidene stort sett har vært definert ut fra norske nasjonale interesser og ikke ut fra reindriftens behov. Reindriftens skjebne er at den alltid har vært forvaltet og forstått gjennom de skiftende politiske oppfatninger som til enhver tid har hersket i det norske samfunn. De første lovene som skulle regulere reindriften kom i andre halvdel av 1800-tallet og handlet om reindrift som et utenrikspolitisk problem. Det handlet om grensevern og forholdet til Sverige og Finland og den samiske reindriften ble forstått og forvaltet ut fra Utenriksdepartementets ønsker og krav. I forhandlinger om grensesperringen mot Finland rundt 1850 hadde regjeringen et underliggende ønske om at ”I Tidernes løb… at omdanne hele Nomadefolket til Fastboende”.

Etter unionsoppløsningen i 1905 ble så ansvaret for reindriften først og fremst et anliggende for Landbruksdepartementet, nå var det jordbrukets interesser som skulle ivaretas. Det ble ansatt ”lappeoppsynsmenn” som skulle passe på at ikke bøndene fikk problemer og arbeidet med reindriftsloven som kom i 1933, bygget på at den samiske reindriften var en ”Historisk Overlevering, der ikke i ringe Grad virker som Hemsko paa Udviklingen af bedre berettigede og formaalstjenligere Samfundsinteresser”.

Men reindriftssamenes egne tradisjonelle driftsformer forble fremdeles uberørt, statens forvaltning handlet først og fremst om forholdet til fastboende og til andre land. Dette skulle endre seg dramatisk da en ny reindriftslov kom i 1978. Nå skulle reindriftsamene bli kjøttprodusenter innen en korporativ stat og for å få det til måtte næringen organiseres og rasjonaliseres. Det skjedde i form av landbruksøkonomiske modeller som tok sitt utgangspunkt i at reineierne var en slags koftekledde bønder med dyr på båsen, men uten kunnskaper om lønnsom drift og (som det etterhvert ble hetende) ”bærekraftig utvikling”. Forvaltningen skulle utføres av en Reindriftsadministrasjon med regionale reindriftsagronomer og gjennom et lov- og avtaleverk som annullerte erfaringsbasert kunnskap samt kriminaliserte mange samiske sedvaner og driftsformer.

Å drive urfolkspolitikk via landbruksdepartementet skulle etterhvert vise seg problematisk. For det første grep 1978-loven rett inn i privatrettslige forhold. Loven var blind for den interne sedvanebaserte samiske bruken av beitene, hvor de enkelte siida-grupper over tid hadde opparbeidet seg rettigheter. Isteden ble hele vidda definert som ”Felles høst- og vinterbeite”, m.a.o. en allmenning med åpen adgang. Dette førte rimeligvis til konflikter ettersom noen reineiere valgte å følge lovens bestemmelse og dermed flyttet inn i områder de aldri før hadde benyttet, mens andre holdt seg til samisk sedvane og protesterte på en slik praksis. Bestemmelsen var et uttrykk for at reindriftsforvaltningen forholdt seg til reineierne som en kollektiv gruppe hvor man rent administrativt kunne fastsette beitegrenser, flytte på folk eller nekte noen adgang – uten å skjele til sedvanebaserte rettigheter eller andre privatrettslige forhold.

Men samtidig med at denne ulovlige praksisen utviklet seg fra administrasjonens side, forpliktet staten seg mer og mer i forhold til internasjonale folkerettslige forpliktelser. ILO-konvensjon 169 om urfolks rettigheter ble ratifisert i 1990 og i 1999 ble FN´s konvensjon om sivile og politiske rettigheter og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) gjort til en intern del av norsk rett. Men i mellomtiden gikk utviklingen fra vondt til verre i forholdet mellom reindriftsamene og statsforvaltningen. Reindriftslovens forståelse av hvem som hadde rett til reindrift (”Driftsenhet”) hadde overhodet ikke grunnlag i samisk rettsoppfatning og skapte nye konflikter. Reindriftsavtalen ga store økonomiske tilskudd til kalveslakt, noe som førte til et langt større antall simler enn før. Dermed økte vekstpotensialet i reinbestanden, noe som igjen førte til økt beitepress og konflikter rundt det såkalte ”Fellesbeite”. Reindriftsadministrasjonens medisin var nye pålegg og reguleringer som igjen skapte nye problemer, men fremdeles uten å legge verken privatrettslige eller folkerettslige betraktninger til grunn.

Som en konsekvens av denne mislykkede forvaltningen er reindriften nå blitt et miljøpolitisk anliggende i det norske samfunn. Mens tidligere reindriftspolitiske tiltak ble legitimert og forstått ut fra utenriks- eller landbrukspolitiske hensyn, begrunnes dagens reindriftspolitikk med ”miljøhensyn” – dvs. kjente kategorier og verdier som gjør reindriften ”forståelig” for nordmenn flest. Reindriftens kunnskapsgrunnlag, rettsoppfatninger og organisasjonsformer har alltid vært et ukjent land for landets øvrige innbyggere. Det er først når reindriften kan presenteres i form av landbruks- eller miljøhensyn, at nordmenn flest har kunnet forholde seg til denne samiske livsformen.

Kanskje er de ulike rettsinstansene som har vært involvert i denne konkrete saken også et uttrykk for denne kunnskapsmangelen og aktørenes ulike kulturelle utgangspunkt. Indre Finnmark tingrett har en samisktalende dommer og reindriftskyndig utreder. Dommeren i Hålogaland lagmannsrett er født og oppvokst i Skibotn. Høyesterettsdommeren som tok dissens er oppvokst i Vadsø, mens flertallet på tre er fra Oslo.

Bunnlinjen i statens reindriftspolitikk har hele tiden vært ”hensynet til ressursenes bæreevne”, argumenter som til de grader er videreformidlet i den norske offentlighet. Dermed er det blitt fritt frem for en miljøpolitisk retorikk som beskriver Finnmarksvidda som en ørken og reindriften som en økologisk katastrofe. Dette er det ideologiske bakteppet for at landbruksdepartementet instruerte reindriftsstyret i 2013 til å vedta at Jovsset Ánte skulle redusere sin flokk fra 116 til 75 dyr. Reduksjonen ville bevare ressursgrunnlaget og dermed være til fordel for det reindriftssamiske felleskap.

Mot denne bakgrunnen er det ikke overraskende at flertallet i høyesterett sentrerer seg rundt næringsøkonomiske og miljøpolitiske argumenter. Det vises til landbruksdepartementets motstand mot at de større enhetene skulle ta den største andelen av den vedtatte reduksjonen, det ville føre til en ”uheldig næringsstruktur” med dårlig lønnsomhet. I sin diskusjon av SP 27 mener man at reduksjonen ikke er et inngrep fra storsamfunnet mot minoritetens interesser. Tvert imot, det er ”En regulering som er ment å ivareta reindriftsamenes interesser”. Jovsset Ántes pålagte reduksjon med 41 dyr er m.a.o nødvendig for å opprettholde reindriftsamfunnets eksistens og ikke en krenkelse av hans rett til å utøve sin kultur, iflg. Høyesterett.

Høyesterettsdommer Falch har derimot i sin dissens en viktig kommentar til denne argumentasjonen. Han viser til lagmannsretten og sier seg enig i vurderingen av at staten har gjort et inngrep som kvalifiserer til nektelse av Saras rett til å utøve sin kultur i form av reindrift. Men, spør Falch, er denne nektelsen rettferdiggjort? Er det beiteressursenes begrensning eller departementets vedtak som har påført Sara de ovennevnte konsekvenser?

Sett fra et reindriftssamisk ståsted er dommen samfunnsformende, men kanskje ikke helt slik høyesterett hadde tenkt seg. Den er med på styrke en reindriftspolitikk som frem til nå har virket ødeleggende på mulighetene til å drive og utvikle en reindrift som er i samsvar med samiske normer, kunnskaper og samfunnsbehov. Den er en videreføring av en statlig praksis hvor reindriftspolitikk til enhver tid sammenfaller med herskende nasjonalpolitiske strømninger. Dommen vil gå inn i mange samiske minnebøker som nok et uttrykk for norsk formynderi, hvor den dømmende og utøvende makt fremdeles går hand i hand uten å korrigere hverandres gjøremål i et fremmed etnisk landskap.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse