Annonse
Russlands utenriksminister Sergei Lavrov og Norges daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre på et møte i Kirkenes om delelinjen i juni 2008. Drøyt to år senere, i september 2010, signerte de den endelige avtalen. (Foto: Torgrim Rath Olsen)

Norges sikkerhet er i støpeskjeen

I dag fremstår tettere nordisk samarbeid som det beste alternativet for å redusere usikkerheten rundt alliert støtte, fordi interessene er så sammenfallende og risikoene relativt små.

Til høsten er det ti år siden avtalen om delelinjen i Barentshavet og Polhavet be unedertegnet i Murmansk av daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre og den fortsatt sittende russiske utenriksminister, Sergej Lavrov. Samme dag, den 15. september i 2010 hadde de to en kronikk i avisen Nordlys med overskriften «Å forvalte Arktis». Det hadde vært mange år med lavt spenningsnivå i nordområdet før dette skjedde. I 2002 ble det faktisk inngått en avtale mellom USA og Russland om leveranser av olje og gass. I dag er USA selvforsynt og president Trump raser mot europeiske statsledere som inngår tilsvarende avtaler med Russland.

Avtalen vår med Russland dreier seg ikke bare om delelinjen til havs; den inneholder også bestemmelser som skal sikre at det omfattende norsk-russiske fiskerisamarbeid blir videreført, og bestemmelser om hvordan samarbeid skal skje ved utnyttelse av petroleumsforekomster som ligger på begge sider av delelinjen. Det var tøvær og lavspenning i Arktis på den tiden. Fra norsk side kom det optimistiske formuleringer i NOU 2003:32 – Mot nord! Utfordringer og muligheter i nordområdene. I øvelsen «Barents Rescue» i 2005 samarbeidet for første gang den norske og den russiske marine om beredskap knyttet til forurensning og oljeutslipp til havs, samt om risikovurderinger av olje- og gassrelaterte aktiviteter i nordområdene. I midten av september 2009 ble en tilsvarende øvelse gjennomført hvor også Sverige g Finland deltok. «Øvelsen er meget nyttig for å teste samarbeidsprosedyrer og en av forutsetningene er å forstå hverandres kulturer og utfordringer», sa operasjonssjefen ved Forsvarets operative hovedkvarter i Bodø, brigader Tor Sæther til mediene den gangen (bl.a. Folk og Forsvar kontaktblad nr. 4. 2009).

Med det bilde som tegnes av mediene i dag skulle man kanskje tro at alt dette positive har stoppet opp i nord. Fra russisk side har vi i hukommelsen Lavrovs brev med kritikk av norsk politikk på Svalbard, russiske spesialsoldater som mellomlander på Svalbard og legger ut bilder av seg selv og sine våpen på Facebook, store russsike marineøvelser utenfor norskekysten, forstyrrelser av gps-signaler i Øst-Finnmark, simulering av angrep med bombefly mot radarsystemer i Vardø og manøvrering av mobile rakettsystemer med atomstridshoder tett opp mot grensen vår. Fra norsk og NATOs side er det ny og tilnærmet permanent tilstedeværelse av 6-700 US Marines i Trøndelag og Troms, høyprofiløvelsen «Trident Juncture» i november 2018, reaktivering for to år tilbake av USAs Second Strike Fleet for operasjoner i Nord-Atlanteren og Arktis, amerikansk-britisk marineøvelse i Barentshavet på vårparten i år og økende samøvelser mellom norske kampfly og amerikanske strategiske bombefly i nordområdet som har preget bildet.

Men, det positive er at ovennevnte samarbeid på det praktiske plan fortsetter. For eksempel synes russerne å være godt fornøyd med den forskningsbaserte beskatning av fiskeslagene i nord, og den fordeling man har av fiskeslagene som avspeiler marked og behov i de to land. De to staters kystvakter samarbeider greit. Det varsles om militære øvelser (dog ikke alltid slik vi kunne ønske). Fra «vår» side er det også det jeg vil benevne besynderlige mer enn positive trekk. Samtidig som de nevnte flygninger med strategiske bombefly trappes opp, legger US Marines planer for et nytt operasjonskonsept som knapt er forenlig med utplassering av soldater og deres tunge våpen og materiell rundt om i verden, inklusiv på norsk jord. Skjoldet på land synes å ta form av spydspisser til havs og i luften for vårt vedkommende.

Etter sommeren skal Regjeringen komme med en stortingsmelding om nordområdene og den skal på nytt legge frem langtidsplanen for Forsvaret, som opposisjonen sendte i retur i våres med anmodning om svar på en del uklare punkter. Muligheten er der for å ta hensyn til det nye som avtegner seg, i hvert fall i en viss grad, om ikke ferieavvikling for politikere og byråkrater gjør at det blir ønsketenkning

Det er ikke så ofte vår nåsittende statsminister sier noe om sikkerhets- og forsvarspolitikk, men jeg noterte meg at hun sa til VG for fire år tilbake (7. juli 2016): “Vi ønsker ingen militarisering i nord, men vi må ha maritim kontroll.” Amen til det. Men etter det har vi mistet en fregatt, og forsvarsminister Bakke-Jensen sa til VG 11. juli at vi ikke prioriterte å seile sammen med briter og amerikanere i Barentshavet i mai i år. Litt spesielt, kanskje, at operasjonssjefen ved Forsvarets operative hovedkvarter i Bodø, generalløytnant Rune Jakobsen sa i samme VG-reportasje at det ikke er ønskelig fra norsk side at andre NATO-land skal operere i disse områdene, og så nært Russland i Barentshavet: det vil russerne oppfatte som provoserende.

Når vi nå ser hvor raskt bildet kan endre seg er det på høy tid å ta nye grep. Det holder ikke å si som Jonas Gahr Støre svarte en journalist nylig (nrk.no 8. juli) på spørsmål om han syntes det er gledelig at amerikanerne nå viser interesse for nordområdene. Han svarte: ”Det er ikke gledelig for Norge hvis dette blir et område markert av økt spenning, men jeg vil ikke si at vi er der ennå.” Det jeg vil si, er at det normalt er for sent å gjøre noe når ulykken er overhengende eller inntreffer. Støre kan bli vår neste statsminister.

Jeg er blitt fortalt (av en sikker kilde) at sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og tidligere forsvarssjef, Sverre Diesen avsluttet et foredrag for det svenske «folk og forsvar» nylig med å si at kanskje Norge kunne søke Sverige og Finland om å få bli med i det gode samarbeid de to land har med NATO. Dette var naturlig nok sarkastisk ment (Sveriges kongen var til stede, og skal ha humret), men røpet et underliggende alvor som det må være lov å håpe kommer til overflaten hos flere viktige aktører på dette feltet, også blant våre rikspolitikere.

I en FFI-rapport om globale trender mot 2040, som ble publisert i mai i år, er Diesen en av forfatterne, og her utdypes utfordringene. Med dagens trender vil Norges største utfordring være å redusere tvilen rundt alliert støtte, sies det, uten samtidig å øke spenningen i våre nærområder. Denne utfordringen vil imidlertid ikke forsvinne av seg selv, fordi usikkerheten rundt våre alliertes vilje og evne til å komme Norge til unnsetning kan bli enda tydeligere med tiden. Jeg tilføyer: det har vi nettopp erfart med informasjonen om nytt operasjonskonsept for US Marines og Trumps beslutning om tilbaketrekning av amerikanske styrker fra Europa.

Samtidig kan det bli mer risikabelt å introdusere nye allierte etter at dagens allierte er borte, sies det videre i rapporten. Og så det følgende, som lyder som musikk i mine ører: Nyanser av alliert støtte – med hensyn til hvem, når og hvor mye støtte vi skal forutsette – bør derfor vurderes nøye fra ett scenario til et annet. I dag fremstår tettere nordisk samarbeid som det beste alternativet for å redusere usikkerheten rundt alliert støtte, fordi interessene er så sammenfallende og risikoene relativt små. Norden kan også være en mulig løsning i situasjoner som er for store for Norge, men for små for NATO.

Regjeringen bør lese denne rapporten grundig og vurdere hvor mye av dens analyser og slutninger som kan legges til grunn i både stortingsmeldingen om nordområdene og i langtidsplanen for Forsvaret. Det er basert på evige sannheter, fra den greske general Thukydid for ca. 2400 år tilbake til vår egen general (p) Sverre Diesen. Å vente til professor Rolf Tamnes, som har ledet Regjeringens eget ekspertutvalg, har sluttført sitt forskningsprosjekt om norsk sikkerhetspolitikk i et strategisk perspektiv, som er ventet ved utløpet av 2022, er i hvert fall ingen god idé.

- - -

Dette er den fjerde i en serie kronikker om norsk sikkerhetspolitikk fra Oddmund Hammerstad. Tidligere publisert:

Kommentar til denne kronikken fra Sverre Diesen:

Det har vært interessant å lese Oddmund Hammerstads kronikker på ND om norsk sikkerhet i en ny tid. Jeg må likevel få korrigere en liten detalj i dagens kronikk - ikke minst fordi den detaljen egentlig utgjør hele poenget.

I følge Hammerstads (sikre) kilde skal jeg ha avsluttet et innlegg på årets svenske rikskonferanse for Folk och Försvar i Sälen med å si at “kanskje Norge kunne søke Sverige og Finland om å få bli med i det gode samarbeid de to land har med NATO”. Det er nok feil sitert. Mitt poeng var at de europeiske NATO-land i stadig mindre grad oppfatter at de har felles sikkerhetsinteresser, og som følge av det utvikler alliansen seg i retning av en overordnet, konsultativ sikkerhetspolitisk organisasjon.

Mer av det reelle militære samarbeidet forskyver seg ned på regionalt nivå, mellom land som har reelle strategiske fellesinteresser. I den forbindelse er det av underordnet betydning om landene er medlemmer eller partnere i NATO. Således vil Norge i en konflikt i det nordisk-baltiske området åpenbart ha vesentlig sterkere fellesinteresser med Sverige og Finland enn med vår formelle allierte Tyrkia. I tillegg omdefineres svensk og finsk alliansefrihet stadig gjennom et omfattende trilateralt forsvarssamarbeid med USA - den eneste makt med reell evne til militær maktprojeksjon over havet og derfor til Skandinavia.

Min “punchline” var derfor at hvis den europeiske alliansesolidariteten svekkes ytterligere, vil vi kanskje om ti år ikke ha noen diskusjon om svensk og finsk medlemskap i NATO - men derimot en diskusjon om norsk innmelding i det svensk-finske samarbeidet med USA. Med andre ord og satt ytterligere på spissen: Kommer amerikanerne spiller det ingen stor rolle hva resten av NATO gjør. Kommer amerikanerne ikke, spiller det heller ingen særlig rolle hva resten av NATO gjør.

Sverre Diesen

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse